Viseadministrerande pappa

Eg hugsar enno den kjensla: Å stå åleine att i barnehagen og vente på far min.

TRAPPA: Eg er den faren som står på trappa i barnehagen kl 07.30 med to ungar i desembermørkret, på veg til eit viktig møte. Foto: Silje M. Stavrum Norevik

 

Eg er 41, far til to på 3 og 5, bonuspappa til ein 17-åring, eg er viseadministrerande direktør i eit børsnotert selskap med ca 800 tilsette, eg har fleire krevjande styreverv. For første gong har nokon spurt meg: Korleis er det å vere toppleiar og småbarnsfar?  Journalisten som tar kontakt vil gjerne ha stemma til ein næringslivsleiar og småbarnsfar med i den pågåande debatten. Eg tar utfordringa, men kjenner at oppgåva er krevjande. Det minner meg om då eg som 23-åring fekk personalansvar for ei avdeling der samtlege var på alder med foreldra mine, og sjefen min ikkje tok på alvor saksdokument som ikkje var skrivne på nynorsk (er redd dei ikkje lagar slike sjefar lenger).

Bensinstasjon
Eg hugsar enno den kjensla: Å stå åleine att i barnehagen og vente på far min. Han dreiv bensinstasjonen Norol i Svelgen, han var alltid siste mann som henta. Barnehagepersonalet var synleg irriterte, og eg sto der og venta så intenst på at den raude folkevogna skulle dukke opp i full fart. Men tidene endrar seg: No er det eg som kjem sist, no er det eg som er sistemann opp trappene til dei to små som har vandra langs vindauga i garderoben og venta på meg. Det hender at eg tenker: Er den travle jobben min verdt det?

Er det verdt det?
Eg er den faren som står på trappa i barnehagen kl 07.30 med to ungar i desembermørkret, på veg til eit viktig møte. Eg er styreleiar i eit selskap i sterk, spennande strategisk utvikling. Eg er faren som skundar meg inn i garderoben, berre for å oppdage at det er Luciadagen og alle dei andre foreldra skal ete lussekattar med ungane sine før dei skal på jobb. Eg er faren som står der i garderoben medan sonen min krev at eg tar han i neven på at eg ALDRI meir skal gå i styremøte på Luciadagen. Og eg spør meg: Er det verkeleg verdt det?
Eg er privilegert. Vi er to vaksne som har jobbar vi liker, dette er våre val som familie, dette er mine prioriteringar som far. Men like fullt vil eg gjerne gje eit breiare bilde, når eg først fekk spørsmålet: Korleis er det å vere næringslivsleiar og småbarnsfar?

Paradigmebrytarar
Ein del av svaret er at min generasjon fedre i næringslivet på sett og vis er paradigmebrytarar: Vi er dei første som går heim frå konsernleiarmøta når ungane våre er sjuke. Det er ingen som har reist seg før oss og sagt: «Beklagar, eg må gå – dei ringer frå barnehagen og minsten kastar opp». For mange fedre er dette ikkje utan kostnad:
Brad Harrington er direktør ved Boston College Center for Work and Family. Han har forska på farsrolla i næringslivet. Hans arbeid viser korleis forventingar og kjønnsroller slår ulikt ut: Når kvinner får ungar er det venta at dei vil prioritere familie foran karriere. For menn er det motsett: Nybakte fedre i næringslivet møter forventningar om at dei skal jobbe like mykje, eller gjerne meir enn dei gjorde før ungane kom. Det er med andre ord ikkje venta at næringslivsleiarar skal jobbe mindre når dei vert fedre, snarare tvert i mot. For mange vert løysinga ei skiftordning der den eine må velgje ein mindre krevjande jobb for at den andre skal kunne innfri som toppleiar. Det er praktisk, men også krevjande: For å kunne innfri 100 prosent som toppleiar, vil det implistitt medføre at vedkommande risikerer å stå i vegen for karriereutviklinga til partnaren sin.

Usannsynleg heldige
Den andre delen av svaret mitt er at eg meiner vi er usannsynleg heldige som faktisk er i posisjon til å kunne velgje våre utdannings- og karriereløp. Og som ikkje det er nok: Valfridom er sikra også for dei som opplever at dei eigentleg ikkje har noko val. Den særnorske ordninga med pappaperm er uvurderleg.
Å vere den første i ei leiargruppe som tar ut permisjon, den første som opererer med tidskonto, det er definitivt krevjande. Å vere den første nordsjøarbeidaren som ber om å endre rotasjonsplanen for å vere heime når kona har termin, det er heller ikkje utan risiko. Å vere den første betyr også at ein bryt med konvensjonane om kva det vil seie å vere mann og kva det vil seie å vere sjef. Like fullt er det fleire i min generasjon som gjer nettopp dette. Og dei har nok spurt seg sjølv: Er det verkeleg verdt det?
For eigen del er svaret enkelt: Ja, det er verdt det!

