Bergens folkevalgte er umyndiggjort

Jeg har sittet i bystyret i Bergen i 26 år. Aldri i disse 26 årene har bystyret hatt så liten innflytelse som nå.

– Aldri har møtene vært så kjedelige som nå, skriver Torstein Dahle. Foto: Paul S. Amundsen


Bystyrets betydning er nær null.
Det er alarmerende for alle som ønsker et velfungerende demokrati. Aldri har de folkevalgte hatt så små muligheter til selv å ta opp saker som nå. Aldri har debatten betydd så lite som nå. Aldri har møtene vært så kjedelige som nå.

Allerede avgjort
Nær 100 prosent av vedtakene er avgjort på forhånd. Sakene som det folkevalgte bystyret skal avgjøre, er vanligvis allerede avgjort av det lille byrådet på 7 personer, som ikke behøver å være folkevalgte. Velgerne i Bergen velger hvert fjerde år et bystyre.

Bystyret velger et byråd. Deretter opphører det alt vesentlige av demokratisk innflytelse på Bergen kommunes beslutninger. Nå har byrådet fremmet forslag om at det også skal bli slutt på at bystyret skal velge byrådet. Det skal i stedet være ordføreren som ber en person om å lage byråd, og så skal vedkommende utpeke de andre byrådene. Bystyrets rolle blir redusert til at det kan kaste en byråd eller hele byrådet gjennom mistillitsvotum.

Mælands profesjonalitet

Det tragikomiske hemmeligholdet av hele avtaleverket rundt salget av 49 prosent av Bergen Kino er illustrerende. Byrådsleder Monica Mæland var opptatt av å opptre profesjonelt overfor kjøperen SF Kino AS. Å opptre profesjonelt forretningsmessig ble det viktigste. Byrådet så ingen problemer med å hemmeligholde avtaleverket.

Det var ikke aktuelt å gi folk i Bergen mulighet til å vurdere avtalen selv. Det «forretningsmessige» preger også bystyremøtene. Oppmerksomheten rettes først og fremst mot å få møtene avviklet teknisk mest mulig raskt og smertefritt.

Representantenes taletid blir stadig kortere, mulighetene til å ta initiativ blir dårligere, det blir stadig snevrere rammer for hva man får lov til å si. Ikke så merkelig, siden debatten ikke betyr noe og representantene har minimal innflytelse. Da er det jo et beslutningsteater man spiller, og når forestillingen ikke engang er underholdende, er det om å gjøre å få den unna raskt og smertefritt.

Representantenes taletid blir stadig kortere, mulighetene til å ta initiativ blir dårligere

Meningsløst
Innføring av såkalt «parlamentarisme» er den viktigste drivkraften i denne ødeleggende utviklingen. Vi lærer om parlamentarisme på skolen: Stortinget tilrev seg makt fra kongen. Hvis ikke kongens regjering hadde tillit i Stortinget, måtte den gå av.

Men «byparlamentarisme» er noe ganske annet. Den betyr mindre folkevalgt makt: Bystyret avgir det aller meste av sin makt oppover til en liten krets på syv personer, som liksom blir «regjering». Særlig ille blir det hvis denne «byregjeringen» springer ut av partier som har flertall i bystyret. Flertallet kan da brukes til å systematisk overkjøre mindretallet og gi blaffen i dem. Men også byrådspartienes representanter blir umyndiggjort.

Innstillingen fra de syv i byrådet er resultat av drøfting på topplan mellom byrådspartiene, og da forventes det at representantene deres oppfører seg lojalt. Flere av byrådspartienes egne representanter forteller meg at det føles ganske meningsløst å sitte der for å delta i voteringene, men ellers ikke ha noen selvstendig og aktiv rolle. Dette er jo mennesker som ønsker å være politisk aktive, ikke være stemmekveg. 

Lytter ikke
Jeg husker i forrige periode, da Straxhuset skulle flyttes fra Florida til Damsgård, og alle som kjente forholdene visste at det ville fungere dårlig for dette viktige tilbudet til rusavhengige. En fra Høyre sa under hånden at dette vil jo helt klart være til skade, men «du vet hvordan det er: Jeg kan nok ikke gjøre noe, for dette er dessverre avgjort høyere oppe».

Det er bemerkelsesverdig hvor mange saker som avgjøres med byrådspartiene samlet på den ene siden, og opposisjonen samlet på den andre siden. Ved kommunevalget kom mange nye mennesker og to nye partier inn i bystyret. Den manglende viljen til å lytte og fange opp andres gode forslag førte til at alle utenfor byrådspartiene raskt ble dyttet bort og inn i en blokk som kalles «opposisjonen», som faktisk består av svært ulike partier.

En spesielt ille sak: Bergens egen kommunerevisjon ble vedtatt avviklet med én stemmes overvekt, mot en samlet opposisjon. Det kom som et hasteforslag få dager før møtet. Er det noe som byrådet og dets støttespillere skal behandle med respekt, er det revisjonen, som jo skal kontrollere at ikke byrådet farer med snusk og fanteri.

Et annet grotesk eksempel: Byrådet tillot seg den frekkhet å foreslå å kutte i bystyrets budsjett, dvs. færre bystyremøter og komitémøter. Og med byrådspartienes stemmer ble det vedtatt. Det aller verste er at evnen og viljen til å lytte til folks engasjement på viktige felter som skole og helse og omsorg, har nådd et lavmål. Byrådet har jo makten i alle fall og behøver ikke å lytte. Men det gjør stor skade når man ikke tar folks opplevelser på alvor.

Kommunal tragedie

Også på Stortinget blir opposisjonen overkjørt. Regjeringspartiene har flertall alene, og representantene stemmer som en blokk uansett hva den enkelte mener. Opposisjonens representanter har null innflytelse. Men det er en viktig forskjell: Bystyret i Bergen driver tross alt med lokalpolitikk. Vi har velgerne våre rundt oss hver eneste dag, og mange av sakene har egentlig ikke noen partipolitisk dimensjon.

Av og til virker det nesten komisk når et åpenbart fornuftig forslag stemmes ned av byrådspartiene, fordi det ikke inngikk i byrådets pakke. Det er ikke bra at ledere avskjærer seg fra motforestillinger. Beslutninger blir bedre når de påvirkes av kritiske blikk. Den siste tidens uendelige serie av skandaler og tragedier på viktige kommunale sektorer som skole og pleie og omsorg, er gode beviser på at det skader når man bare omgir seg med meningsfeller.

Selv har jeg de siste årene brukt litt tid på å utvikle visjonene for det sosialistiske samfunnet, det samfunnet som menneskeheten må erstatte kapitalismen med. Også mange ledere som har kalt seg sosialister og kommunister, har hatt en ødeleggende mangel på forståelse for at motforestillinger er viktige. Også når det er flertallet som reelt skal avgjøre, er det viktig at mindretallets syn blir tatt på alvor, for det kan være riktig.

For oss som kjemper for at arbeiderklassen, folk flest, aktivt skal styre, er det særlig viktig å utbre forståelsen for at vi alle må lytte til dem vi er uenige med. Det er gjennom konstruktiv bruk av uenighet at vi videreutvikler og forbedrer våre standpunkter. Det er bare på den måten at det virkelig kan bli et aktivt og velfungerende demokrati i betydningen folkestyre.

Tags:

Kommentarer