En av verdens fremste barnebokforfattere var en egoistisk lystløgner med tyranniske trekk. Roald Dahl har mye å lære oss.
Illustrasjon: Marvin Halleraker
For noen år siden ble jeg overrasket av en besøkende venn mens jeg leste Elsa Beskows Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett for datteren min. Besøket endte i en streng skjennepreken. Jeg fikk vite at bokens verdisyn var reaksjonært, sexistisk, ekskluderende, stigmatiserende og jeg vet ikke hva.
Kanskje det, svarte jeg, men tillot meg å påpeke at den lille elsket boken. Det gjorde visst bare synden større, for nå fikk jeg vite at skaden alt var skjedd, og at jeg hadde forledet mitt eget barn til å tro på en falsk, løgnaktig, idealisert eventyrverden. Så galt kan det gå.
Nylig snublet jeg baklengs over motargumentene jeg skulle brukt. Lav tåke over Europa og endeløse køer på Schiphol gjorde at jeg plutselig sto i en av flyplassens bokbutikker med Donald Sturricks Storyteller i hånden, en biografi om Roald Dahl. Ikke spør meg hvorfor; jeg har egentlig aldri hatt noe nært forhold til Dahl.
Vel husker jeg de makabre grøsserne fra Tales of the Unexpected, som NRK pleide å sende på åttitallet, og ikke minst de usannsynlig lettkledde kasinodamene som danset langs ruletten i introen. Jeg husker Dahl selv fra samme serien; mørk og skummel i lysskjæret fra peisen. Og selvsagt de banebrytende barnebøkene – Charlie og sjokoladefabrikken, Danny og den store fasanjakten – som når alt kommer til alt, er verkene han vil bli best husket for.
Men en tykk biografi om denne mannen? Skriv det på kontoen for tilfeldigheter og flyplassens monotoni.
Bokens verdisyn var reaksjonært, sexistisk, ekskluderende, stigmatiserende og jeg vet ikke hva
Takk og lov! Sturrick tegner et høyst levende bilde av en sann britisk eksentriker, som helt fra barndommen av sliter med å finne seg til rette og passe inn. Og som tidlig, i skyggen av en overaktiv, kjærlig mor og en fjern, godmodig far – begge norske – utvikler en helt særegen, ubøyelig og kompromissløs personlighet, full av autoritetsforakt, frihetstrang og ikke så rent lite egoisme.
Dahls oppvekst skjer i hovedsak på en serie britiske kostskoler, langt unna familiens komfortable landeiendom i Wales. Det er skoler preget av en fascinerende brutalitet og antikverte mannsidealer, styrt av tweedkledde, mustasjefagre krigsveteraner fra første verdenskrig, med dragninger mot frimerker og latin og sommerfugljakt. Han lider mye, blir slått og pisket, men føler undring mer enn hat over systemet, og noe som nesten må kalles tiltrekning til dets mørkere sider.
Dahl er helt usentimental: «Livet er tøft, og jo raskere du lærer å takle det, desto bedre», slår han fast i den vidunderlige barndomsbeskrivelsen Gutt, den kanskje fineste boken han skrev. Og i et brev til moren: «Det er en ypperlig ting å oppleve ubehag som er så intenst at du kan være rimelig sikker på aldri å oppleve noe som er verre». Optimismen og livskraften hans er ukuelig.
Dahl er helt usentimental: «Livet er tøft, og jo raskere du lærer å takle det, desto bedre»
Roald Dahls syn på barn er preget av en dyptloddende sympati: Han ser på dem som tragiske skikkelser, i evig kamp mot voksne som vil dem vondt. Dahl elsket barn, og levde seg tungt inn i livene deres, preget som de er av voldsomme skifter mellom ensomhet og glede, virkelighet og fantasi. Gjennom hele livet foretrakk ham dem som samtalepartnere fremfor voksne, som han i hovedsak fant tilgjorte, plumpe og kjedelige.