Ikkje berekraftig

Dersom eg berre fokuserte på mitt ansvar for eigne ungar, kan prioriteringa synest feil. Men vårt arbeid og vårt virke er også ein del av mine ungar si framtid. Om eg berre fokuserte på å vere med ungane mine her og no, ville heile brøken ikkje gå opp. Men fordi eg tenker lenger fram, fordi eg tenker at vårt arbeid i dag handlar om ein større fellesskap enn berre min eigen, min aller næraste familie, då vert svaret eit anna.  Som foreldre inngår vi også i ein større, nasjonal og global arbeidsfellesskap som på overordna vis gjer omverda som ungane våre skal vekse opp i tryggare og meir stabil. Å ta ansvar for familien sin handlar om å makte balansen mellom mikro- og makroperspektivet, og eg meiner den pågåande diskusjonen i altfor liten grad faktisk tar inn samfunnsperspektiva. Altfor mykje av argumentasjonen er tufta på eit mikroperspektiv der det synest som om foreldrerolla er å kjempe for ein perfekt, harmonisert kvardag der ingen ting er stress, alt er her og no, og så mykje som mogleg er heimelaga.

Eg trur ikkje ein slik idé om kva det vil seie å vere gode foreldre er berekraftig. Å vere foreldre er å tenke langsiktig for å trygge ungane sine, å vere næringslivsleiar er å tenke langsiktig for selskapet.  Begge delar er utfordrande og tidvis knallhardt arbeid. Kan hende vi som foreldre og som arbeidsfolk kan sette vår innsats i perspektiv med orda som Roald  Amundsen skriv om sin ekspedisjon til Sydpolen?

 

Victory awaits him who has everything in order – luck, people call it.
Defeat is certain for him who has neglected to take the necessary precautions in time;
this is called bad luck.

Ein heldig generasjon
Eg veit vi tilhøyrer ein svært heldig generasjon, vi som er oppvaksne og utdanna i eit oljerikt Noreg. Eg er trygg på at vi ikkje kan basere oss på tilsvarande flaks for ungane våre i framtida.  Skal vi sikre at våre ungar har det beste utgangspunktet i ei globalisert verd etter at olja er erstatta med andre energikjelder, må vi også ivareta samfunnsperspektivet.
Når ungane er i seng, går eg opp Stoltzen. I den kalde april-lufta synest svaret på kvardagsgrublinga temmeleg klart: Vi bur eit land med godt barnehagetilbod og trygge rammer for dei aller minste, i eit land med tolvårig grunnskule for alle, etterfølgt av høgskular og universitet som er gratis. Vi bur i eit land der vi i motsetnad til resten av Europa har all verdas jobbmoglegheiter. I tillegg har vi ordningar som sikrar oss svært gode permisjonsløysingar det første året som nybakte foreldre. Om ikkje vår generasjon mødre og fedre skulle vere villige til å verkeleg investere i både jobb og familie, kven skal gjere det då?

Tags: , , ,

Kommentarer

42 Svar til “Viseadministrerande pappa”

  1. Grethe Finsås 6. april 2013 på 10:16 #

    Reflektert og flott artikkel av en pappa og leder, her jeg sitter og skriver siste finish i min avsluttende masteroppgave om bla ledere som rollemodeller i organisasjoner. De gode rollemodellene viser vei for andre, motiverer og inspirerer omgivelsene til å lære og følge etter. De gode rollemodellene har også stor betydning for bedriftens organisasjonskultur og det økonomiske resultatet, bunnlinjen. De dårlige i stor grad det motsatte.

    • gjest 1 6. april 2013 på 11:49 #

      Og hva med en toppsjef som sier «vi utsetter styremøte til 10.00 for jeg skal i barnehagen og følge opp barnet mitt på luciadagen». Er ikke dette egentlig en bedre rollemodell enn det som nevnes i artikkelen her ?

      • Rasmus Haugen Sandvik 6. april 2013 på 12:08 #

        Ikke nødvendigvis. Hvis det går er det fint, men resultatet kan være at flere andre styremedlemmer ikke kan, og da er man i gang med dato-bytte karuselen som ofte betyr at noen ikke kan i det hele tatt, og at styret derfor må fatte besluttninger uten full representasjon.

        Hvis justeringer lar seg gjøre er det klart det er flott :)

      • Grethe Finsås 6. april 2013 på 13:04 #

        Ja, det er også å være en god rollemodell som synliggjør viktigheten av å ta ansvar for barnas behov. Utfordringen ligger i at så få mannlige toppledere gjør dette. Derfor var denne artikkelen i så måte så bra.

