Etter fem år i utlandet lurer jeg på om jeg noen gang kommer tilbake til kjedelige Norge.

LØNSJPRAT: Å flytte hjem til Norge for å la praten gå om Birken og Tone Damlie Aaberge, er ikke noe jeg kan tenke meg. Foto: Rune Meyer Berentsen
Jeg har brukt litt tid på å tenke på temaene Sjur Holsen skriver om i sin kommentar Trygghetsfellen i BT 15. mars. I løpet av fem år har jeg bodd i fem ulike land. Jeg skjønner at det ikke passer alle, men for meg fungerer det nokså greit – så lenge jeg ikke tenker for mye på at min permanente adresse er knyttet til et lagerrom et sted i Norge.
I hvert land jeg har studert og jobbet de siste årene har jeg måtte forholde meg kollegialt og profesjonelt til ulike kulturer. Av utfordringer innebærer det generelt at min tillærte tankegang og logikk ofte er i mindretall og jeg testes daglig i hvordan jeg skal gjøre meg forstått og få alle disse menneskene fra ulike bakgrunner og mentaliteter til å følge min lead. Av fordeler innebærer det blant annet at jeg får leve i ett enormt tverrsnitt av verdens befolkning. To sider av samme sak. Nå bor jeg i Qatar og nesten overalt hvor jeg befinner meg er det trolig minst 20 nasjonaliteter jeg må forholde meg til; på kontoret har vi 18 nasjonaliteter – og det bare i en etasje.
De fleste prognoser for fremtiden viser at vi vil i fremtiden leve i mye mer multikulturelle samfunn enn det vi i stor grad gjør i dag – og spesielt i Norge. Og så langt prognosene peker i den retningen og Norge, som i sine glanstaler vil være ledende på det ene og det andre, vil jeg tro at det å ha kunnskap om hvordan man skal lede ulike nasjonaliteter mot sine respektive mål må være et viktig steg i riktig retning. Uheldigvis er dette kunnskap som vanskelig kan leses, men som må leves og ergo må man ut – så fremt man vil være proaktiv.
I en lengre utgreiing, kan man inkludere tilnærminger som at politikere lager lover for integrering og strafferegler for nasjonaliteter som berører andre med mentaliteter som er så ulik fra den norske, «internasjonale» norske firmaer som helst ikke vil ansette utlendinger og mer eller mindre grad av fremmedfrykt i befolkningen. Uansett tilnærming, jeg undres over hvor norske lederspirer skal utdannes – både innenfor næringsliv og politikk og med hvilke bakgrunn de skal styre landet fremover med.
I bunn og grunn ligger alle forhold til rette for å reise ut som nordmann – det er bare å pakke sekken hvis man vil ut. Å reise med norsk pass er som å ha et universelt platinakort. Nordmenn er generelt sett på som troverdige og ærlige nesten over alt og hva lønninger angår kan det være mye mer gunstig å søke seg ut. Problemet er nok, som Holsen påpeker, at det er litt skummelt og utrygt. Og det kan det jo selvfølgelig være om man ønsker å fokusere på det.
For min egen del lurer jeg på min egen fremtid og hvorvidt jeg vil reise hjem igjen til Norge. Ikke fordi jeg tror at Norge ikke vil sette pris på meg, og heller ikke fordi jeg tror at jeg ikke kan bidra til et bedre Norge (i den lille grad jeg kan uansett hvor jeg er).
Det er rett og slett, komisk nok, fordi jeg er redd for at det kan bli for monotont, at jeg blir nødt til å forholde meg til bare nordmenn og fanget inn i et skrekkscenario hvor jeg må snakke om Tone Damli og måtte gå Birken for å bli tatt seriøst. Jeg giftet meg for noen år siden med en amerikansk arkitekt og når vi om sider vil flytte fra Qatar må vi finne et nytt sted som ivaretar begges behov.
Den ærlige sannhet er at selv om jeg gjerne skulle vært nærmere min familie og venner i Norge, er jeg redd for at Norge kan bli litt trangt og pussig nok at eksklusiviteten ved det å være minoritet forsvinner.