Franske fristelser

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

President François Hollande skulle gjøre den franske republikken «eksemplarisk». Et knapt år senere sitter han selv i klisteret av økonomisk utroskap, økende ledighet og lav popularitet.

Iblant kan liten tue velte stort lass: Se bare på nettavisen Mediapart i Frankrike, holdt i live av 65.000 abonnenter, som har kjørt saken mot den sosialistiske budsjettministeren Jérôme Cahuzac de siste fire månedene.

Journalisten Fabrice Arfi har stått ganske alene om anklagene mot Cahuzac for å skjule minst 600.000 euro på hemmelige konti i Sveits og senere Singapore, med hele det offisielle Frankrike imot seg: Regjeringen, sosialistpartiet, rettsapparatet, den øvrige pressen, toneangivende politiske analytikere og til og med deler av den konservative opposisjonen, hvor ledende politikere, som tidligere president Nicolas Sarkozy og ytre høyres Jean-Marie Le Pen, kan ha hatt inngående kjennskap til saken.
Cahuzac selv leide inn PR-byrået Euro RSCG til å forsvare seg mot anklagene; det samme selskapet tidligere IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn brukte da han ble anklaget for voldtekt i New York i 2011. Også Strauss-Kahn sloss i utgangspunktet mot én pågående journalist på sporet av en skandale, Brussel-korrespondent Jean Quatremer i Libération.
Og voilà: Både Strauss-Kahn og Cahuzac falt til slutt.

For i forrige uke måtte en hardt presset Cahuzac – han gikk av som statsråd i mars – omsider vedgå sine økonomiske synder, og at han løy for det franske parlamentet. Mannen som var utpekt av Hollande til å lede regjeringens arbeid mot økonomisk utroskap, risikerer dermed inntil fem års fengsel og store bøter for skatteunndragelse og hvitvasking av penger.
Bildet er nedslående velkjent i fransk politikk: Anklager om økonomisk utroskap rettet mot en fremstående politiker, men hvor hele politikerklassen havner i et dårlig lys. På tross av en rekke saker og flere dommer de siste årene, er fortsatt ingen kjente seniorpolitikere fengslet for korrupsjon i Frankrike.
Ikke minst er saken svært ubehagelig for president François Hollande, som gikk til valg på et renere, mer rettferdig, «eksemplarisk» Frankrike, men som 11 måneder etter valgseieren må erkjenne at han bader i det samme, skitne vannet som forgjengerne. Hvorvidt Hollande visste, eller burde ha visst, om Cahuzacs ugjerninger, er et spørsmål han skal få slite med lenge. Som om han ikke hadde nok å stri med fra før.

Den franske republikken fremstår som en traurig tristesse

Hollandes presidentperiode, som hadde alle muligheter til å bli god etter den tidvis pinlige innsatsen til forgjengeren Nicolas Sarkozy, fremstår så langt som en serie med skuffelser og uinnfridde forventninger.
Han skulle gjenreise Frankrikes sterke rolle i Europa, men har så langt ikke klart å hevde seg i kampen mot Tysklands Angela Merkel og hennes ensidige sparepolitikk, som Hollande selv – og store deler av den europeiske venstresiden – ser som en hindring mot å trekke kontinentet ut av den økonomiske krisen.
Til gjengjeld har han svekket det fransk-tyske samarbeidet, en dynamo som på godt og vondt har drevet frem den europeiske integrasjonen. Det kan blant annet true planene om en europeisk bankunion, et tilbakeslag Europa ikke trenger nå.

Hollande skulle få ned arbeidsløsheten: I stedet øker den faretruende, og har nå passert 11 prosent. Han skulle få fart på økonomien: Den er på vei mot en ny resesjon.
Han har økt statens skatteinntekter, men er ikke i nærheten av å klare eurosonens budsjettmål om et underskudd på statsbudsjettet på maks tre prosent. Frankrikes offentlige sektor tar nesten seks av ti kroner av brutto nasjonalproduktet som det er; den høyeste andelen i eurosonen.

De fleste av presidentens fagre løfter har endt i fint lite. Planen om å skatte inntekter på over en million euro med 75 prosent ble først stoppet av rettsvesenet. Men Hollande gir seg ikke: Nå vil han at den skal betales av selskaper, ikke av lønnsmottakerne selv – en løsning som skaper hodebry på grunn av de mange næringsdrivende i enkeltmannsforetak.
Retorikken om å flå de rike og ønsket om å bruke skatt til å straffe enkeltpersoner (eller selskaper) er kanskje ikke den riktige resepten for et Frankrike som har dype problemer med å skape ny vekst.
Det samme kan sies om Hollandes tilbakeholdenhet når det gjelder reformer i det franske arbeidsmarkedet, pensjonssystemet og i offentlig sektor, hvor han tidvis vedgår at endringer må til, men viker tilbake for de upopulære beslutningene.
De blir ikke lettere å ta etter Cahuzac-affæren, for presidentens popularitet har falt raskere og dypere enn for noen annen president i etterkrigstiden. Det er verdt å minne om at han ble valgt til president primært fordi franskmennene var lut lei av Sarkozy; ikke fordi han selv var veldig populær.

Hollande kan søke trøst i tre forhold: Det er lenge til neste valg, han har ingen intern opposisjon i sosialistpartiet, og høyresiden fremstår som splittet og famlende. Men presidenten kan også ha mer motgang i vente, for i øyeblikket kjører storavisen Le Monde en serie med massive avsløringer av franske skatteunndragelser i utenlandske skatteparadiser, med de franske bankene BNP og Crédit Agricole i sentrale roller, og med Jean-Jacques Augier – en tidligere nær partner av Hollande – på listen over anklagede.
Ifølge Le Monde er omfanget av skatteunndragelser stort, og mer utbredt i den franske middelklassen enn blant euromillionærene. En ny, vidtgående skandale kan dermed komme til å ramme det franske samfunnet og fransk politikk bredt.

Fabrice Arfi  – journalisten bak avsløringene av eks-minister Cahuzac – ønsker ikke å triumfere, og uttalte nylig at «det som bringer tristhet over demokratiet, gjør ikke journalister lykkelige».
Med det utgangspunktet går han tunge tider i møte, for den franske republikken fremstår i øyeblikket som en traurig tristesse, i likhet med president Hollande selv. Presidenten har en tung jobb å gjøre for å gjenopprette tilliten til den franske regjeringen og det politiske systemet den utgår av.

Tags: ,

Kommentarer