  2. Ocean2011 6. april 2013 på 10:17 #

    Jaha – så når dei ringjer frå Sparebanken Vest og seier at kassekreditten er overtrukke. Då kan ein berre seie at – det er synd det,men eg skal ha farskapspermisjon. Ring igjen i 2014.
    Mange av dei ordningane som her vert nevnt gjeld vel helst for offentlig tilsette i stat,fylke,kommunar og bankar.
    For bankane kan ein takke det ekstremt gode salet av strukturerte produkter – også kalla sparing med garanti- for at dei kan bade i løn,godgjersler,permisjonsordningar og gullkant pensjons – og låneavtaler.
    Ingen av dei fleire titalls tusen som kjøpte desse produkat – også frå Sparebanken Vest som ligg nær toppen i kundeklager – kan ta seg råd til å gå frå møter i konsernleiinga der kvar av dei 6-8 som deltek har ein timekostnad på 1500-3000 inkl pensjon og bonus. Så resten av folket, også kalla almuen, kan berre drøyme om dei vilkåra denne skribenten har og krev.

  3. Maria 6. april 2013 på 10:55 #

    Kloke og viktige tankar om kombinasjon av jobb og familie og det faktum at slike problemstillingar ikkje er forbeholdt oss kvinner

  4. Dannelsen 6. april 2013 på 11:04 #

    Takk til forfatter og takk til journalisten som kom på dette. Godt jobbet BT.

  5. Steffen_Gruble 6. april 2013 på 11:39 #

    Luciadagen, hva er nå det? Det har jeg aldri feiret.

  6. Nils Tore Heggestad 6. april 2013 på 11:43 #

    Sjølvsagt bør dagens mødre og fedre vera villige til å investere i både jobb og familie, men det må aldri vera tvil om kva som skal ha førsteprioritet…borna naturlegvis. Dette ser ein dessverre meir og meir at ikkje er tilfelle. Det verkar ofte som at borna vert «toppen på kransekaka» for å gjere fasaden perfekt, etter at ein har fått seg god utdanning, flott jobb, svært hus, stilig bil, hytte på fjellet, hytte ved sjøen, båt o.s.v. Om ein ikkje har tid til å vera med borna sine fordi ein er meir opptatt av jobben sin, så bør ein vel sette seg ned å tenkje over prioriteringane sine.

  7. Gjest 6. april 2013 på 11:47 #

    Fine ord ja, om det er verdt det får du vel vite om 10 år. Er ofte i tenårene vi ser om den emosjonelle bagasjen vi har gitt barna våre i oppveksten er god eller dårlig.

  8. Kathrine Odsylv Blue 6. april 2013 på 11:55 #

    Reflektert og gjennomtenkt, ja, men jeg får en følelse av en pappa som gjemmer seg bak sin egen viktighet som styreleder. Det er et viktig poeng å tenke langsiktig og sikre en god fremtid for neste generasjon med tanke på resursser, arbeidsplasser en god verden å leve i, men å tenke langsiktig er og å gi barna som du selv har gitt liv og har ansvaret for en grunnleggende egenverd som bare en mamma og pappa kan gi. Et tillitsforhold som bør være mellom barn og foreldre. Om barnet lærer seg at det er personalet i barnehagen, sfo, lærere og senere venner som er de viktigste personene i deres liv fordi foreldrene var for opptatte med å forbedre verden i deres oppvekst er det en logisk fare for at dette tiliitsforholdet blir svekket betydelig og det blir venner og lærere som får en klem mens du som far gir og får et håndtrykk. Dette er valg vi tar. Vi har en valgfrihet som er missunnelsesverdig, på papiret. Mange kan ikke ta det valget de ønsker fordi de er i arbeidssituasjon som ikke tillater det, uansett om de er styreledere eller «gutt på gulvet». Noe du og tar opp i artikkelen. Uttalelser som : Nå kan jo du jobbe litt lenger idag fordi din kone er jo hjemmeværende og tar seg av alt der… er vanlig å vanskelig å si nei til. Det finnes ikke et riktig svar her, men valgene vi som foreldre tar får konsekvenser. Noen positive, noen negative og noen overraskende.

  9. Gjest 6. april 2013 på 11:57 #

    foreldre rollen krever stor selvinnsikt. Jeg har arbeidet med personer som elsker jobben sin, jobber dag og natt og ikke er villig til å ofre karriere for barn.
    I verste fall får man barn som blir neglisjert, da kan man like godt la være å få barn.

  10. mlogger 6. april 2013 på 12:09 #

    Dette er bra. Ledere som stikker hodet frem på denne måten er noe vi trenger flere av. Det er nok politikere, sport og bloggere uten substans.

