Styres Norge av en koalisjon bestående av et regjeringsparti og to opposisjonspartier?
Liv Signe Navarsete er ingen stor taler og ingen suveren leder av Senterpartiet. Begge deler var tydelig da hun i går holdt sin tale til landsmøtet i Loen. Navarsete ble applaudert ganske varmt både inn og ut, men underveis var det stort sett dørgende stille. Hun fikk sjelden frem smil og latter, enda sjeldnere ble hun avbrutt av applaus.
Den eneste gangen salen klappet med entusiasme underveis i talen, var da hun opplyste at gassfeltet Aasta Hansteen utenfor Bodø nå skal utbygges og drives, og la til: ”Nord-Norge får del i oljeeventyret – også utan oljeboring i Lofoten.”
Responsen her illustrerer hva Liv Signe Navarsete er: anfører for flertallsfraksjonen i et parti med betydelige politiske og personlige konflikter. Sp vedtar neppe å åpne for oljeboring ved Lofoten og Vesterålen.
At Navarsete ikke føler seg helt bekvem i rollen som leder viste hun også ved innlede talen med forsikringer om at hun samarbeider godt med nestleder Ola Borten Moe: ”Den som trur at ei bok basert på anonyme kjelder skal spora Senterpartiet ifrå politisk debatt på landsmøtet, han eller ho kjenner rørsla vår veldig dårleg!”
Hvis hun hadde følt seg trygg, ville hun ha ignorert Elisabeth Skarsbø Moens bok fullstendig. Så langt jeg kan bedømme, er det ikke mange her i Loen som snakker om denne boken annet enn i humoristiske vendinger.
Norge er ellers blant de få land i verden der en leder for et parti som har sittet i regjering i nesten åtte sammenhengende år, kan finne på å fremstille partiet som en ”motmakt” som står mot ”systemtvang” i både inn- og utland: ”Me er viktige fordi me i regjering frontar kampen mot systemtvang.” Det handler om kamp mot sentralisering, mot utarming av landbruket, mot markedsøkonomi og mot mye annet.
Navarsetes tale var slik sett en blanding av forsikringer om at Senterpartiet har fått til en masse i samarbeidet med Ap og SV, men at partiet samtidig er i opposisjon til helt sentrale trekk i norsk samfunnsutvikling. Budskapet er ikke ulikt det man hører fra SV. En observatør uten forståelse for spissfindighetene i norsk politikk, kunne komme til å tro at landet regjeres av et regjeringsparti og to opposisjonspartier.
Senterpartiets ansvar for hvordan det norske samfunnet ser ut er dessuten større enn SVs. Der Audun Lysbakkens parti sitter i regjering for første gang, har Sp regjert til sammen syv ganger i etterkrigstiden – og i 20 år. Ved de fleste tidligere anledningene har Sp regjert sammen med Høyre, partiet som nå – også i Navarsetes tale i går – fungerer som hovedfienden.
Dobbeltheten har jo sin forklaring: Senterpartiet representerer interesser som lenge har vært på vikende front, og gjør det ved å opptre pragmatisk: Litt makt er bedre enn ingen makt. Liv Signe Navarsete medga i går at Sp kanskje ikke alltid synes like godt i regjering: ”Men det lovar eg dykk, det vil synast i Noreg når me ikkje sit der. Noreg vil se annleis ut hvis andre krefter tek over.”
Det er også slik SV-ere snakker. Problemet for begge er at budskapet er uhyre tungt å selge Sps og SVs velgere, noe som også synes på meningsmålingene. Når motmakten tar makt, ender det lett i avmakt.