Irritasjonsmomentet

De er ikke enige om veivalgene, men de grunnleggende problemene har alle tre felles. Partileder Liv Signe Navarsete, flankert av nestlederne Ola Borten Moe (t.v.) og Trygve Slagsvold Vedum. (Foto: Cornelius Poppe, NTB/Scanpix)

Det norskeste av alle partier skal ha landsmøte.

”Det sta norske, det gjenstridige som gjør 1814, 1905 og 1972 til igår. Ergrer, irriterer det deg? Glem det. Godta det. Det vil alltid være iblant oss,” skrev Aftenpostens Hanne Gamnes i 1990, i et av de beste portrettintervjuene norsk presse har sett. Objektet var Senterpartiets John Dale, den daværende ”generalsekretæren for dem som ikke vil.”

De fleste norske partier har et forhold til en økonomisk-politisk ideologi, men uten å ta den særlig alvorlig. Fremskrittspartiet kaller seg for eksempel liberalistisk, men har en påfallende statsglede, mens Sosialistisk Venstreparti ikke har vært sosialistisk i noen vanlig betydning av ordet på over 30 år.

Senterpartiet, det tidligere Bondepartiet, er ikke knyttet til ideologier som foreskriver en bestemt måte å ordne økonomi og samfunn på, kun – delvis – til et par som ikke gjør det. Den ene er nasjonalismen, forestillingen om ett bestemt folks selvbestemmelsesrett innenfor en egen stat. Men her står Sp for en relativt mild variant, som partiet også har felles med andre. Frps nasjonalisme er skarpere, har klarere grenser mot ”de andre”.

Den andre er konservatismen, som (i likhet med nasjonalismen) vanligvis knyttes til høyresiden, men som jo rent bokstavelig betyr å bevare det gamle. Her finner vi det viktigste ved Senterpartiet.

Som John Dale sier i intervjuet fra 1990: ”Mennesket lever i en spenningstilstand mellom ønsket om å være rotfestet og å høre til, samtidig som det lengter etter å bryte opp og søke forandring. I dag er denne spenningen i vår kultur ekstremt stor; det er så mye forandring, så lite rotfeste. I denne aksen av brytninger legger Sp vekt på verdier som går ut på å rotfeste oss.”

Spenningen Dale nevnte er ikke mindre ”ekstremt stor” i dag, 23 år senere, og den var det heller ikke 23 år før 1990. Spenningen er konstant, og handler i Norge blant annet om at nesten hele folket var bønder eller fiskere en generasjon eller tre tilbake. Det ligger i oss, om vi er aldri så mye høytlønte, verdensvante, konsumglade byboere.

Vi liker ikke bonden i vårt indre, men vi blir ikke kvitt ham heller. Lite irriterer byfolk mer enn Senterpartiets mas om mer penger til knøttsmå kommuner og nye broer til steder der det knapt bor folk. På det annen side er det på slike steder byfolk vil ha hytte, og et godt hytteliv trenger veier og butikker og en lokal bonde det går an å kjøpe veldig naturlig mat fra.

Ikke rart vi byfolk har det vanskelig med Senterpartiet, men de har det også vanskelig med oss. Valghistorikken for etterkrigstiden forteller det i klartekst. Frem til 1973 lå Sp mellom ni og 11 prosent i stortingsvalg, siden har oppslutningen sunket sakte, men sikkert, om vi ser bort fra et hopp rundt siste EU-kamp. I september vil fem prosent bli mottatt med lettelse.

At Sp ligger noe høyere i lokalvalg, er mager trøst: Uten styrke på Stortinget vil Sp bare bli en samling bygdelister.

Sentraliseringen er det ene problemet, mangelen på tunge alliansepartnere det andre. Da John Dale ble intervjuet i Aftenposten i 1990 satt Sp i Jan P. Syses regjering sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, to partier de også hadde regjert med tidligere. Det varte ikke lenge. Senere samme år røk regjeringen, noe som hang sammen med den tilstundende EF-kampen.

EF-kampen, som ble til EU-kampen, i 1994 bidro til en radikalisering. Sp orienterte seg fra Høyre (via en ren sentrumsregjering) mot Arbeiderpartiet som samarbeidspartner blant de store partiene, og har nå altså sittet i en flertallsregjering med Ap og SV siden 2005.

Heller ikke samarbeidet mot venstre har vært noen suksess. Sympatisørene er ikke tilfredse med gjennomslaget. Sperregrensen er en reell fare, og nå er det indre strid om veivalget. Den radikale fløyen rundt partileder Liv Signe Navarsete har trolig fortsatt kontroll, men det kan endre seg på neste landsmøte når Sp neppe sitter i regjering lenger.

Både Arbeiderpartiet og Høyre er markedsliberale by- og industripartier. Her kan det oppstå tilsynelatende allianser for eksempel i samferdselspolitikken, men der Sp vil ha veiene for å gjøre det lettere for folk å bo usentralt, vil Ap og Høyre ha dem for å trekke folk til arbeidsplasser i byene. Pendling blir senere til flytting uansett hvor ofte Liv Signe Navarsete formaner oss om at vi må ”ta heile landet i bruk”.

Sp vet at Ap og Høyre er svikefulle partnere. Også SV og Venstre er blitt bypartier. Frp kan være alt mulig, men uansett ingen venn av Sp. Kun med KrF har Sp et visst reelt interessefellesskap, men også KrF trues av undergang.  

Fire partier kan havne under sperregrensen i høst. Sp er trolig det som er minst utsatt for å havne under den. For dem som vil redde mest mulig av landbruket, finnes det intet alternativ. Men langtidsutsiktene er dystre.

”Er Sp mer en utopi enn ett parti,” spurte Hanne Gamnes i 1990.  ”De som lar seg rive med på bølgene, er de virkelige utopister,” svarte John Dale. Men bølgene slår.

Tags: , ,

Kommentarer