  11. Sigurd Rath 6. april 2013 på 13:33 #

    Det moderne menneskesamfunnet er på mange måter lik et maur- eller biesamfunn. En fruktbar «overklasse» avler avkom som stelles og mates og voktes av en steril «arbeiderklasse». Andre arbeidere, også de sterile, sørger for ernæring og byggematerialer.
    Mange mennesker avler avkom som stelles og mates og voktes av en «steril arbeiderklasse». (Om en arbeider er barnløs pga sterilitet, eller om hun/han blir så travelt opptatt med samfunnsmessige gjøremål at hun/han får verken tid eller råd til å få egne barn, er resultatet det samme.)
    En forskjell mellom et maur- / biesamfunn og et menneskesamfunn, er at hos både maur og bier er avkommet deres en av grunnene til at de danner samfunn. Hele maur- / biesamfunnet arbeider sammen som én organisme med étt felles mål: Best mulig forhold for avkommet. Artens/rasens fortsatte eksistens er fullstendig avhengig av at samfunnet de danner er i stand til å fostre opp et tilstrekkelig antall levedyktige individer. Avkommet er deres beste investering.
    Ikke så i et menneskesamfunn. Hos menneskene er de beste investeringene der hvor pengene gir høyest utbytte. Slike investeringer gies 1. prioritet. Hos menneskene er barn en utgift. Både barn og eldre. Barn og eldre er en salderingspost og en uønsket utgift. De som ikke tror dét er tilfelle behøver bare å vente til staten og kommunene legger fram sine budsjetter.

    • Peter Bering 10. april 2013 på 16:58 #

      Bra! Jeg liker sterile tjenere for oss fruktbare.

  12. Henrik Guii-Larsen 6. april 2013 på 13:50 #

    Takk for at du deler tanker og liv!
    Du er modig som våger å innrømme svakhet i møte med barneoppdragelsens utfordringer. Samtidig argumenterer du for at vi trenger å tenke makro når vi diskuterer foreldrerollen. Det tror jeg du har helt rett i.
    Takk for at du minner oss på at folk med høye stillinger i næringslivet gjør en viktig jobb for samfunnet, og kan være moralsk reflektert. Her kan nok de fleste av oss være raske med å skjære alle under en kam og tenke profittjag, høy sigarføring og store båter.

  13. detog 6. april 2013 på 13:59 #

    Det er meget mulig hele problemstillingen kommer av at vi er en heldig generasjon i et rikt land. Vi har det for godt og konstruerer problemstillinger, Har hatt 2 barn i barnehage/SFO. For den ene kunne jeg aldri komme tildlig nok og for den andre var det alltid for tidlig. Vi er alle forskjellige fra barnsben av og må prøve å finne vår plass med de oppofrelsene det krever. Det finnes ikke noe perfekt liv.

  14. Kurt_Kortner 6. april 2013 på 14:08 #

    Det er vel lett å gå i samme fellen som mange karrierekvinner. Man tror man kan få i både pose og sekk. Slik er ikke livet. Velger man noe, velger man vekk noe annet. Du har valgt karriere framfor familie. Slik er det. Jeg sier ikke at dette er et galt eller riktig valg. Dette må du selv avgjøre.

    • nukleol 7. april 2013 på 14:20 #

      Jo, det kan man. Det krever stor innsats, men det går! Man må velge jobb med omhu, og man må være bevisst de prioriteringer man gjør hver eneste dag.

      Jeg har hatt ansvarsfulle stillinger med krav til stor arbeidsinnsats, men jeg har fått det til med fleksibilitet fra både meg selv og arbeidsgiver. Herunder mye jobbing etter middagslaging (sammen med ungene), middagsspising (sammen), barneTV/lekser (sammen), kveldsmat med innlagt høytlesing (mamma leser!), bading/kveldsstell med sang og ablegøyer, og til slutt hver enkelt sin(e) favoritt-godnattsanger. Alt som sagt etterfulgt av noen timer foran PC-en og evt. trøst og bistand i nattens løp. (Menneskelig å måtte tisse, ha vonde drømmer, bli syk osv.) Opp igjen 05.30 for å gjøre alt klart for en ny dag og en hyggelig frokost før «avgang».

      Og hvordan vet jeg at jeg har lykses? Fordi mine voksne barn nå kommer til meg med alt som er vanskelig, kommer innom bare for å være her og prate noen timer, hyggelige (mer eller mindre daglige) meldinger og deres ønsker om feriesamvær m.m.

      Faren har hatt tilsvarende ansvarsfulle stilinger. Han hadde mye bedre muligheter enn meg til å tilpasse jobben til familielivet, men han prioriterte seg og sitt. Han hadde jo meg som fikset alt!
      Resultat: De hjelper sin far når han ber om det fordi jeg har bedt dem om å stille opp, men de opplever det som en belastning å være sammen med ham.

