SAME PROCEDURE: Standard klasseromsundervisning i Norge. Gründere og innovatører som Salman Khan og hans Khan Academy utfordrer nå skoler verden over med nye, individualiserte former for fjernundervisning. Er norsk skole klar? ARKIVFOTO: RUNE M. BERENTSEN
Omkring 2,5 prosent av norske barn går i privat skole. Det er forsvinnende få sammenlignet med nær sagt ethvert annet land, men nok til at motstanderne av privatskoler kan tegne et bilde av den norske enhetsskolen som truet dersom høyresiden skulle gå hen og vinne stortingsvalget til høsten.
Et annet aktuelt tema hvor de borgerlige er noe mer liberalt innstilt enn de rødgrønne, er spørsmålet om nivådeling av elever etter evner: Også der krangles det tungt.
Nå finnes det gode og dårlige argumenter både for og imot private skoler og nivådeling i undervisningen. Men i lys av de raske, svært omfattende endringene i det globale undervisningsbildet, bør vi snarest ta tak i andre og mer presserende utfordringer for norsk skole.
I påsken brakte Dagens Næringsliv (DN) den fascinerende historien om Salman Khan og hans Khan Academy. Khan, som er sønn av bengalske innvandrere, vokste opp i et fattig nabolag og gikk på en dårlig skole i New Orleans, men endte med fire grader fra eliteuniversitetene MIT og Harvard. Siden begynte han å jobbe som fondsanalytiker i Boston, med fremtiden trygt staket ut.
Men så kom nyheten som skulle endre livet hans: Hans 12-årige kusine Nadia, som Khan mente var talentfull, ble plassert i en gruppe for de svakeste matteelevene hjemme i New Orleans. Khan engasjerte seg for kusinen, først via Skype fra Boston, senere med selvlagede videoer som forklarte mattestykkene for henne.
Snart trengte flere slektninger hjelp, og da antallet bikket femten, foreslo noen at undervisningen kunne legges ut på YouTube. Det ble startskuddet for en utvikling som Microsofts Bill Gates har kalt «begynnelsen på en revolusjon».
Etter svært trange tider i starten, ble Khans prosjekt oppdaget og omfavnet av amerikanske investorer og filantroper, blant dem Gates selv. I dag vises mer enn 4000 av akademiets videoer på 24 språk i snitt to millioner ganger daglig, verden over. Den ideelle grunnideen for stiftelsen forblir den samme: Å gi gratis, profittfri undervisning i verdensklasse til hvem som helst, hvor som helst.
Khan, som er kåret av Time Magazine til en av klodens 100 viktigste personer, står for en undervisning som er fullt ut tilpasset den enkelte elevs individuelle behov. Læreren kan og skal ikke digitaliseres bort, men må tilpasse seg en ny mentorrolle.
Tiden for den etablerte klasseromsmodellen, med lik undervisning for alle elevene eller for grupper av elever, overflødiggjøres av den nye teknologien, som gir endeløse muligheter for intellektuell skreddersøm. Ingen vet akkurat hvordan skolen vil se ut, men det er sannsynlig med store endringer – og helt nødvendig at vi er åpne for å prøve dem ut.
En hellig treeninghet sørger for at norsk skole står nesten stille
«Den mest effektive lærling er er den som skjer når man har oppgaver, men tiden på skolen bruker man til å lytte passivt på en lærer. Når man kommer hjem og skal gjøre det krevende arbeidet, er det tilfeldig hvem som får hjelp», sier Jonas Ghouchbar, en av de norske pionerene for Khans system. Dem blir det stadig flere av. I høst åpnet den gjennomdigitaliserte Children’s International School i Fredrikstad, den første norske skolen som har lagt opp matteundervisningen helt etter Khan Academy.
Slik flyttes grensene i norsk skole selektivt og forsiktig, mens det store flertallet av norske elever fortsatt er innelåst i den tradisjonelle enhetsskolen, med den kombinasjonen av rigide faglige rammer, lav egeninnflytelse og kvalitative tilfeldigheter (gode/dårlige lærere) som råder der.
En hellig treenighet sørger for at det er slik; for at norsk skole står nesten stille:
¤ De ansvarlige skolepolitikerne, for tiden rødgrønne, som er mest opptatt av å få frem at ting går bra (uansett hva fasit sier)
¤ Skolebyråkrater i departementet, direktoratet, kommuner og fylkeskommuner, som drukner lærernes skolehverdag i stadig mer byråkrati
¤ Lærerne og deres organisasjoner, som har vært skjermet for konkurranse og alternativ tenkning så lenge at de ikke med rimelighet kan forventes å omfavne endringer.
Men selv dette jerntriangelet vil være maktesløst den dagen mange nok foreldre og elever ikke lenger finner seg i å la fremtiden begrenses av dagens skolestruktur, men søker seg til nye muligheter av typen Khan Academy (og vi har bare sett fliken av begynnelsen for nye tilbud).
Globaliseringen vil rulle videre: Ikke lenger bare over de mest konkurranseutsatte i privat sektor, men over offentlig ansatte som har trodd seg trygge bak nasjonalstatens høye murer; i skolen, på universitetene, i helsevesenet.
Vi vet at det er de ressurssterke, ambisiøse foreldrene og elevene som vil gå foran og bane vei. Stillstand og passivitet fra norske skolemyndigheter i denne situasjonen vil kun føre til økte forskjeller mellom barn fra ressurssterke og ressurssvake hjem; en problemstilling norsk skole sliter tungt med fra før.
«Hvem vet hvor et nytt geni dukker opp?», sier Salman Khan til DN. «Kanskje er det en ung jente i en afrikansk landsby som har potensial til å finne kreftkuren. En fiskersønn fra Ny-Guinea kan ha utrolig innsikt i havets helse. Kanskje tasser en nobelprisvinner rundt i Calcuttas slum akkurat nå. Hvordan kan vi rettferdiggjøre å ikke gi disse barna utdannelse i verdensklasse, gitt at teknologien finnes?».
Det er hva jeg kaller ambisjoner for kunnskap og læring, med ekko fra det aller beste i den opplysningstradisjonen Vesten later til å ha glemt at vi vokser ut fra. Holdt opp mot Khans løfterike vyer, er norsk skoledebatt puslete og provinsiell.
Slik må vi gjerne fortsette, men virkeligheten vil garantert innhente oss om ikke lenge. Så hva nøler vi etter?