Opprøret mot tomhet

Europas storhetstid vekkes med tyngde i Odd Nerdrums malerier. For det er han blitt straffet.




Kunst er gudenes språk.
Malt med flytende ord fra en annen dimensjon, bryter kunsten begrensninger, opponerer mot likegyldighet og maner til samfunnsendringer. De virkelig store kunstnerne har vært som profeter i brytningstider da de kulturelle veivalgene var avgjørende, de har skreket som Jeremias om dom, undergang og håp.

Her er Rembrandt og hans dramatiske jordfargede scener som vekker liv i død hud, Rubens frodige sensualitet, Rafaels harmoniske dybdefortellinger, Caravaggios realisme og brennende lys som gir gjenskinn fra en nesten åndelig dimensjon.

Disse fanget Europas storhetstid på lerretet, – den livsbejaende eksplosjonen av ny bevissthet, kunnskap og vitenskap som førte til at den vestlige sivilisasjonens nyvinninger slo rot.

Vår største maler
I vår tid er Odd Nerdrum er en av de største malere, kanskje den største, en opposisjonell individualist som gjennomskuet modernismens tomhet.
Han har gått mot strømmen og insistert på å løfte de europeiske kulturtradisjonene frem i en samtid som er i ferd med å glemme sin egen sivilisasjons storhet.

Kulturens undergang

Nerdrums evne til å bryte med det verdirelative, tradisjonsoppløsende og dannelsesløse og trekke linjene forbi billig originalitet, gjør ham til et geni som forfriskende minner om hva kunst egentlig er. For i kunsten merkes den kulturelle nedgangen først. Under Romerriket mistet kunstnerne gradvis kunnskapen om de greske mesternes teknikk allerede flere hundre år før kulturen gikk i oppløsning.

Innovasjonskraften forsvant i takt med at vinbegrene fyltes. Man kopierte, forfalsket og billige etterligninger ble populære.
Også vår egen tid preges av dramatiske brytninger ledsaget av en opphetet tro på modernisering, teknologiske nyvinninger, bruddet med tradisjonelle europeiske verdier og troen på menneskets evner.

Egoismen som gud
Men allerede i 1910 påpekte sosiologen Emile Durkheim i «Selvmordet» at modernismens raske samfunnsendringer førte til en betydelig verdiforvirring hos individet, særlig i protestantiske land der opprøret mot tradisjonelle familiemønstre og andre stabiliserende søyler i kulturen var særlig sterk.

Et stadig mer ensomt liv som følge av oppløsningen av gamle kunnskapstradisjoner, fremveksten av de store byene og ensomheten, fremmedgjøringen fra naturen og det naturlige, alt dette bidro til en foruroligende mangel på mening.
Der trofasthet og integritet forsvinner, blir menneskets rett til egoisme tidens gud.

Den tapte glans
En glitrende sivilisasjon kan forsvinne. Den kan forfalle og råtne på rot. Historien er full av eksempler på kulturer hvis fremvekst først preges av arbeidsvilje, disiplin, et sterkt forsvar og felles verdier.

Deretter følger en storhetstid med velstand. Før kulturen glir inn i fortiden med tapt glans, går samfunnet igjennom en fase der man forveksler de opprinnelige idealer med gammelmodighet. Man mener at kunsten er utdatert, at tiden er gått forbi de åndsvåkne mestre.

Kulturens røtter
Familiesamhold og empati forvitrer. Man tror at menneskerettigheter kommer uten plikter. Selvrealisering og egoisme idealiseres på bekostning av ansvarlighet.
Zygmunt Bauman beskriver i «Flytende modernitet» hvordan modernismens flytende identiteter river opp kulturens røtter og latterliggjør stabilitet. Modernistene dyrket reformer som om reformer alltid leder til det bedre. De tok ikke tilstrekkelig hensyn til hvilke idealer som var verdt å ta vare på.

Drukner i eget speilbilde
Dermed aktualiseres Caravaggios «Narcissus», billedliggjøringen av den greske mytologien og vanngudens vakre sønn, som ikke makter å skille mellom godt og ondt, søvn og våkenhet, selvdisiplin og selvdestruksjon og som til slutt drukner i sitt eget speilbilde.

Han stirrer på seg selv i tjernet, oppslukt av sin egen skjønnhet og ute av stand til å elske noe annet enn seg selv. Når man befinner seg på en karusell som ukritisk spinner mot Narcissus, blekner ydmykheten overfor verdens storhet.

Det iskalde Norge
Fornektelsen av det positive ved den tradisjonelle europeiske storhet er et kjennetegn på vår tid. De som ikke bøyer seg for samtidens tidsånd, har ofte måttet flykte fra sine hjem.
Også dette preger Odd Nerdrum, noe som gjør hans kunst enda større. Han kommer fra Norge, et av verdens minste land så islagt og kaldt, så borgerlig gjennomsyret av gruppepress, menneskefrykt, jantelov og sladder. Her er det liten takhøyde for kulturuttrykk som rister verdensanskuelsen til dagens selvoppslukte kultureliter.

Et av verdens minste land så islagt og kaldt, så borgerlig gjennomsyret av gruppepress, menneskefrykt, jantelov og sladder


Burde utsmykket slottet

Ibsen og andre betydelige kunstnere har forlatt landet lenge før Nerdrum. Man har sannelig gjort sitt for å straffe hans kunstneriske talent idet han brøt med deler av den politisk-korrekte modernismen.

Maleriene til denne store sønn av Norge burde smykket dronningens saler, statsministerens kontorer, ambassadørenes vegger og vært bredt representert i Nasjonalgalleriet og andre offisielle institusjoner. Den norske stat burde aktivt ha bidratt til å kjøpe inn og vise frem hans internasjonalt anerkjente verker for å fremme Norges interesser.

Mot konsensustyranniet
Det er noe totalitært over disse moderne demokratier som går under frihetens høye faner, men i virkeligheten knuges av nådeløse tidsriktige makteliters press mot konformitet, likhet og konsensus. Det er som rekken med slaver som ledsages i takt mot skipene som tvinger dem til Amerika mens de beordres til å synge: – frihet, frihet.

Aldous Huxley beskrev det godt i «Vidunderlige nye verden» der han forklarer hvor totalitært det moderne kan bli dersom individualisme, personlig ansvar i fellesskapet, selvstendig refleksjon, solidaritet og retten til å være forskjellige forsvinner. Da kommer en alvorlig institusjonaliseringstvang, en avpersonifisering av personen, et følelseskaldt kollektivt konsensustyranni i en stønadsstat som legger ensidig vekt på materialistiske rettigheter og krav.

Nerdrums storhet
I dag tynger en underliggende tristhet den verdiforvirrede materialistiske vestlige kultur. Sivilisasjonen er teppebelagt med en lett melankolsk tåke av meningstomhet, nevroser, psykiske lidelser og avhengighet av kjemiske stimuli.

Bruddet med samvittighetens plikter ble likevel ikke løsningen slik Nietzsche antydet. Konsekvensen av kulturens overidealisering av den materielle dimensjon er en sult, en indre fattigdom i en tid der moralske spørsmål marginaliseres.

Nettopp derfor er det viktig å minne om Europas storhetstid og sentrale idealer som vekkes med en slik tyngde i Odd Nerdrums malerier.

Teksten er et forkortet forord i Odd Nerdrums siste bok «Crime and Refuge»

 

 

Tags: ,

Kommentarer