Typisk norsk

Drit i lagånden. Det er umulig å heie på Den nye nordmannen.

Jeg har egentlig syntes det var litt trist å være fullstendig blottet for varme følelser på vegne av fedrelandet.

Tenk så deilig å bli høy på lykke og lagånd bare Norge drar inn gull i curling eller kombinert eller en annen absurd smal vinteridrett. Å kunne male ansiktet i rødt, hvitt og blått, uten ironisk distanse, og hyle av helt ekte glede når utøverne sikler seg de siste krampemeterne over målstreken. Være blant dem som synes Oslo-avtalen er tidenes diplomatiske bragd, heie på Statoil og norsk ekspansjon, Jens Evensen, sivflåter over verdenshav, ja til og med på norsk fotball og at Petter Northug overlater den tunge oppgaven med å trekke feltet til utlendingene.

Glem det. Det er like greit å ligge lavt på patriotfronten for tiden. For det er ikke lenger typisk norsk å være god. Det er typisk norsk å være en kulturløs, nyrik drittsekk.

Vi kjøper oss jo ut av det, da. En filippiner i kjelleren og en polakk på kjøkkenet, høh, høh.

Fragment av en samtale på et flytog, intet mer. Et klassisk anekdotisk bevis, som kanskje ikke dokumenterer annet enn at folk skryter altfor høylytt under kollektiv transport.

Men likevel: Et kvalmende utsnitt av Den norske hverdagen 2013, direkte inne fra toppen av kransekaken.

Det var like før jyplingene i de stramme dressene slo hverandre på brystet over sine snedige løsninger på hjemmefronten. Her har man lykkes, du. Flasher bare gullkortet, ikke sant. Hvit manns byrde.

Før de hadde lært å stave Statens pensjonsfond utland, var de tatt opp i den norske, kjøpesterke herskapstroppen.

Det er typisk norsk å være en kulturløs, nyrik drittsekk

«For ikke så mange år siden var vi i egne øyne friskuser og askeladder. I andres øyne var vi ingenting, de var ikke klar over at vi eksisterte», skrev NRKs huskomiker Knut Nærum i Dagbladet forleden.

Den tiden da nordmannen var en ussel, ydmyk askeladd er definitivt forbi.

Riktignok sender vi kongebarna på enhetsskole og har statsledere uten tjenerstab. Men ingen kan påstå at vi fremdeles er et usnobbete, nøysomt folkeferd som pløyer jorden, går på dugnad og spiser mat fra matpapir.

Nordmannen er ikke lenger noen Isak fra «Markens grøde». «Nå er vi i egne øyne blitt feinschmeckere, millionærer og utvalgte», ifølge Nærum.

Og han har forskningsfronten med på laget.

Vi er ikke lenger et usnobbete, nøysomt folkeferd som går på dugnad og spiser mat fra matpapir

Førsteamanuensis Gillian Warner-Søderholm ved Handelshøyskolen BI har fått nokså entydige tilbakemeldinger fra en skokk nordiske næringslivsledere.

Norske forretningsfolk skryter uhemmet, av hytter, båter, fritid, velstand og sterk krone, sier de. En i overkant selvgod gjeng som rett og slett må jekke seg ned noen hakk.

Da nordmenn flest hadde pakket stålkantene og SUVen for å dra på skiinnogutpalasser i fjellheimen, kom World Economic Forum med en talende rapport. Hvor velkommen er utenlandske besøkende i ditt land, spurte verdensøkonomene. Det viser seg at nasjonen er omtrent like inkluderende som Burundi, Kasakhstan og Etiopia.

Vi surfer på en bølge av lave renter, fossile hydrokarboner og billige forbruksvarer. En fjerdedel av oss betaler seg ut av husvask og hagestell. Vi får middagsvarer levert på døren og snøscootertransport til hytten. Stuen støvsuges av polakker, årgangsvinen serveres av svensker og plenen ryddes av sherpaer innflydd fra Nepal.

Også dette med medhold fra forskerhold: Det er da meningsløst at noen med doktorgrad skal bruke tid på oppvasken, sa forbruksforsker ved BI, Hans Mathias Thjømøe, til Aftenposten i 2011. Vi skaper jo arbeidsplasser! At alle fortsatt ikke har au pair og vaskehjelp, kaller han misunnelse forkledd som gode holdninger.

Vi surfer på en bølge av lave renter, fossile hydrokarboner og billige forbruksvarer

Norge er riktignok et av klodens mest egalitære samfunn, med så godt som verdensrekord i sosial mobilitet.

Men samtidig er vi i ferd med å utvikle en slags tjenerkaste av polakker, filippinere og søreuropeere i arbeidsnød. Den lutheranske dårlige samvittigheten for all rikdommen, som Jon Hustad viste til i fjorårets underlige kulturdebatt, er sannelig ikke lett å spore.