Han bar med seg barnets eventyrtrang, humør og oppdagelsesglede, og ble livet ut den aldri utvokste, alltid umodne gutten. Han kunne fremstå som ansvarsløs og obsternasig, ikke minst i sin hang til overdrivelser og rene løgner. Da han ble skutt ned som RAF-flyger i Nord-Afrika under krigen, og var nær ved å dø av skadene, måtte han typisk nok pynte på historien og gjøre den enda mer dramatisk enn den faktisk var. Som far fortsatte han å være upålitelig og ofte ansvarsløs, og fremstår til tider som tyrannisk i oppdragelsen. Samtidig gjorde det tragiske tapet av en datter på syv et uslettelig, livslangt inntrykk på ham.
At Roald Dahl skulle bli en av det forrige århundrets viktigste barnebokforfattere, kan fremstå som underlig. Mange vil mene at han tvert imot var et dårlig forbilde for de unge; preget som han var av en stivnet, maskulin, kolonial tidsånd som ikke lenger har noe å fortelle oss, og enda mindre våre barn.
Men Dahls styrke ligger nettopp i de enorme, eventyrlige erfaringene fra et levd liv han sanket verden over, som krigsflyger, diplomat, levemann og eventyrer. Det ga ham en usedvanlig rik forståelse av menneskelivet og uendelig sammensatte erfaringer å høste av. Hans sterke tro på egen dømmekraft og egen smak, som var sikker, rik og forfinet, gjorde ham til en ualminnelig skarpsynt forfatter. Hans genuine interesse for barn lot ham forstå dem langt mer inngående enn voksne normalt gjør.
Det er her Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett kommer inn i bildet; en diskusjon hvor jeg er ganske sikker på at jeg ville hatt Dahl med meg. For ham var barnet et utpreget selvstendig tankevesen, med svært gode evner til å tenke igjennom de inntrykk det mottar og gjøre seg opp velfunderte meninger om verden rundt seg.
Han fikk ikke oppleve vår tids seigtflytende pedagogisme i full blomst; tanken om at vi voksne skal vurdere og vaske alle erfaringer og perspektiver før vi slipper dem løs på våre barn. Men jeg er ganske sikker på at han ville tatt avstand fra den voldsomme iveren vi bruker på å overstyre impulsene de blir utsatt for, basert på en ofte mangelfull tiltro til barns evne til å tenke selv. Slik vi på død og liv skal skjerme dem for alle tenkelige og utenkelige fysiske farer – en uting Roald Dahl rakk å få med seg og advare mot – har vi også fått det for oss at vi skal skjerme dem intellektuelt, i den håpløse tro at det er mulig eller ønskelig. Det har ikke minst gitt oss mange gudsjammerlig kjedelige barnebøker.
Dahls styrke ligger nettopp i de enorme, eventyrlige erfaringene fra et levd liv
«Jeg taler helst med Børn, thi om dem tør man dog haabe, at de kan blive Fornuftsvæsener; men de, der er blevne det – Herre Jemini!», skriver Søren Kierkegaard et sted. Dahl ville sagt seg enig, i hvert fall i beskrivelsen av oss voksne «fornuftsvesener», som han hadde lite fint å si om. Barn, derimot, forsto han seg på, og han etterlot oss en vidunderlig fargerik, humoristisk, burlesk eventyrverden for de små, skrevet med all den beundring, innlevelse, forståelse og respekt som det evige barnet i ham kunne mobilisere.
Skjønt – når det nå er påske og tid for krim, la meg få anbefale en av de uforlignelige novellesamlingene hans, med historier der en frossen lammestek gjør tjeneste som mordvåpen, der elskelige gamle pensjonatvertinner viser overraskende kunnskaper om gift, og fingertupper ryker i hytt og blodig pine i kamp om penger og vakre biler: Grotesk, frastøtende – og på et underlig, dahlsk vis nokså menneskelig.
Nyt Roald Dahl, store som små: God bokpåske!