ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Den massive omtalen av Margaret Thatcher, i anledning hennes bortgang, har for meg fungert som en slags tidsmaskin.
Thatchers storhetstid sammenfalt nemlig med mine tenår. Når jeg tenker på «jernladyen» tenker jeg dermed også på lange, varme somrer nordpå, ubeskyttet sex, punkrock og en livsglede som ga seg utslag i trass mot alt det bestående.
Det siste delte vi jo paradoksalt nok også med Thatcher. Hun ledet det konservative partiet, men var like fullt en revolusjonær som skapte varige endringer i politikken, økonomien og kulturen. Og ikke bare i Storbritannia.
Inntrykket fra den tiden, som stort sett ble formidlet gjennom norske medier – husk at dette var før internett, at vi bare hadde en TV-kanal og partiaviser – var ensidig.
Gjennom Arbeiderbladet og Klassekampen lærte jeg at Thatcher ødela det britiske samfunnet, og så langt jeg skjønte var motivet ren sadisme.
Hun gikk til krig mot britiske fagforeninger, offentlige utgifter – og mot Argentina. Hun hatet kommunismen, tilba fedrelandet og det frie markedet. Hun splittet opp og privatiserte de store statlige monopolene innen telekommunikasjon, gass, luftfart og jernbane, og deregulerte en rekke bransjer, ikke minst finans og media.
Hun brukte ordet «jeg» langt oftere enn «vi». Hennes store helt var en rørete skuespiller som aldri leste en bok og hadde spilt altfor mye amerikansk fotball uten hjelm, altså den amerikanske presidenten Ronald Reagan.
Allerede den gang stusset jeg på flere ting. At Reagan var populær kunne man skjønne. Amerikanerne er tross alt amerikanere. Men om Thatcher var så katastrofal, hvorfor valgte britene henne på nytt, ikke én men to ganger?
Bildet ble komplisert da jeg flyttet til England på midten av 1990-tallet. Da traff jeg mange intelligente folk, noen med bakgrunn i arbeiderklassen, som snakket varmt om Thatcher.
De påsto hun hadde gjennomført nødvendige endringer i et samfunn som var åreforkalket av reguleringer, monopoler og en industri som produserte ting ikke engang britene ville kjøpe.
Da Tony Blair ble valgt i 1997, kom han derfor til ryddet bord. Han fortsatte hennes politikk, men med et mye mer medievennlig ansikt – og gjennom en tid der England blomstret kulturelt og økonomisk. «Rule Britannia» ble «Cool Britannia».
Stoltenberg har gjennomført hennes agenda til punkt og prikke
Da Thatcher kom til makten, var Norge minst like lukket og gjennomregulert som Storbritannia.
Selv i de store byene måtte folk gå gjennom de underligste ritualer for å få seg et glass vin eller en halvliter. Alle butikker stengte klokken fem, bortsett fra på torsdager da de stengte seks. Ingenting var åpent på søndager.
Vi minnet på mange områder om et østblokkland, bortsett fra at vi den gang som nå alltid lystret USA i utenrikspolitikken.
Så begynte ting å gå i en helt annen retning. Mediemonopolet ble opphevet. Televerket ble til Telenor. Fossefallene og kraftmarkedene ble privatiserte. NSB, Vegvesenet og sykehusene ble splittet opp i målstyrte foretak, drevet etter markedsprinsipper.
Den norske stats oljeselskap Statoil, som det faktisk het, ble til det delprivatiserte Statoil. Selv retten til å fiske ble privatisert, gjennom fritt omsettelige kvoter.
Liberaliseringen begynte under Willoch. Men Arbeiderpartiets ulike regjeringer har de siste 30 år stått bak de fleste og de største dereguleringene og privatiseringene.
Om man skal peke på én person som har drevet frem utviklingen i Norge, slik Thatcher gjorde i Storbritannia, blir det ikke Willoch. Det blir statsminister Jens Stoltenberg.
Han har hele tiden trodd at han hermet etter Tony Blair, men så ikke at Blair var et barn av Thatcher.
Mye av det som skjedde i England under og etter Thatcher burde fått Stoltenberg til å steile.
De britiske sykehusenes erfaring med målstyring og NPM, «kunder» og «lønnsomhet» kunne fungert som en advarsel. Privatiseringen av de britiske statsbanene har også vært en katastrofe.
Men Stoltenberg har latt ideologi gå foran empiri.
Ingen tvang oss til å splitte opp NSB i et virvar av småselskaper. Ingen steintavle med det ellevte bud, om at vi skulle gjøre sykehus og andre offentlige institusjoner til foretak styrt etter markedsprinsipper, falt ned fra himmelen.
Det finnes ingen økonomisk lov som sier at det offentlige blir mer effektivt når de tas over av direktører med millionbonuser, som snakker et grisete markedsspråk de knapt skjønner selv.
Andre land, for eksempel Tyskland, har valgt andre løsninger. Deutsche Bahn er ikke splittet opp i en rekke underselskaper med tilhørende småkonger, som gjør samordning, planlegging og utvikling av jernbane til et byråkratisk-juridisk mareritt i Norge.
Arbeiderpartiet har alltid fremstilt Maggie Thatcher som en ideologisk fiende. Men Stoltenberg har gjennomført hennes agenda til punkt og prikke.
Bortsett fra på noen områder: Han har ikke gått til krig mot fagforeningene eller Argentina, og han overlater fremmedfiendtligheten til Frp.
Sist men ikke minst: Stoltenberg har absolutt ikke slanket staten. Under de rødgrønne har antallet offentlig ansatte økt med 110.000 personer. Dette er samtidig med at stadig flere av de tradisjonelle og konkrete offentlige tjenestene utføres av private.
Dermed blir det feil å si at Stoltenberg og Thatcher er like. Det vi har fått er thatcherisme, med en langt feitere stat. Stoltenberg er derfor Thatcher uten baller.