FOTO:Silje Katrin Robinson.
«Helsetjenesteopprøret» vil gi oss pasientenes drømmesykehus. Dessverre kan det bli skattebetalernes mareritt.
Misnøyen med helsebyråkratiet uttrykkes ikke lenger i det stille. De offisielle kanalene har tydeligvis gått tett. For irritasjonen over unødvendige papirflytteoppgaver har eksplodert og blitt til «Helsetjenesteaksjonen.» Aksjonen begynte med at ti profilerte leger skrev en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening, der de krevde radikale endringer i helsevesenet. Siden har visst både helsearbeidere og pasienter kommet strømmende for å kjempe med.
Denne foreløpig ganske ubestemmelige massen av leger og sykepleiere vil gjenopprette tilliten til helsevesenet. Fint, men pasienter flest har tillit til helsetjenesten. Aksjonen lener seg dermed på en misnøye som knapt finnes. Argumentet om at folk faktisk er fornøyde med de offentlige helsetjenestene, har hittil blitt avvist med at spørsmålene stilles feil.
Det er ingen tillitskrise mellom pasientene og helsevesenet. Men noe er galt. Helsepersonell rundt om i landet sender et unisont budskap om at byråkratiske oppgaver dominerer hverdagen. Tillitskrisen er mellom ansatte og systemet, og det er like alvorlig.
Skylden for ondskapen -«det viltvoksende byråkratiet» – plasseres på New Public Management (NPM), reformbølgen som skulle gi mer effektivt og mindre byråkratisk offentlig sektor.
En vesentlig positiv utvikling som har skjedd innenfor dagens forhatte system, er at helsebudsjettene begynner å komme under kontroll. Rett nok skyldes budsjettbalansen i stor grad økte budsjetter, men å ha oversikt over hvor pengene forsvinner er likevel helt essensielt.
Antall byråkrater har økt, samtidig som legene har fått flere byråkratiske oppgaver.
At kontrollregimet i helsevesenet vokste, var nødvendig. Men det gikk for langt.
Ansatte i helsevesenet opplever det samme mysteriet som offentlige ansatte i helt andre sektorer: Antall byråkrater har økt, samtidig som legene har fått flere byråkratiske oppgaver. Flere administrativt ansatte hadde gitt mening, hvis det førte til at legene fikk mer tid til pasientene. Men slik ble det ikke. Frustrasjonen er forståelig.
For en alvorlig svakhet ved NPM i praksis, er den manglende tilliten den viser fagpersonene. Et omfattende kontrollregime oppfattes lett som at ledelsen ikke har tillit til de ansatte. Å detaljstyre uhyre kompetente mennesker virker respektløst. Som om de mistenkeliggjør legenes arbeid.
Når tilliten til de som kontrollerer mangler, må det bli problemer. Flere leger og sykepleiere i Helsetjenesteaksjonen har uttalt at de oppfatter styrene i helseforetakene som ikke mindre enn inkompetente. Det er unektelig alvorlig.
Men løsningen til Helsetjenesteopprøret er for enkel: Bare ta vekk byråkratene, så vil tiden som gikk tapt i byråkratiet komme tilbake til legene.
For utover å fjerne byråkrati, sier helseaktivistene lite konkret hva de vil gjøre. Mye skal vekk (foretaksmodellen, internfakturering, byråkrater for å nevne noe), men hva fraværet av NPM består i, er mindre åpenbart.
Også på Stortinget vil de fleste fjerne foretaksmodellen, men heller ikke der er det flertall for noe alternativ. At helsevesenet legene drømmer om er bra for oss som pasienter, er det liten tvil om. Men som skattebetalere må vi overbevises om et alternativ som gir mindre byråkrati – og like god kontroll på utgiftene.
Løsningen til Helsetjenesteopprøret er for enkel: Bare ta vekk byråkratene, så vil tiden som gikk tapt i byråkratiet komme tilbake til legene.
Skepsisen til opprørernes alternative plan blir ikke mindre av uttalelsene til Helsetjenesteaksjonens talspersoner i Morgenbladet (33/03/2013). Greit nok at aksjonistene vil øke helsebudsjettene. Men førsteforfatter på legenes kronikk, Vegard Bruun Wyller, sier også at «i verdens rikeste land kan politikerne doble helsebudsjettet.» Det handler visst bare om prioriteringer.
For å si det forsiktig, uttalelsen vitner om noe svak makroøkonomisk innsikt. Det vil merkes hvis 140 milliarder skal omprioriteres, selv i Norge.
Aksjonistene er tydelige på at det er politikerne, ikke legene, som skal gjøre prioriteringene. Men det spørs også hvor mye vi bør slappe av på kontrollsiden.
For helsevesenet er et etterspørselsdrevet system, der etterspørselen er umettelig, økende og sannsynligvis uendelig.
Vi må ha oversikt over hva som skjer med den største utgiftsposten på statsbudsjettet, etter pensjons- og trygdeutgifter.
Men det er en lettelse å se at norsk helsepersonell har lojaliteten til faget i behold. Det er en sikkerhet mot at hensynet til å holde budsjettet får ta fullstendig overhånd. Det er den lojaliteten som garanterer at vi ikke får oppleve noe tilsvarende Staffordshire-skandalen i Storbritannia, der 1200 pasienter døde som følge av manglende eller feil behandling. På dette skrekkens sykehus kom pasientbehandling langt bak i rekken av daglige gjøremål for de ansatte.
Helsetjenesteaksjonens beskrivelse av virkeligheten bør være en vekker. Likevel har aksjonen en viss beroligende virkning: Det finnes en mur av fagfolk som sier fra.
Som pasienter og skattebetalere har vi motstridende interesser. Vi er ikke villige til å betale det drømmesykehuset koster. Men alle er tjent med at de som skal gjøre oss friske, får bruke mer av den kostbare tiden sin på nettopp det.