Det er ikke nok for oss forbrukere å lene oss tilbake og forvente at myndighetene skal rydde opp. Vi har nemlig også plikter og ansvar.
SUSHI: Må vi ha scampi og tunfisk i sushien når vi enkelt kan velge kamskjell og kveite? FOTO: Ørjan Deisz
Tidligere i år overvar jeg en debatt om multikulturalisme, der Thomas Hylland Eriksen (i en debatt der han forøvrig debatterte seg selv) ble spurt om det måtte romvesener til for at vi mennesker skulle klare å forene oss om ett fellesskap. Med henvisning til dagens miljøutfordringer svarte han: «Nei, ikke nødvendigvis. Det kan tenkes at vi kan være våre egne fiender.» Nettopp her er han inne på noe viktig.
For, uansett hva såkalte klimaskeptikere måtte finne på å mene om klimagasser og global oppvarming, så kan det ikke nektes at vi står overfor en miljøkrise. La oss derfor legge til side en klimadebatt, sentrert rundt spørsmålet om menneskets rolle i det hele, og heller konsentrere oss om de globale miljøutfordringene vi står overfor. Jeg sier vi fordi det unektelig er slik at vi lever i en globalisert verden. Praksiser er uløselig knyttet sammen på tvers av landegrenser, verdenshav og kontinenter. Lokale hendelser (overfiske og avskoging) får gjerne globale konsekvenser, som for eksempel tap av biodiversitet og luftforurensing. Vi blir alle berørt (dog noen mer enn andre), og vi bidrar alle til å skape disse miljøutfordringene.
Unødvendig flaskevann
«Miljønasjonen Norge» er ikke lenger (og har vel aldri vært) et sannferdig bilde av norsk miljøpraksis. Oljefondet for eksempel, investerer stort i firmaer som bidrar med avskoging av regnskoger i både Indonesia og Amazonas-området. Norge er også verdens femte største oljeeksportør – foran land som USA, Irak og Nigeria – til tross for at vi er verdens fjortende største produsent – godt bak de ovenfornevnte landene. Det hjelper lite at vi i Norge senker utslipp innenfor landegrensene når vi samtidig er ansvarlig for store utslipp utenfor disse. Den globale aktøren Norge setter avtrykk langt utover de lokale gjerdestolpene.
Det er heller ikke nok for oss som forbrukere å lene oss tilbake og forvente at myndighetene skal rydde opp. Vi har nemlig også plikter og ansvar. Vi kan styre unna mat med palmeolje, vi kan drikke spring- i stedet for flaskevann og vi kan kjøpe klær som ikke er produsert med miljøgifter. (Heldigvis ser det ut til at folk har tatt til vettet og sluttet med lavkarbo.) Det er ikke mye, og det hjelper nødvendigvis ikke med en gang, men det sender et signal om hva vi er villige til å godta. Det er helt nødvendig at vi temmer forbrukeren i oss hvis vi skal kunne skape en mer miljøvennlig fremtid. Trenger for eksempel vi, som bor i et av verdens ytterst få land med – ikke bare drikkbart, men godt – vann i springen å drikke flaskevann? Må vi ha scampi og tunfisk i sushien vår når vi enkelt kan velge kamskjell og kveite? Nei, vi må ikke det, og det krever ingenting av oss å droppe det heller.
Verstingen storfe
Når det kommer til matpraksiser er det mye å bidra med for oss forbrukere. Ikke overraskende er det storfe som er verstingen blant det vi spiser. Det sier vel egentlig seg selv, med tanke på at vi bruker store arealer og masse energi på å produsere maten til maten vår, i stedet for å produsere mat til oss selv. For eksempel krever en «quarterpunder» ca. tre kg korn, 200 liter vann, og syv kvadratmeter dyrket mark. Vi kan derfor kutte ned på mengden storfe vi spiser (helst ganske kraftig), vi kan slutte å spise utrydningstruede arter (som de fleste typer tunfisk vi får servert), og vi kan slutte å kaste så mye mat som vi gjør. Man kan sikkert finne mange – fortrinnsvis dårlige og temmelig egoistiske – grunner til å fortsette med de to første, men man skal slite litt med å begrunne hvorfor vi kaster så mye mat som vi gjør. De siste årene har vi sett en økning i avfall relativt til konsum, en trend vi bør snu snarest.
Det er lett å bli litt motløs når man tar for seg miljøproblemene vi står overfor. Det er store krefter i sving, og vi blir fort veldig små og ubetydelige. Allikevel, det er langt ifra umulig å utrette noe. Det skjer i hvert fall ingenting uten handling.
Vintage-sjapper
Slik jeg ser det, er det gode grunner til å gå fremtiden optimistisk i møte. Det er mye som tyder på at ting går i riktig retning. Samfunnsdebatten reflekterer stadig en økt bevissthet og et genuint ønske om handling. Det dukker stadig opp fikse tiltak blant folk, som for eksempel urbant jordbruk, økolandsbyer, vintage-sjapper og andre bruktmarkeder. I tillegg ser vi klare tendenser til at også private firmaer og offentlige institusjoner er villige til å gjøre miljøvennlige tiltak. Det er viktig at vår kollektive bevissthet øker, og det er viktig at vi har tro på vår egen påvirkningskraft – også som enkeltindivider. Vi må huske at det er vi som er forbrukere, vi som er velgere, vi som er oppdragere, og vi som kan lede den veien lederne våre vil følge.
Ordet vi er altså et viktig stikkord i denne debatten. Det er nemlig helt avgjørende at vi legger fra oss egoistiske og smålige tanker om egeninteresse hvis vi skal få bukt med miljøproblemene. Kortsiktig økonomisk gevinst for eksempel, hører ingen steds hjemme i spørsmålet om langsiktige løsninger. Den kortsiktige økonomiske profitten fra overfiske er ikke mye verdt når havet er «tomt». Noter deg her at egeninteresse i dette tilfellet også betyr nasjonal egeninteresse. Et nasjonalt fellesskap er med andre ord ikke nok det heller. Nei, det vi trenger er et globalt fellesskap.
Latterlig tanke
For det er en latterlig tanke at nasjonale landegrenser skal ha noe som helst å si når det kommer til miljøutfordringer. Som vist over, det et selvbedrag i det hele tatt å tenke seg at miljøfarlig utslipp forholder seg til landegrenser. Norske utslipp og økologiske avtrykk brer seg over hele verden. Selv om utslippene innad i landet er lave, så forårsaker vi utslipp på tvers av kontinenter og landegrenser. Vi importerer kraftfôr fra Brasil (som bidrar til minkende biodiversitet og homogene skogsområder), vi eksporterer store menger olje, og vi er til og med involvert i tjæresandprosjekter. I dagens globaliserte verden er det få ting som holder seg innenfor de ulike nasjonenes grenser.
Er det slik da, som Hylland Eriksen antyder, at vi har blitt våre egne fiender? Miljøproblemene vi står overfor er i stor grad menneskeskapte, og konsekvensene deles av de fleste av oss. Jeg vil derfor argumentere for et fellesskap som strekker seg på tvers av kontinentene, et fellesskap forent mot en feller fiende – oss.