      Oppsummert: Mine barn vet og har alltid visst at jeg stiller opp for dem uansett. De vet og har alltid visst at jeg må utføre jobben min 100%, men at jeg kan klare det «ved siden av». Det rare er at faren deres ikke klarte det, til tross for bedre betingelser enn meg.

  15. Arnt Maasø 6. april 2013 på 14:39 #

    Veldig bra! Og takk for å ha bragt inn et litt mindre nærsynt ‘mikroperspektiv’ i debatten.

  16. John F. 6. april 2013 på 14:43 #

    Another pathetic «look at me» article.
    I was a single parent for 2 from the youngest was 1 1/2, and a leader in a business that was a lot tougher than the writers – trust me on that one. However, as a leader, I was also in charge, and by focusing and leading, my job was not going to interfere with my kids – subsequently my kids where not going to be the last ones to be picked up. You lead based on priorities and goals.

    • Vegard Klaus O. Lilletvedt 7. april 2013 på 02:08 #

      Han tør i alle fall og stå bak det han skriver med bilde og fullt navn. Lettere å sitte og kritisere andre anonymt på nett.

      • John F. 7. april 2013 på 14:58 #

        Sorry if you misunderstood the point I was trying to make. – What do you want to know about me – full name & address, and most certainly a picture (?) will not change my view. Did not think it would make a difference, as I just read the article and wanted to add my 2 cents…
        Freedom of speech is, to me important, – regardless of point of view
        name/pic will not impact such

  17. Else Valaker 6. april 2013 på 17:47 #

    Ja jeg leste denne artikkelen : Og vil komme med litt kommentarer rund dette !

    Nå så jeg at direktøren har fått sine barn nokså sent – barna er 3-og 5 år. Og så

    er han 40 + ?

    Har han et » bonusbarn på 17 år » ? Ja dette med bonusbarn leser jeg stadig

    vekk? Ja liker ikke uttrykket – forstår heller ikke helt hva det betyr ?

    Jeg går ut fra at disse bonusbarna også har en forelder og derfor reagerer

    jeg veldig negativt på dette utrykket ?Jeg tror det er bare det siste året jeg har
    lest om bonus barn ) Sikket et nytt mote ord vil jeg tro ?

    Ja jeg vet at det i dag er veldig vanlig å skille seg / bytte partner og jeg skal

    ikke kommentere det. Det eneste jeg da vil kommentere er at har man en

    far / mor så er det så ! Og da dette med bonus barn ? Tenkt litt på barna også !

    Tror det er noe som er kommet til det siste året – ja jeg leser det nå stadig vekk og

    synes ikke noe om utrykket ? Men så skriver han at han husker å stå » Aleine i

    barnehagen å vente på far min ? Og at personalet var irritert fordi det var over

    arbeidstid.? Så opplever hans barn det samme at foresatte aldri har tid ?

    Ja jeg er både mor og bestemor og da jeg hadde barn var der ikke noe SFO og

    barna hadde bare noen timer på skolen i de første årene. Derfor valgte vi at jeg

    var hjemme og har aldri angret på det. Han nevner ikke noe om kone/samboer

    og hvordan hennes stilling er?. Hun kan vel være hjemme i noen år med 3 barn

    og prioritere dette eller ansette en Au-pair siden han er i en lederstilling og har

    god råd til å betale for dette? Ja og eller en City- maid om hun ikke gidder/har tid
    til å stelle/ vaske hjemme.? Jeg er skremt angående utviklingen i dag – barn

    får diverse diagnoser – ? Og foreldrene lukker bare øynene for dette – ja i dag

    er det viktigste å være ute i jobb og helst skaffe seg brukbar jobb. Så vil jeg si

    til han som var intervjuet her : Når du plutselig får lyst til å være med dine barn

    på forskjellige ting i tenårene så er de plutselig blitt så voksne at de vil være

    med jevnvaldrene og har ikke tid til deg dessverre? Ja sånn er det bare. Og da
    er det muligens ikke

    bare positive ting de har fore men det har du hatt for liten tid til å delta i. ?

    Du har jo da bare vært opptatt av deg selv og din karriere ? Sånn er det bare?

    Jeg har selv hatt en mann i lederstilling i skolen og han har stadig vekk hatt

    med foreldre som ikke forstår hvorfor ikke barna til akademikere ikke får bra

    karakterer og ikke følger i foreldrenes fotspor ? Ja de ender ofte på de laveste

    trinn og det er greit nok det men foreldrene forstår ikke dette ?

    Ja jeg tenker som sagt : Hadde 40 åringene satt jeg ned og tenkt litt på dette

    så hadde mye vært annerledes ?Men jeg har selv en sønn på 40 år og det er

    ikke sikkert at de er blitt skikkelig voksen da ? Men jeg håper jo det ! Fordi

    han klarer seg så bra og er veldig reflektert men jeg tro at det er mange som

    ikke helt forstår utviklingen i samfunnet ?

