Barna blir taperne – igjen

Regjeringen la 5. april frem forslag til endringer i barnevernloven.  Vi er redd det blir barna som får lide, også denne gangen.

  

Det offentlige har mange oppgaver som skal løses. De skal ikke bare løses godt, de skal også løses uten et for stort bruk av samfunnets ressurser. En klassisk problemstilling er hvorvidt en oppgave skal løses av kommunene eller av staten.

Vi har de siste tiårene sett at omsorgen for psykisk utviklingshemmede er blitt desentralisert ved at den ble flyttet fra fylkeskommunene til kommunene gjennom HVPU-reformen 1991. Og vi har sett at ansvaret for sykehusdrift er blitt sentralisert ved at det ble flyttet fra fylkeskommunene til staten i 2002.

Nå for tiden leser vi store oppslag i avisene om at spesialist-tjenester i Bufetat (det statlige barnevernet) legges ned og skal overføres til kommunene. Dette dreier seg om oppgaver som loven ikke pålegger Bufetat å holde på med, men som de likevel frem til nå har prioritert.

Man har så langt valgt å prioritere dette fordi man har ansett at tjenester som krever spesiell kompetanse, er fornuftig å sikre ved å legge ansvaret for gjennomføringen på sentralt hold, i dette tilfelle hos Statens fagfolk i Bufetat.

Nå er det ikke lenger budsjettmessig dekning for å drive videre. Ansvaret for disse tjenestene flyttes over til kommunene, får vi vite. Dette kan dreie seg om å yte hjelp til familier i akutt krise, terapi til små barn og familiene deres, familieterapeutiske spesialtiltak og også noen institusjonsoppgaver. Hvordan dette føles, sett fra en ansatt i det kommunale barnevernet i en liten kommune, sto beskrevet i et debattinnlegg i BT 19.02.2013 av Kenneth Larsen i Fellesorganisasjonen.

Når man leser dette, er inntrykket at Bufetats skyving av ansvaret nedover til kommunene ikke kan være måten å gjøre det på. Det samme inntrykket gir medias beskrivelse av det kommunale barnevernets rolle i de såkalte Alvdal- og Gjerdrum-sakene.

Det kan være at Bufetats handlinger skyldes et ønske om å møte kritikken fra politikere som har uttrykt et ønske nettopp om å overføre ansvar til kommunene. Men når et ansvarsområde flyttes til kommunene, må kommunene enten tilføres midler, utføre andre oppgaver på en dårligere måte, eller organisere seg mer effektivt. Så langt har erfaringen vært at nye midler ikke har kommet i et tilstrekkelig omfang. Kommunene har selv ikke ønsket å organisere seg mer effektivt, for eksempel ved å slå seg sammen i større enheter. Så dermed har lavere kvalitet på kommunale tjenester ofte blitt resultatet.

Enkelte offentlige tjenester egner seg dårlig til å flyttes ned på kommunalt nivå, rett og slett fordi stordriftsfordelene er for store. Eksempler på dette finnes igjen nettopp i barnevernet. I dag finnes barnevern i hver kommune. Men når en liten kommune blir stilt overfor spesielle utfordringer, vil det ikke være kompetanse i kommunen til å håndtere disse utfordringene tilfredsstillende. Skal man få inn personell med tilstrekkelig kompetanse, må kommunene enten inngå et utstrakt samarbeid, eller de må samles i større enheter. Hvis ingen av delene er ønskelig, bør barnevern gjøres i statlig regi.

På den annen side – statlig ansvar viser seg ofte å ikke løse alle problemer. Skal staten ta ansvaret, må den ha noen å gi jobben til. Sånn oppstår direktorater, etater, helseforetak, etc. Vi kommer ikke utenom delegering av oppgavene, enten staten legger ansvaret for en offentlig tjeneste til en kommune eller til en etat. Så en diskusjon av spørsmålet om statlig versus kommunalt ansvar må ta stilling til hvordan delegeringen gjøres best mulig. Dette er en innfallsvinkel vi ser lite til i debatten om Bufetats rolle i barneomsorgen.

I barneomsorgen er det viktig å stå klar med ressurser når behovet dukker opp. Men ressursene som trengs, er for en stor del spesiell kompetanse som den enkelte kommune ikke har kapasitet til å rå over, hvis vi ser bort fra de store byene. Og barnevern er mye mer enn omplassering av barn. For det er også viktig å ha kompetanse til å hjelpe de berørte familiene før det er nødvendig å hente barna ut og plassere dem i fosterhjem.

Innsats for barn som har problemer, krever en utstrakt koordinering mellom kommunale og statlige organer. I dag er ansvaret for spesialtjenester lagt til statlige Bufetat. Disse tjenestene inkluderer bl.a. fosterhjemsplasseringer, spesielle familietjenester som f. eks. familieråd og faglige utredninger som omsorgsvurderinger i familier. Dette inkluderer også spesielle behandlingsmetoder for ungdom med alvorlige atferdsvansker og behov, rusbehandling, og flere lignende spesielle tiltak som fordrer spesiell kompetanse hos de ansatte i etaten. Kommunene, på sin side, skal sikre at barnevernsloven gjennomføres, og for å klare dette søker de bistand fra Bufetat når dette kreves.

Regjeringen la 5. april frem forslag til endringer i barnevernloven. Her fokuseres det bl.a. på å styrke det kommunale ansvaret og tilsvarende å redusere Bufetats rolle. Dette kommer enten til å gå ut over de kommunale budsjettene, eller ut over barn som har behov for hjelp. Vi er redd det blir barna som får lide, også denne gangen.

Tags:

Kommentarer