ARKIVFOTO: ODD E. NERBØ
I løpet av noen søvnige kveldstimer mandag 18. mars i år, debatterte og vedtok Stortinget Stortingsmelding nr. 30; «Se meg – en helhetlig ruspolitikk». Den som skal brøyte ut veien for norsk ruspolitikk i årene som kommer; den som omfatter alt fra alkohol, doping, narkotika, psykiatri og tunge prioriteringer på et svært komplisert felt. Svært få fikk det med seg.
Akkurat da gikk jeg Bergens egen junkieløype hjem etter handleturen, den som går fra Bystasjonen, via Strømgaten til Nygårdsparken. I parken ble jeg nærmest nedrent av syv-åtte østeuropeere (og deres barn!) som ville selge meg «drugs».
I tillegg fikk jeg vite at crystal meth også er blitt dagligvare nå. Det bekreftet at Bergen fremdeles er smuglernes og doplangernes lille paradis.
Mandag, fire uker etter, fikk jeg vite at 27 mennesker døde av overdose i Hordaland i fjor. Nyheten drev forbi med tidevannet, den og. Hvorfor, kan jeg bare spekulere i. Men om det er slik at menneskeverd er likelig fordelt mellom oss alle, bør det opprøre flere enn meg.
Nok er nok. Vi kan ikke ha det sånn. Vi kan ikke la folk falle om og dø rundt beina på oss, fordi vi ikke tør ta i bruk de sterkeste virkemidlene, fordi hver eneste rusdebatt strander på de mest moralistiske argumentene.
La dem få egne rom, la dem røyke heroinen sin, stopp den massive og kommunalt betalte utdelingen av sprøyter, og gi politiet mye mer ressurser til å bekjempe smugling og omsetning.
Dette er uverdig. Og jeg lurer virkelig på hva gamle Thorvald sier i dag.
Regjeringens rusutvalg, som ble ledet av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, la i 2010 frem 22 konkrete forslag for å bedre rusomsorgen i Norge. Forslagene handlet om heroinassistert behandling, bedre spesialisttjeneste, mottaks- og oppfølgingssentre over hele landet og lavere terskel for LAR, blant annet.
Rapporten var praktisk talt et opprør mot alt som er gjort og tenkt i norsk ruspolitikk tidligere. Thorvald skapte naturlig nok store forventninger; nesten håp om en revolusjon, slik de har fått til i Sveits og Portugal.
Det var så naivt. Ved stortingsbehandlingen 18. mars stemte Arbeiderpartiet, som for tiden ledes av hans egen sønn Jens, mot samtlige 22 forslag.
Rusmisbrukere har ingen sterk lobby
Regjeringen nekter å ta kritikk. Den viser til pengesekken, som vanlig. I fjor ble det brukt 1,2 milliarder kroner på rusfeltet, mot 712 millioner kroner for fem år siden, understreker helseminister Jonas Gahr Støre.
Det er et billig retorisk poeng. Å bøtte penger inn en sektor gir ikke automatisk større effektivitet. Det er det målbare antallet behandlete, kurerte, rusfrie og friske mennesker som teller. Riktig nok får flere hjelp til avrusning nå, og brukerne skal i mindre grad straffeforfølges, men overdosetallene har vært stabile i over ti år.
Dessuten er det svært lite som tyder på at regjeringen har klart å begrense innføring og handel med narkotika til Norge. Det flyter fritt, som nevnt før.
Når utgangspunktet er så skralt som det var i 2007, og alle årene før, er regjeringens innsats ikke imponerende.
Men siden vi snakker om penger og effekt: Regjeringen flytter nå de 300 øremerkede millioner kroner fra rusfeltet, og legger dem inn i rammetilskuddet til landets kommuner. I stortingsmeldingen heter det at «Samhandlingsreformen skal være retningsgivende for innsatsen mot rusproblemer».
Her virker det som om regjeringen er mer opptatt av å beskytte sitt eget hjertebarn, enn å sikre at pengene kommer dit de skal.
Vedtaket betyr i praksis at rusfeltet må slåss mot eldreomsorg, skole og underskudd i skrantne kommuner landet rundt. For meg er det åpenbart hvem som taper. Rusmisbrukere har ingen sterk lobby. Dessuten har Helsetilsynet for lengst påpekt at rusavhengige blir diskriminert i kommunenes helsetjenester.
Regjeringen kunne uten særlig strev og møye ha sikret rusfeltet de sårt tiltrengte og øremerkede pengene i en overgangsperiode, til de faktisk vet hvordan samhandlingsreformen slår ut. Men her har prinsippet vunnet over sunn fornuft.
Mye tyder på at Støre kjenner problematikken inderlig vel. Siden han ble helseminister, han det uforvarende piplet frem uttalelser som viser en atskillig mer radikal holdning.
Intervjuet med magasinet «Erlik Oslo» om at han vil tillate røyking av heroin i kontrollerte omgivelser, var så grensebrytende at nasjonen fikk hakeslepp.
De fleste reaksjonene var hysteriske og reaksjonære, oss i mediene inkludert. Dermed fikk også Støre oppleve hvor lite endringsvilje som finnes der ute.
Jeg tenker at han ble helseminister for sent til å kunne påvirke både rusmeldingen og ruspolitikken de neste tiårene.
Stortingsflertallet (de rødgrønne) har talt. Norsk ruspolitikk skal fremdeles preges av gode intensjoner og vilje til kanskje å se på muligheter for et eller annet.
De få politikerne som er opptatt av ruspolitikk og andre som jobber med dette tunge fagfeltet hver eneste dag, må fremdeles belage seg på å mase om sprøyterom, bedre LAR, tettere oppfølging og mye bedre innsats mot innføring og omsetning.
Ære være dem, de forstår at det viktigste i ruspolitikk handler om å berge liv. Jeg er ikke lenger sikker på om den erkjennelsen er like sterk hos dem som satt og vedtok regjeringens ruspolitikk den kvelden i Stortinget.
Norge kommer aldri til å bli Sveits eller Portugal. Norge kommer aldri til å ligge helt i front.
Og det, mine damer og herrer, er en tragedie.