    Gjest skriver til deg : Fine ord ja, om det er verdt det så får du vel vite det om

    10 år.? Er ofte i teen årene vi ser om den emosjonelle bagasjen har gitt barna er

    bra eller ikke ?

    Ja jeg sier bare lykke til og håper på det beste ?

    • Ida 6. april 2013 på 17:58 #

      Bonusbarn er et nytt uttrykk for stebarn.

    • Felix88 6. april 2013 på 19:40 #

      Fru Valaker! Du skriv: «Han nevner ikke noe om kone/samboer
      og hvordan hennes stilling er?. Hun kan vel være hjemme i noen år med 3 barn og prioritere dette eller ansette en Au-pair siden han er i en lederstilling og har god råd til å betale for dette?» osv. Og så insinuerer du at dei ikkje er gode nok foreldre, og at ungane kan få problem når dei blir eldre osv. Eg tykkjer for min del at han virkar som ein flink pappa som faktisk følgjer ungane opp på ein god måte – noko anna enn kva dei fleste fedre gjorde på 60-70-talet. Eg trur at han (og sikkert mora også) med sin viktige jobb vert eit førebilete for ungane, og gir dei noko å strekke seg etter når dei sjølve skal velje utdanning og jobb. Eg trur absolutt ikkje barnehage og sfo er skadeleg for barn. Då var det verre å gå heime med ei sur mor, slik situasjonen var for mange før..

      • Else Valaker 6. april 2013 på 21:42 #

        Ja han gjør jo ikke det? Dette er jo en mann som bare skriver om seg
        selv ? Det ser du jo vel ? Og jeg insinuerer ikke at han/de ikke er
        gode nok forelder ! Hvordan har du oppfattet det ?

    • Nina Jones Storebø 7. april 2013 på 09:40 #

      Bonusbarn er bare et annet ord for stebarn. Stefar/mor osv er et negativt ladet ord, mens bonus er positivt ladet. Syntes det høres mye finere ut og forstår veldig godt hvorfor det er blitt mer populært å bruke det!

  18. Gjest 6. april 2013 på 19:04 #

    Test

  19. Stian 6. april 2013 på 20:36 #

    Artikkelforfatteren er selv sønn av en travel far, og denne artikkelen kunne faktisk vært interessant dersom han hadde beskrevet sitt forhold til sin far videre i oppveksten. Spesielt i tenårene og som voksen. Hadde han tid til å prioritere sine foreldre, eller har det norske systemet tatt seg av dem, sånn som systemet tar seg av ungene hans…

  20. blaaman 6. april 2013 på 21:00 #

    Denne fyren er tydeligvis ute etter å unnskylde handlingene sine, det blir som i ride-ranke

    http://www.youtube.com/watch?v=PxKLga-9DaQ

  21. Klara 6. april 2013 på 21:02 #

    blir noe provosert over at han er klar over at han henter barna sent i barnehagen…hva med de ansatte sin arbeidstid??? Når en barnehage stenger kl. 16.30, 17.00 eller 17.30 da er de ansattes arbeidstid over, og barnehagene sine dører skal være stengt på de ovennevnte tidspunkt…de ansatte har ofte familie og venner som blir berørt av at noen kommer for sent for å hente barna sine i barnehagen…

  22. arneper 6. april 2013 på 21:23 #

    for noen idioter , man får tid til det man vil , det er snakk om å prioritere , og noen prioritere vekk barna sine

