Det er flere som driver med administrasjon og ledelse enn det er leger i norske sykehus.
- Helsevesenet er underkastet en bedriftsøkonomisk logikk kombinert med viltvoksende byråkrati, noe som i økende grad påvirker faglige valg og forsvarlighetsnormer, skriver artikkelforfatterne.
BTs Frøy Gudbrandsen kommenterer Helsetjenesteaksjonen i Bergens Tidende 08.04. Gudbrandsen anerkjenner deler vår kritikk mot styringsideologien «New Public Management», men har to hovedinnvendinger: Hun mener at befolkningen har tillit til helsevesenet, og at våre løsninger vil bli for dyre.
Mye er bra i norsk helsetjeneste. Men det er på tross av styringssystemene, ikke på grunn av dem. Norske helsearbeidere har gjennom utdanning og praksis i trygge fagmiljøer utviklet høy kompetanse og gode holdninger til det å gi omsorg for mennesker i sykdom og krise. Helsearbeidere har derfor tradisjonelt hatt stor autonomi – vi sørger for god diagnostikk, behandling og omsorg til pasienter og pårørende selv om styringssystemene lenge har hatt galt fokus.
Denne faglige integriteten har vært et stort gode for samfunnet. Nå er dette godet truet fordi helsevesenet er underkastet en bedriftsøkonomisk logikk kombinert med viltvoksende byråkrati, noe som i økende grad påvirker faglige valg og forsvarlighetsnormer. Vi har helt feil kurs.
Dette svekker gradvis befolkninges tillit. Dagens styringssystemer rammer svake grupper hardest, som pleietrengende gamle – i samsvar med dette har folk flest synkende tillit til offentlige systemer for eldreomsorg, men stor tillit til de ansatte i eldreomsorgen (SINTEF: Rapport om eldreomsorg 2009). Den samme tendensen gjelder helsevesenet som helhet (Forbrukerrådet: Rapport om pasientsikkerhet 2012).
De siste årenes omorganiseringsiver i sykehussektoren er heller ikke tillitsskapende: I Nordfjord er det for eksempel sterk misnøye etter nedbygging av sykehuset til tross for protester i lokalbefolkningen. I Tromsø og i hovedstadsområdet er det lignende utfordringer. Foretaksorganiseringen – som fører til politisk ansvarsfraskrivelse – har bidratt til å forsterke problemene.
Så til kostnadene: Det er en seiglivet myte at Norges helsebudsjett er spesielt stort. Utgiftene er midt på treet i forhold til andre europeiske land. Helsetjenesteaksjonen har i denne sammenhengen to budskap. For det første: Det er politikerne som bestemmer både størrelsen på helsebudsjettet og hvordan det skal finansieres. Politikerne kan øke budsjettet hvis de vil – det er ingen «naturlov»som tilsier hvor stort det skal være.
Politikerne står også fritt til å finansiere en slik økning ved omfordeling – altså uten at skattene går opp slik Gudbrandsen påstår. Hovedpoenget er uansett: Politikerne må si tydelig fra om hva de vil, i stedet for å «gjemme seg» bak forvaltningen. Det er en forutsetning for demokratiet.
For det andre: De pengene som faktisk bevilges til helsevesenet, må brukes på en fornuftig måte. Nå sløses store summer bort på unødvendig byråkrati. Dels ved at stadig mer av ressursene går til lønnskostnader som ikke representerer pasientbehandling. Det er flere som driver med administrasjon og ledelse enn det er leger i norske sykehus. Dels fordi all rapporteringen stjeler tid og oppmerksomhet fra helsearbeiderne – tid vi burde brukt på pasientbehandling og fagutvikling.
Byråkrativeksten har også andre negative konsekvenser. De mange ledelsessjiktene hindrer god informasjonsflyt mellom helsepersonell og beslutningstakere. Dette fører til dårlig situasjonsforståelse og usikkert beslutningsgrunnlag for den politiske ledelsen, og en følelse av avstand og mistillit hos helsearbeiderne. Mange steder oppstår en fryktkultur der helsearbeidere ikke tør å si fra om kritikkverdige forhold av redsel for represalier.
Helsetjenesteaksjonen mener at politikerne må ta tilbake makten i helsepolitikken, samtidig som helsearbeiderne tar tilbake sitt eget fag og sitt eget verdigrunnlag. Sammen må vi utforme styringssystemer som tjener pasientene. Helsetjenesteaksjonen ønsker å komme i dialog med politikerne. Tar de utfordringen?