Det nyrike maskineriet smøres dessuten av våre folkevalgte:

Politikere jobber intenst med å finne smutthull som hindrer eksport av norske velstandsmidler. Polske familier skal iallfall ikke «få utnytte» fordelene av å måtte sende sine menn på vår nordlige arbeidsleir!

Sigøynere som har forvillet seg bort fra et kriserammet Europa blir møtt med trusler om forbud og deportasjon. Det er jo så opprørende for oss å være vitne til denne elendigheten!

Barn av våre tidsklemte direktører ivaretas av en tvilsom au pair-ordning. Regjeringen insisterer: Det er kulturutveksling!

Og mens den vanvittige ledigheten i sør etterlater seg en hel generasjon unge uten arbeid, viser hjemlige undersøkelser at én av tre norske ungdommer rett og slett ikke gidder å ta sommerjobb. De vil heller realisere seg selv.

Bildet som avtegner seg er ikke akkurat flatterende: Et blærete, selvtilfreds folk som har kommet altfor lett til penger, som skryter uhemmet av velstand og landsteder med fjordutsikt, som betrakter dårligere stilte folk som tjenere og utyske, og som bare er vennlige og imøtekommende når vi har drukket nok.

Legg til at det norske folk i utgangspunktet er nokså magert utstyrt med klassisk dannelse og kulturell kapital, og man får tidenes mest usympatiske miks: Kombinasjonen nyrik og kulturløs.

Det kan selvsagt innvendes at denne generaliseringen er nettopp en drøy generalisering, basert på en fullstendig uakademisk samling anekdotiske bevis. Og man kan slå i bordet med mengdene av kulturelle, sympatiske og ikke så rike nordmenn, som oppfører seg både dannet og sivilisert og vasker dritten sin selv.

Men som kulturforsker og sosialantropolog Fredrik Barth har fremhevet: Samfunn blir dypest sett skapt på mikronivå, i relasjoner mellom enkeltindivider.

Dette mikronivået er nettopp summen av samtaler på flytog og enkeltepisoder og nedrige holdninger som siver til overflaten, et mikronivå som dessverre ser ut til å ta en nokså usympatisk dreining.

Tidenes mest usympatiske miks: Kombinasjonen nyrik og kulturløs

Hvis vi ikke skjerper oss, risikerer vi å bli sett på som klyser: Dumme og brautende, med lav BMI, konkluderer Knut Nærum.

– Pass deg, nordmann. Hovmod står for fall, mumler Isak.

– Husk at flaks tar slutt, roper Askeladden.

Jeg klarer iallfall ikke å heie på den nye nordmannen. Jeg håper han går på trynet i sitt eget snørr.

 

Kommentarer

  • askeladden

    > Dette mikronivået er nettopp summen av samtaler på flytog og enkeltepisoder og nedrige holdninger som siver til overflaten, et mikronivå som dessverre ser ut til å ta en nokså usympatisk dreining.

    Nice try med forsøket på å ta forbehold, for deretter å avskrive det.
    Tror vi kan legge til at «kos med misnøye» også er et typisk trekk ved en del nordmenn.

  • GretheThomassen

    Denne artikkel var virkelig fin og tatt på kornet. Sant at hovmod står for fall. Det er ikke så greit når man ikke har jordfeste, for man har allerede glemt den forrige finanskrisen med alle gjeldsslavene, og vi er inne i en ny som vi nå ikke vet hvor bærer hen. Man skal ikke være så gløgg for å forstå at vi ikke er alene i verden. Så pass opp, selv om vi tror vi er så rike.Askeladden har så rett, flaks ta slutt.

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=567026750 Patrick Andrè Korneliussen

    Høres ut som den typiske nordmann dette her, ut i fra personlig erfaring stemmer dette ganske bra. Blir så deprimert når enkelte venner slår seg på brystet og brager ut om hvor mye bedre Norge enn alle andre land i universet. Man skal selvfølgelig være stolt og glad, men ikke blindt nekte negativitet og kritikk. Men til syvende og sist, hva skal vi gjøre, resten av verden kunne ikke brydd seg mindre om 5 millioner tullinger med for mye olje enn sitt eget godt. Vi er en kvise på verdens ansikt.

  • ballec

    Vestlandspietisten Eikefjord synes det er moralsk forkastelig å betale for arbeid man hadde greid å utføre selv.

    Hun overser at all økonomisk utjevning og sosial mobilitet er basert på økonomisk samhandling. Når noen klarer å tilby varer og tjenester i et marked til en lavere kostnad enn eksisterende aktører, og i noen tilfeller introdusere helt nye varer og tjenester, så skaper disse merverdi for samfunnet som helhet, og oppnår gjennom det muligheten til å skape et overskudd for seg selv og sine.

    Vi er ikke «i ferd med å utvikle en slags tjenerkaste av polakker, filippinere og søreuropeere i arbeidsnød». Vi er i ferd med øke befolkningen, og med det få et rikere og mer variert utbud av varer og tjenester i landet. Dette kommer oss alle til gode – ikke minst tilflytterne.