  23. Marte 6. april 2013 på 22:54 #

    Nå skal alle ha karrierejobber, holde seg i form, løpe i stolzen, sykle Bergen – Voss, reise på tur med kompiser, venninner, ta etterutdannning etc…. Unger er det ikke plass til. I min barndom jobbet far i lederjobb, mor jobbet deltid var alltid der for oss når vi kom hjem med lekser osv. Far var trener i friidrett og tok med min bror der. Min mor løp ikke på helsestudio, men trente i stuen på formiddagen etter treningsvideo. De reiste på en del weekendturer sammen og fikk kvalitetstid. Da jeg var 14 begynte min mor i full jobb. Jeg har prioritert det samme i min familie, jobbet mindre, vært der for ungene mine, var eneste mor som kunne stille på fotballkamp kl 1630, , har hatt to problemfrie jenter med lite turbolent ungdomstid. Har i dag ny mann og en atpåklatt på 4. Han går i barnehage, jeg jobber 80 %. Har opplevd et helt annet barn enn de to andre som gikk i barnepark og barnehage på deltid. Når helgen kommer skal det skje noe hele tiden, han er vant til det fra barnehagen. Trener 3 kvelder i uken etter at han er lagt, mannen går gjerne tidligere siden en må være med han. Synes dette er nok, helgen er forbeholdt han, kjenner andre som er i full jobb, har flere små, løper halvmarathon, sykler Bergen – Voss og trener lange sykkelturer hver helg. Vi er egoistiske og bruker altfor mye tid på å dyrke egne interesser. Så når barna når skolealder skal vi kjøre de på alle aktiviteter og er helt utslitt når helgen kommer og de skal på cup kl 0800 lørdags morgen. Da blir det ikke lett å finne tid til alt vi har lyst å gjøre. Unger det har vi egentlig ikke tid til. Mange av oss ønsker å jobbe mindre og ha tid og overskudd til barn, skulle heller fått pensjonspoeng for den jobben som gjøres hjemme. Den viktig selv om det ikke kreves høgskoleutdannelse. Noen av oss trives faktisk i vanlige jobber og streber ikke etter lederjobb og fete lønninger, for meg er en kombinasjon av å jobbe og kunne ha en dag eller to hjemme i uken for å gjøre huslige gjøremål og ta meg en lang tur/trene og ha ettermiddagen fri til gutten min drømmen. Men desverre er det for dyrt å leve i dette landet til at det kan bli mulig og så må jeg tenke pensjon. Stakkars barna mine som skal ut i dette kaoset om noen år.

  24. Annika M-B 7. april 2013 på 13:37 #

    Veldig mye positivt her, og all ære til en far som tar opp en viktig problemstilling. Men jeg må bare få lov til å poengtere at det er vel og bra å «tenke langsiktig» – det viktigste langsiktige perspektivet ditt som far skal og må være barna dine, som ikke alltid passer inn i det fint strukturerte systemet vi voksne oppretter og opprettholder rundt oss.

    Misforstå meg rett, jeg sendte Jr. i barnehagen som ettåring, har jobbet heltid hele veien, var knallhard motstander mot kontantstøtte som bare «sendte kvinner tilbake til kjøkkenbenken» osv., men jeg har lært at ikke alle barn er A4.
    Hva gjør den fulltidsarbeidende, supereffektive småbarnsforelderen som innser at akkurat DERES ettåring ikke er klar for barnehagestart, eller lange dager?

    En glemt Luciafrokost (eller påskefrokost, eller før-17.mai-frokost, eller julelunsj,) har nok skjedd flere enn toppledere, for ikke å snakke om de bevisst ofrede – det er ikke alle som har jobber med fleksitid og greie ledere, særlig på arbeidsplasser hvor det er mange småbarnsforeldre hvor ALLE har Luciafrokost på samme dag. Så lenge ikke barnet ditt ALLTID er det eneste som står alene igjen, klarer de fleste unger seg helt fint gjennom en slik skuffelse.

    Ja til perspektiv, ja til arbeid, ja til likestilling, ja til samfunnsordningene vi har – men husk at den høyeste lov for deg som forelder alltid bør være «til barnets beste».

  25. A. Valaker Bruheim 7. april 2013 på 18:37 #

    En flott og reflektert tekst! Barnehager er en genial oppfinnelse, ikke minst for barnas egen del. Kjusa de barna som får gå i gode barnehager, og lære å leke, samt sosiale spilleregler, før de blir kastet ut i en krevende skolehverdag. Og kjusa oss voksne som har- eller har hatt tilgang til solide barnehager, med et velutdannet personale og god faglig kontroll. Vi som er foreldre i dag er faktisk så heldige at det knapt er til å begripe. Full barnehagedekning bidrar til at folk (les mødre) ikke lengre blir tvunget til å velge mellom jobb og godt foreldreskap. Gode barnehager er forutsetningen for et både-og, noe som alle er tjent med. At småbarnsforeldre kan delta i yrkeslivet, vel vitende om at barna har det bra mens de er på jobb, er bra både for den enkelte familie, og ikke minst for samfunnet som helhet.

  26. RuneSnildal 9. april 2013 på 07:58 #

    Dette er en mann som prioriterer å jobbe mange timer fremfor mer tid sammen med barn. Det er et høyst frivillig valg. At det er en «nødvendighet» for å bygge landet for neste generasjon er selvsagt bullshit. Det er bare i eget selvbilde at en leder er uerstattelig.

    Jeg er sikker på at om småbarnsfedre på samme måte som småbarnsmødre i større grad satte karrieren på vent, ville vi ikke hatt dårligere ledelse av virksomheter.

    Selvrealisering heter dette fortsatt. Å dulle det inn i prat om at det er en samfunnsnødvendighet, er tullprat.

