De gode fødselshjelperne

DEN MYTISKE LÆREREN: Lærerrollen vil helt sikkert gjennomgå store endringer i årene som kommer, blant annet under innflytelse av nye undervisningsformer, som utvikles i rasende fart. Men det viktigste ved lærerrollen skal og må stå fast: Vi trenger høyt skolerte, høyt motiverte, kravstore lærere, som har talent, overskudd og trygghet nok til å by på hele seg i undervisningen. ARKIVFOTO: SCANPIX

Sann kunnskap bygger på kjærlighet til kunnskapen. Noen må lære oss å elske.

Historieprofessoren min på UC Berkeley het Anthony Adamthwaite.
Jeg glemmer ham aldri.
Han er den mest akademiske akademikeren og den mest britiske briten jeg noensinne har møtt. Brilleglassene var tykke som Grønlandsisen og tildugget som vinduene på en bergensk buss, skjønt han pusset dem kontinuerlig. Engelsken var så Queen’s, så stiff upper lip, at det knapt kom lyder ut av hodet på ham.
Men hvilke lyder!

Vi satt stille som lys og lyttet til de fantastiske fortellingene hans om moderne europeisk historie; om de blodstenkte markene ved Somme og Marne, om Hitlers hensynsløse vei til makten, om den tragiske senkningen av Jernteppet gjennom det gamle Europa, om Ronald Reagans «Mr. Gorbachev, tear down that wall”.
Mr. Adamthwaite stilte høye krav til oss. Vi leste pensum; helt enorme mengder pensum. Men i tillegg la han opp en obligatorisk leseliste med skjønnlitteratur, for han ville at vi skulle forstå historien ikke bare intellektuelt, men også «med hjertet», som han sa.
Den dag i dag kan jeg ikke lese om totalitære styresett uten å tenke på grisene i ”Animal Farm”, ikke høre om Mussolini uten å minnes de lutfattige bøndene i Silones «Brød og vin», ikke om jødeutryddelsene uten å tenke på Primo Levi. Og hvem kan noen gang glemme krigens gru etter å ha lest «Intet nytt fra Vestfronten?»
Kunnskapen satte seg i kroppen, så å si; den ble personlig og derfor uforglemmelig.

Jeg kom til å tenke på min gamle professor nå som den evige kunnskapsdebatten om egeninteresse og samfunnsnytte har begynt å rase igjen. Først var det oljeservice-gründeren Ståle Kyllingstad som gikk ut i Dagens Næringsliv og krevde et behovsprøvd utdannelsessystem, der tilbudet innen kreative fag skulle reduseres og de unge i større grad tvinges til å velge realfag.
NHO var rask med å kaste seg på, med krav om at samfunnets behov for kompetanse må tillegges større vekt ved fordeling av studieplasser enn umodne tenåringers vage forestillinger om egen ”selvrealisering”.

De er ikke helt på villspor: Dagens Norge trenger utvilsomt flere ingeniører og andre dyktige fagfolk. Det er utilgivelig at realfagene over lang tid har fått så lav status og så dårlige kår i skolen, og at sekstitallets misforståtte ideologiske opprør med den ”harde” kunnskapen har gjort oss blinde for at all sann kunnskap forutsetter tungt intellektuelt arbeid.
Kunnskapsdepartementet burde også rydde bort noen av de dårligste blant – la oss være ærlige – tøysestudiene som tilbys rundt omkring på distriktshøyskolene. Utdanning skal aldri være tant og fjas og kos; det handler om å foredle de beste hodene blant oss gjennom høye, rigide kunnskapskrav. Den norske kunnskapskulturen er ofte pinlig svak på dette punktet.

Vi må gjenoppdage kunnskapens egenverdi

Men like fullt: I dagens åpne verden, med sin enorme tilgang på informasjon, nytter det mindre enn noensinne å tvinge unge mennesker inn på fag de ikke bryr seg om; de må finne veien til sin egen suksess selv. Hvilket igjen betyr at vi må gjenoppdage kunnskapens egenverdi, og slutte å se på skolen og de høyere utdanningsinstitusjonene utelukkende som ”produsenter” av ”studieprogresjon”.
Da ender vi nettopp i meningsløse motsetninger mellom hva studentene «har lyst til» å studere og hva «samfunnet trenger», som om det er en nødvendig motsetning mellom de to.
I stedet bør vi spørre oss selv hvor gode vi er til å fremelske interessen for fag i skolen (herunder selvsagt også realfagene), og til å utløse den enorme læringsviljen som ligger latent i de aller fleste barn og unge.

Sann faglig interesse bygges på én måte: Gjennom høyt skolerte, høyt motiverte, kravstore lærere, som har talent, overskudd og trygghet nok til å by på hele seg i undervisningen.
Tenk over det selv: Du har helt sikkert bestemte lærere fra grunnskole, gymnas eller universitet som har betydd noe helt spesielt i kraft av sin dyktighet og sin formidlingsglede, slik jeg minnes den britiske professoren på Berkeley (og flere andre jeg kunne ha trukket frem). Mennesker som demonstrerer sann kjærlighet til kunnskapen, og som får denne kjærligheten til å smitte over på elever og studenter, simpelthen ved å blottstille et ektefølt engasjement.

Norske utdanningsmyndigheter har altfor lenge motarbeidet sine egne lærekrefter, i en ubrutt utvikling mot mer standardiserte opplegg, flere «tellekanter», mer byråkrati, mer rapportering, flere møter og annet tidsspill for lærere på alle nivåer. I stedet for å sette alt inn på at lærerne holder høy kvalitet, belønne den kvaliteten skikkelig, og slippe dem fri til å bruke talentet sitt.
I et sant kunnskapssamfunn ville skolen være inspirerende nok til å forene elevenes ønsker og interesser med deres beste evner. De høyere utdanningsinstitusjonene ville i sin tur tilby studentene den tid, dybde, kvalitet og gode formidling som behøves for å dyrke frem solide, selvsikre, kunnskapsrike fagfolk.

Da må selvfølgelig også lærerne være åpne for å tenke nytt, og prøve ut nye metoder i undervisningen. I går skrev jeg om The Khan Academy, og de nye mulighetene ulike former for fjernundervisning på nett gir skolebarn og studenter over hele verden. Det er en revolusjon som bare så vidt er begynt, og som ingen skole kan forholde seg passiv til. Jeg tillot meg å peke på at ikke alle lærere er like åpne for å ta de nye metodene i bruk; at variasjonen mellom skoler og lærere er stor, noe som rammer elevene blindt og nokså urettferdig i en enhetsskole som den norske; med få exit-muligheter og alternativ.
Noen lesere ble fornærmet over dette; andre kjenner seg igjen i kritikken – det er helt som det skal være. Det viktigste er uansett at lærerne ser mulighetene og griper dem, og at politikere, skolebyråkrater og lokal skoleledelse gir dem rom nok i skolehverdagen til å være kreative på elevenes vegne.

Ethvert menneske har plikt til å søke seg frem til hva det er best i, og dyrke det. Det er ingen liten oppgave for et ungt menneske; og særlig ikke når det skal skje under trykket fra økende global konkurranse på alle nivåer.
Skolen vil komme til å oppleve dyptgripende endringer i årene som kommer; endringer som ingen i dag kan forutsi med sikkerhet. Men ett står fast: Den gode, engasjerte lærerens grunnleggende betydning for elevenes prestasjoner.
En god lærer er og blir den aller beste fødselshjelp de unge kan få.

Kommentarer