Behandler vi våre fanger for godt?
Sist jeg gjestet denne spalten, skrev jeg om inntrykk fra mitt besøk i Halden kretsfengsel (”I luksusfengselet”).
Jeg lot meg imponere av kvaliteten på bygningsmassen, og av fangenes muligheter til å arbeide eller å ta en utdannelse. Fritidstilbudene er flere enn i en gjennomsnittlig norsk småby, og det eneste som mangler er en egen spa-avdeling, slik at de innsatte kunne koblet av med aromaterapi, boblebad og massasje etter en hard arbeidsdag.
Store utenlandske media har besøkt Halden kretsfengsel. Journalistene har gnidd seg i øynene. Time Magazine syntes fangene var ”dømt til det gode liv”, og utropte Halden til ”verdens mest humane fengsel”.
Enda mer sjokkert ble den amerikanske fengselsdirektøren James Conway da han stakk innom. Lite minnet ham om fengslene i hjemlandet. De er forbryterakademier der fangene behandles som rovdyr.
Selv i USA har fangene det greit, sammenlignet med det forrige fengselet jeg besøkte, Sentralfengselet i Kisangani, Kongo. Det er et malariainfisert høl av sykdom, vold, nød og død.
Time Magazine syntes fangene var ”dømt til det gode liv”
I våre nye fengsler fokuseres det ikke på hevn, men på rehabilitering. Livet innenfor og utenfor murene skal være mest mulig likt, og gradvis skal fangene sluses tilbake til samfunnet.
Våre foregangsmenn innenfor kriminologien, som Thomas Mathisen og Nils Christie – jeg husker ikke hvem på høyresiden som kalte førstnevnte for ”professor i fangevennlighet” – har vunnet frem med sine ideer.
Hva vi mener om fangebehandling forteller mye om vårt menneskesyn. Kan vi forandre oss? Få vil si at de selv er ute av stand til å forbedre seg, men mange tror likevel det er umulig for andre. Spørsmålet kan kokes ned til ”født sånn eller blitt sånn»?
En slik todeling er imidlertid automatisk villedende, for svaret er sjelden enten–eller når det gjelder adferd. Ingen er født til å bli bankraner eller narkosmugler. Våre gener påvirker oss, men de bestemmer ikke hele vår adferd. Selv om den ”frie vilje” ikke er fullstendig fri, har vi alle stor innflytelse over våre egne liv og handlinger. Ikke engang Harald Eia er bare født sånn.
Hva vi mener om fangebehandling forteller mye om vårt menneskesyn
Vi formes av våre omgivelser. Forbryterne er i stor grad blitt sånn. Da kan de også slutte å være sånn, om forholdene legges til rette. Selv de mest uhelbredelige kriminelle er ikke nødvendigvis født sånn. Slik er logikken bak de norske luksusfengslene.
Er den riktig? Blir våre kriminelle mindre kriminelle når vi gir dem så mange og gode muligheter til å endre sine liv? Eller kunne vi kastet dem i mørke fangehull og fått omtrent samme resultat?
Svaret synes i utgangspunktet å være at vår fengselsfilosofi fungerer. Våre forbrytere har verdens laveste gjentagelsesrate. Tallene skaper oppsikt i utlandet. Look to Norway!
Ikke engang Harald Eia er bare født sånn
Men så var det dette med statistikk. Eksperter som Ragnar Kristoffersen ved Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) har pekt på alternative forklaringer. Vi fengsler for eksempel mange trafikkovertredere, som i andre land slipper unna med bøter. Slike lovbrytere gjentar sjelden handlingen. Det finnes ikke kriminelle miljø av trafikkforbrytere som havner utpå så snart de slipper ut.
Om vi sjalter ut de med en typisk kriminell livsstil, begynner tallene straks å ligne på våre nabolands. Voksne unge menn (25-44 år) som dømmes til mellomlange straffer for tyveri, begår svært ofte nye forbrytelser (74 prosent av dem).
Men ikke hopp på konklusjonen. Forklaringen kan like gjerne være at de fleste norske fengsler ikke er som Halden, men tradisjonelle straffeanstalter de fangene sitter innelåst mesteparten av dagen. Fengselet i Halden er for nytt til at vi kan si noe om hvordan det vil virke.
Det finnes ikke kriminelle miljø av trafikkforbrytere som havner utpå så snart de slipper ut
Jeg skulle presenterte min siste bok i fengselets påkostede ”helligrom”, som minner om et kapell, men også brukes av muslimer til fredagsbønn.
Spør man fangene selv om hvilke forfattere de helst vil møte, er det bare to som gjelder: Jo Nesbø og Ingvar Ambjørnsen. Ingen har noen sinne spurt etter Ole Robert Sunde. Denne gangen måtte de nøye seg med meg.
Likevel møtte sytten av Norges hardeste forbrytere opp. Kriminelle, slik jeg kjenner dem, lider ofte av manglende impulskontroll og medfødt ADHD. Men alle, ikke minst de profesjonelle narkosmuglerne, satt rolig og fulgte interessert med, mens jeg fortalte om narkokrigen i Mexico. Etterpå ble det stilt mange gode spørsmål fra folk med skjerpede blikk.
Det er mye å skamme seg over i det offentlige Norge. Penger sløses ofte bort i stor stil. Staten eser ut i alle retninger, og ledes av offentlige konserndirektører som boltrer seg i de ugjennomsiktige rommene de selv skaper, mens de radbrekker det norske språket for å tildekke realitetene.
Halden kretsfengsel er jeg stolt av. Der oppfører tunge kriminelle seg som folk, fordi de behandles som folk. De har begått feil og fortjener straff, men også en ny sjanse. Hvem ville tjent på at de var enda sintere, mer skakkjørte og asosiale ved endt soning enn da den startet?
Halden kretsfengsel er jeg stolt av. Der oppfører tunge kriminelle seg som folk
Da gjenstår bare å ønske en god påskeferie til alle, inkludert fangene i Halden kretsfengsel.
De soner under verdige forhold, men glem ikke at de tross alt sitter bak lås og slå. På vei ut av fengselet møter jeg en fange som er på vei tilbake til cellen etter å ha mottatt besøk utenfra. Han kan ikke skjule at tårene triller nedover kinnene.
Folk sier ofte at å sitte i et norsk fengsel er som å være på ferie. De mener det neppe, med mindre de synes frihet er en bagatell i livet.