Hvilke realiteter ligger bak det store antallet rettstvister mellom foreldre?
Veksten i antall rettstvister vedrørende omsorgen for barn er skremmende lesing. Det som imidlertid burde være mer skremmende er hvordan lovgivere, rettsapparatet, NAV og den offentlige forvaltningen forøvrig håndterer de store strukturelle endringene på familieområdet.
Barneombud Anne Lindboe og domstolsadministrasjonens direktør Tor Langbach gjør et poeng av at meklingen mellom partene som foregår i domsstolene burde skjedd på et tidligere stadium, basert på antallet saker som “løses” ved forlik (Aftenposten 25.02).
Man må undre seg om disse har reflektert over realitetene som ligger bak det store antallet rettstvister mellom foreldre.
Stadig flere foreldre som går fra hverandre velger delt bosted og et likeverdig forhold til sine barn etter bruddet. 25% av dagens barn lever idag i såkalte reorganiserte familier, og utgjør en signifikant andel av den oppvoksende slekt.
Til tross for dette legger både lovverk, rettspraksis og støtteordninger i dag (fortsatt) opp til, ikke bare konflikt, men også ulikeverd mellom foreldrene ved samlivsbrudd.
Det er gjerne ikke politisk korrekt for domstolsadministrasjonens direktør å stille spørsmål, hverken til lov, rettspraksis eller andre institusjoners evne til å løse problemer, men kanskje er det derfor forfatterne er programforpliktet til å ha en slik naiv tiltro til hva familievernkontorene kan utrette. Istedenfor å se det åpenbare systemsvikten vi har innen familierett og familiepolitikken overfor de såkalte reorganiserte familiene, er det kranglevorne foreldre som får skylden.
De aller fleste sakene som kommer opp i rettssystemet dreier seg om å redusere den ene forelderens innflytelse over sine egne barn.
En stor andel foreldre klarer, som nevnte kronikk sier, å løse problemene selv, eller å få til utenomrettslige avtaler. Hva er det så som driver mindretallet av foreldre mot rettsalen?
Svaret er i svært mange tilfeller økonomi. I NAV systemet kan man fremdeles få den utdaterte og misvisende statusen som “aleneforsørger”. Bare da kan man få de inntil ca 18000 kr i måneden i stønader. Å få denne statusen er noe som man møter stadig større motstand mot, med en stadig mer engasjert generasjon av fedre som er genuint opptatt av sine barn fra fødselen av.
Til tross for at departementet oppfordrer foreldre til å velge delte omsorgsløsninger, er det stadig slik at dette straffes økonomisk. Dersom man avtaler delt bosted, eller begge tar seg av barna i mer enn 40% av tiden, faller disse stønadene bort.
De som trenger slike stønader får dessuten, som regel, fri rettshjelp for å føre sak mot motparten.
Mot et system, som gir økonomisk bistand til å føre sak for å få mer økonomisk bistand, er familievernkontorets innsats lite annet enn tomme ord. Belønningssystemene for å gå til sak er rett og slett for sterke.
All statistikk viser at det er dem som uansett ikke vil tape økonomisk på det som velger delt bosted. Nemlig foreldre med høy utdannelse og høye stillinger.
Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes saker der det er andre forhold enn økonomi som styrer. Forfatterne av kronikken har da også et godt poeng. “Send de vanskelige saken direkte til retten, la resten bli løst ved megling”.
Dette understreker det faktum at det i de fleste tilfeller er slik at begge fortsatt er velfungerende foreldre, også etter et samlivsbrudd. Hvorfor skal man da legge opp til ulikeverd mellom foreldrene ved samlivsbrudd? Ingen ønsker å være den mindreverdige forelderen, og det blir det konflikt av. Bare en barnelov som uttrykkelig likestiller foreldrene, og fjerner den økonomiske fordelen ved å være aleneforsørger, vil kunne gjøre noe med forhandlingsklimaet.
Warren S. Eversley,
Foreningen 2 Foreldre, Hordaland