Pløyboy og støygirl

ARKIVFOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN

Truse eller ei; Ola Borten Moe kommer nok fra VGs bokstunt med leveren i behold.  

Jeg syns jeg hører dem, der oppe i kommunen der jeg har halvparten av genene mine fra.
«Hainn e’ no litt karravolinn, hainn Ola, ja.»
«Akkerat som bæssfar’n sin, hainn Ola, ja. Gogut, e’n!»
«Farsken dainnse, dæm skjøinne itj nå’ ta trøndersk kulltur, der ne’i Oschlo!»
Sånn går nok praten, på Melhus i Sør-Trøndelag; stedet som har patent på ekte heimbrent, der nachspiel er masseidrett og du ikke er «kar» før du har hoppet fra Melhusbrua i januar eller veltet en dølahest med bare nevene.
Det er her Ola Borten Moe også stammer fra.

Dette er også grunnen til at VGs debattredaktør snubler fra start i boken «Ola Borten Moe – portrett av en pløyboy». Selv om Elisabeth Skarsbø Moen starter det hele med å beskrive sin egen landsens rølpete oppvekst på bygden i Romsdal et sted, er hun himmelfallent overrasket over den nokså liberale festkulturen og kreative badstubadingen på en Sp-hybel i hovedstaden.
Ola Borten Moes nakne stuss er i utgangspunktet neppe en valgkampvinner. Pikante historier som denne er også nok til å få Norges mest moralistiske avis (VG) til å gå av stag. Skarsbø Moen er også opptatt av at Borten Moes late night fylla ikke er en statsråd verdig.
Men hun skriver også at Borten Moe stilte nypusset, sterk og klar til møte med utenlandske toppsjefer dagen derpå kl 08.30.
På Melhus er de garantert mest imponert over det siste. «Derra e’ vårres Ola, ja.»

Det teiteste var å invitere en VG-redaktør hjem på «fæst»

Jeg ser at politisk redaktør Harald Stanghelle allerede kaller boken en «140 siders drittpakke». Ikke minst siden den lanseres tre dager før Sps landsmøte. Andre stiller like svære spørsmål om VG-redaktørens mål og motiver. Hva vil hun egentlig med fyllehistorien sin?
Dermed har statsrådens elleville badstufylla på mindre enn ett døgn snudd fra å handle om uakseptabel embetsmannsoppførsel og potensiell politisk skandale, til å handle om Skarsbø Moen selv.
Hva er det egentlig hun vil? Handler denne historien egentlig mer om støygirl enn om pløyboy?

På et høyere plan dreier denne grisete historien seg om forholdet mellom politikk og journalistikk. Denne tette symbiosen har gitt opphav til svært mye fest, moro og grenseløs samrøre opp gjennom nyere politisk historie. Og vi skal kanskje være glad for at alle episodene aldri har nådd offentligheten. Mange av dem ville kanskje vært et mye større problem for journalistene enn for politikerne.
I tillegg handler historien om hvilke politikere vi egentlig ønsker oss. Ønsker vi oss lavfrekvente og passive puddinger? Eller vil vi at de skal være som oss, feilbarlige, uperfekte, tidvis uansvarlige og i dunkle nachspieltimer litt hemningsløse?
I nasjonens stille sinn kobles kanskje Skarsbø Moens bok til fæle overgrepshistorier i politiske miljøer. Slike overgrep bør og skal alltid påtales. Men foreløpig er ikke Borten Moe anklaget for annet enn pur dumskap, der det teiteste var å invitere en VG-redaktør hjem på «fæst».
Dumskap er dessverre en svært menneskelig egenskap.

På Melhus er historien blitt en bekreftelse på at det fremdeles er langt mellom sentrum og periferi her i landet. Der vet de at «det som skjer på lokkalet, blir på lokkalet».
Dessuten vet de at VG og alle andre mediehus også har sine små nachspielhemmeligheter, som aldri vil havne mellom to permer.
«Hykleri» er neppe et ord mine nydelige, rause og festglade onkler – født og oppvokst på Melhus, alle seks – ville ha brukt. Men de ville ha sendt en vennlig skål til odelsgutten på Flå, det er jeg sikker på.

Tags: , , ,

Kommentarer