Politikkens konstanter

Et halvt årtusen endrer ikke menneskets og politikkens vesen: Machiavelli er evig aktuell for alle som vil forstå politikk.

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Året er 1513, byen er Firenze, og den italienske statsmannen Niccolò Machiavelli skriver at «den kloke fyrste bør utpønske en metode for å sikre seg at hans borgere, bestandig og under alle omstendigheter, trenger ham og hans stat. Da vil de alltid være ham tro». 500 år senere kan vi markere jubileet for Machiavellis mest berømte, men dypt omstridte bok «Fyrsten». Det er et viktig jubileum, for boken innleder historien til den moderne politiske filosofien i Europa – intet mindre.

I påsken leste jeg «Fyrsten» for første gang siden studietiden, med stort utbytte. Den åpner opp en hel verden av politisk klarsyn og realisme, noen vil si kynisme, som fortsatt i dag er Machiavellis fremste kjennetegn; gjerne oppsummert i devisen om at «målet helliger middelet» (som ikke er Machiavellis egen). Men vel så viktig er bokens dypere innsikter i menneskets natur; innsikter som er så underlig fraværende i mye av den blodfattige litteraturen som dominerer statsvitenskapen i dag.

Machiavelli har et ytterst lite romantisk utgangspunkt når han skal forstå mennesket: «Det glemmer hurtigere sin fars død enn tapet av farsarven», som han skriver. Han er slett ikke uinteressert i moral og etikk, men han søker seg bak klisjeene, og analyserer moralen slik den brukes i den politiske hverdagen, ikke slik makthaverne ønsker vi skal forstå den.

Moral og etikk blir da enten retorisk pynt – eller manipulerbare størrelser i de løpende politiske kalkylene politikerne foretar.

De færreste i vår lett sensitive politiske samtid vil omfavne Machiavelli. Desto festligere er det at en rekke av innsiktene hans blitt en helt normalisert del av moderne politikk, som når han skriver at «fyrster må la andre stå for de upopulære tiltakene, og selv stå for alle velgjerninger».

Tenk bare på de stadig fetere lagene av kommunikasjonsrådgivere som polstrer inn politikerne våre, eller på hvordan statsrådene sender statssekretærer og politiske rådgivere i felten i vanskelige saker (som statssekretær Pål Lønseth i Nathan-saken), men sørger for å stå for snorklipping og budsjettlekkasjer selv: Det er Machiavelli etter boken.

Eller hva med denne? «En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham, eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er til stede.» Det er lov å nikke gjenkjennende.

De færreste i vår lett sensitive politiske samtid vil omfavne Machiavelli

Det feltet hvor Machiavelli trolig forstås dårligst er internasjonal politikk. Selv om all erfaring tilsier at moral bare unntaksvis er en virksom drivkraft i politikk mellom stater, insisterer mange forskere, journalister, fredsforkjempere og miljøvernere på å analysere internasjonal politikk i lys av moralske begreper, noe som nesten alltid ender i nedslående konklusjoner. Det gir ofte også riktig upresise analyser, som om man skulle studere rugby ut fra reglene i bridge eller badminton.

Små juridiske anslag gjennom folkeretten og små politiske fremskritt gjennom FN endrer ikke det faktum at internasjonal politikk i stor grad fortsatt er et anarki; syltynt på bindende, forpliktende avtaler og normer. Hver stat gjør mer eller mindre som den vil; før den eventuelt pakker beslutningene sine inn i den forskjønnende cellofanen situasjonen måtte kreve. Stormaktene er de mest notoriske maktspillerne, men selv små land som Norge opererer på grunnlag av rå makt og egeninteresser når vi iblant forhandler om ting som betyr noe for oss – hvalfangst, for eksempel, eller frihandel med laks.

Men det blir knapt lagt merke til, fordi vi er så marginale – og fordi vi naturlig nok er mer opptatt av å snakke varmt om vår i egne øyne viktige rolle som fredsmegler og «humanitær stormakt» enn av å fremstå som et helt alminnelig land med helt alminnelige egeninteresser. Eller som Machiavelli skrev det i 1513, lykkelig uvitende om den norske bistandsdebatten 500 år senere: «En fyrste må virke barmhjertig, trofast, menneskelig, helstøpt og som en god kristen. Dels må han også være det, men alltid med hodet på rett plass, slik at han også kan være det motsatte».

Selv små land som Norge opererer på grunnlag av rå makt og egeninteresser

I moderne innenrikspolitikk kan det også være vanskelig å se umiddelbar nytte av Machiavelli, men her er begrunnelsen så å si den motsatte: Mens internasjonal politikk har overskudd på rå interessekamp og underskudd på regelbundet rutinepolitikk, har den moderne statens innenrikspolitikk erobret absolutt hele livet til borgerne med sine altomfattende, detaljerte regler og forordninger, fra krybbe til grav.

Til gjengjeld er statens meninger om og tiltak rundt de helt store utfordringene som møter oss ofte ytterst uklare; en skjevhet Machiavelli nok ville ha undret seg over.

Her hjemme ga 22. juli en voldsom realitetsorientering i så måte: Katastrofen var en sannhet som møtte oss som et «varmt blodsprøyt mot pannen», for å si det med lyrikeren Rolf Jacobsen, og avslørte at politikerne våre er de glade amatører i arbeidet med å sikre oss borgere det viktigste av alt: Tryggheten for egne liv. For Machiavelli er det gjennom staten at menneskene kan holde sin upålitelige natur i tøyle, men det forutsetter en sjeldenhet i vår tid: Politiske ledere som prioriterer de viktigste av menneskets behov, og legger bort alt krimskramset.

Ett sted skriver Machiavelli: «Slik er menneskenes natur: De føler seg forpliktet såvel av de goder som gis og dem som mottas. Slik blir det til at en fyrste ikke vil ha store vansker med å beholde befolkningens tillit selv under en beleiring, så sant han ikke mangler livs- eller forsvarsmidler».

Oversatt til livet i den moderne velferdsstaten, forteller dette oss at lojaliteten vår overfor de politiske styresmaktene hviler på den forutsetning at de dekker visse materielle behov for oss, ikke bare på rent føleri. Det kan handle om sikkerhet, som etter 22. juli, men også om fundamentale goder som helse, skoler og arbeid.

Så lenge Europa fløt over av melk og honning, var dette noe vi knapt reflekterte over. Men i dag griper de europeiske ledernes manglende evne til å levere «livs- eller forsvarsmidler», særlig i sør, til selve kjernen av politikken, akkurat som i de turbulente norditalienske bystatene Machiavelli skrev om for et halvt tusen år siden.

Eller tenk på Den arabiske våren, som så langt har gitt oss en serie opprør og nye regimer like på Europas nedslitte dørstokk: Drevet frem av en trykkoker av undertrykte behov og økende frustrasjoner over inkompetente, korrupte ledere uten ansvarsfølelse for folket. Machiavelli peker helt ulidenskapelig på hvorfor folkelige opprør er sannsynlig under slike omstendigheter, og han gjør det mange sekler før det moderne demokratiets fødsel.

Machiavelli peker helt ulidenskapelig på hvorfor folkelige opprør er sannsynlig

Slik snor den klarsynte nord-italienerens dyptpløyende innsikter om menneskets livsvilkår og politikkens vesen seg som eldgammel eføy på tvers av århundrene, like friske og relevante i dag som da de ble nedtegnet. Kort sagt: Les «Fyrsten»!

Tags: , , , ,

Kommentarer