  27. Hen 9. april 2013 på 10:42 #

    Feminismen har i årtier forsøkt å innbille kvinner at de kan få alt: spennende karriere, veltilpassede barn, selvrealisering, osv. Derfor har vi barnehager, vaskehjelper, au pairer – kort sagt: vi har overlatt alle de «ubehagelige» jobbene til andre (kvinner).
    Med pappas inntreden på barnefronten begynner også menn å se at man IKKE kan få alt: et nært og godt forhold til barna samtidig med direktørjobb og internasjonal reisevirksomhet, samt Den Store Styrkeprøven, Birken og Vasaloppet på si.
    Dette innlegget fremstår som en eneste lang forsvarstirade fra forfatter, hvor det synes som om at han forsøker å overbevise seg selv om at – joda, dette går så fint, atte. Problemet er at han ikke sitter med fasit i hånd før om ca. tyve år. Da kan det meget vel være for sent.
    P.s. Barn staver ordet ‘kjærlighet’ slik: T-I-D.

  28. Peter Bering 10. april 2013 på 17:11 #

    En fars rolle er å tjene penger, muliggjøre prosjekter og å oppnå respektfull kjærlighet for sin rolle fra barna og sin kone. Hans rolle er ikke å leke barnepike eller å leke likestilling med en umulig kone. Enhver mann aksepterer at konen tjener null eller lite bare hun er søt og snill og ordentlig med ham, barna og hjemmet. En kone som tjener godt er likevel et helvete hvis hun ikke skjønner dette.

    Det blir ALDRI «likestilling». Et lite eksempel: Hva skjer med en mannlig sykepleier som legger an på en kvinnelig lege eller legestudent i Norge? Lol! Tenk rolig igjennom dette eksempelet og skjønn at alle tanker om «likestilling» bare er fjas.

  29. rolf 11. april 2013 på 10:33 #

    Det fremgår ikke om barnehagen er stengt når du ankommer eller det er bare det at de andre barna er hentet tidligere.

    Det ser ut som du mener at barnehagen er en institusjon for at voksne skal få et enklere liv. Dog med litt dårlig samvittighet

    Da vil jeg fortelle om min erfaring med bruken av barnehagen.
    Våre 3 barn begynte alle i barnehage da de var 1 år gamle, og til tider var det våre barn som ble hentet sist, helt opp mot stengetid, men aldri etter.

    I den barnehagen som vår første gikk i var det en av personalet som kledde på ungene minst 30 min før barnehagen stengte, og lagde et stort nummer av det når vi var med de siste som hentet. Hun gjorde dagens avslutning i barnehagen så ukoselig for barna, at vi tilslutt måtte ta dette opp med henne. Etter dette snudde vedkommende helt om og isteden for et misfornøyd og grinete barn , ble vi/jeg møtt av en strålene unge, selv om vårt barn var det siste som ble hentet.

    Da vi fikk barn nr.2 bodde vi tett ved barnehagen, og vi gikk forbi der daglig, og jeg antar at fra barnet var 10 måneder forsto det at snart skulle hun også få komme inn der å leke med barna i barnehagen.

    Vi var så heldig at også vårt yngste fikk plass i barnehagen fra hun var 1 år.

    Disse barna er nå 26, 21, og 19 år gamle, og alle hevder sterkt at de vokste opp med foreldre som ga/hadde en omsorg for sine barn som de fleste barn bare kan drømme om.

    Barnehagen er idag et sted hvor barn kan leke sammen med andre barn, og det trenger alle. Ingen barn har det bra med å tilbringe dagen med kun mor eller bare være sammen med voksne de første årene i sitt liv.

    I barnehagen lærer de omsorg for andre, ta hensyn til andre, eller sagt på en annen måte lære seg å leve i det samfunnet de skal bli en del av.

    I motsetning til hva de lærer hvis de kun vokser opp sammen med …

  30. Personalsjef og firebarnsmor 11. april 2013 på 11:57 #

    Nøkkelen til suksess er å være mentalt til stede der man faktisk er, enten det er i et styrerom eller ved familiens middagsbord, i en medarbeidersamtale eller når barnet forteller om sine opplevelser gjennom dagen. Barna trenger kvaliteten på vår tid. De teller ikke timene. Og da blir nok utfordringen vår igjen å prøve å huske de små tingene som en Luciafrokost, en skoleforestilling, et kostyme til karnevalet.

  31. AntroSon 29. april 2013 på 23:05 #

    Flott skrevet. En reflektert og ansvarlig person, ydmyk overfor andre pga sin privilgerte posisjon, men modig nok til å dele sine bekymringer med leserne. Barnehage er helt topp, bare ikke alltid og hele tiden. De minste blir ofte sviktet. De vil nok forstå det når de blir stor, slik han forstår sin far bedre nå. Men for en del barn kan påkjenningen bli for stor; la oss ikke rosamale over det.