All posts by admin

  • Parkert lokaldemokrati

    Fylkesmannens vide adgang til å overprøve lokale myndigheter er en uthuling av det lokale selvstyret.

    Torsdag ble det brudd i forhandlingene mellom Byrådet og Fylkesmannen. Konsekvensen er at en rekke reguleringsspørsmål i Bergen må avgjøres av Miljøverndepartementet, med de utsettelser og den uforutsigbarhet det medfører.

    Det store stridstemaet har vært nye parkeringsbestemmelser i og rundt Bergen sentrum. Fylkesmannen vil ha begrensninger i antall nye parkeringsplasser, mens utbyggere og Bergen kommune mener restriksjonene i praksis vil hindre videre utbygging.

    Det sittende byrådets manglende miljøfokus og lave ambisjoner for å redusere biltrafikken i sentrum er beklagelig. Men det er heller ingen løsning å strupe parkeringsadgangen før tilfreds­stillende kollektive løsninger er på plass. Slik situa­sjonen er i dag, er et visst antall parkeringsplasser et nødvendig onde for at Bergen skal kunne tilby et levende sentrum.

    Bypolitikere og næringsråd har nærmest sloss om å gjøre parkeringsstriden til en sak om fylkesmann Lars Sponheims innblandingsiver. Å redusere problemet til en bitter personstrid bidrar ikke til annet enn å forsure forhandlingsklimaet og flytte oppmerksomheten bort fra parkeringsstridens egentlige problem.

    Denne saken er større enn både Lars Sponheim og antall parkeringsplasser i Jonsvollskvartalet. Det egentlige problemet er at de lovene fylkesmannsembetet er satt til å forvalte gir altfor omfattende myndighet til å overprøve lokale myndigheter.

    Med hjemmel i Plan- og bygningsloven kan Fylkesmannen overprøve det lokalpolitiske skjønnet som utøves i planprosessene.

    Hvis en statlig myndighet har innsigelser mot kommuneplanens arealdel, må lokalpolitikerne enten etterkomme innsigelsene, gå i forhandlinger eller satse på medhold fra departementet. En slik prosess kan være svært tidkrevende. Eksempelvis tok det tre år fra kommuneplanen av 2007 ble vedtatt av Bergen kommune til Miljøverndepartementet hadde behandlet klagen.

    Det er et generelt problem at landets fylkesmenn har fått svært vide fullmakter til å gripe inn i avgjørelser av klar politisk karakter, uten at avveiningene blir underlagt demokratisk kontroll og kritikk. Fylkesmannens overprøving foretas dessuten på grunnlag av vage, generelle og skjønnsmessige kriterier.

    –  I praksis er bystyret fratatt styringen av næringsutviklingen i byen, sier byrådsleder Monica Mæland.

    Det har hun rett i. Dagens regelverk bidrar til å strupe lokaldemokratiet og hule ut det kommunale selvstyret.

    Biltrafikk og parkeringsplasser i sentrum er blant de lokalpolitiske sakene som engasjerer velgerne i Bergen mest. Da bør de reelle beslutningene tas av byens folkevalgte politikere, og ikke av det statlige embetsverket i Oslo. Hvis beslutningene ikke holder mål, får politikerne beskjed ved neste lokalvalg. Det kalles demokrati.

  • Viktig menneskerettspris

    Thorolf Raftos Minnepris blir i år tildelt organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG) og dens leder Frank Mugisha. Årets prisvinner er Ugandas fremste forkjemper mot diskriminering og trakassering på grunn av seksuell orientering. Det er en kamp som handler om menneskerettighetenes mest grunnleggende formål: Å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra myndigheter og sivilbefolkning.

    Rafto-prisen er en viktig anerkjennelse av vinnerorganisasjonens innsats for en stigmatisert minoritet. Når prisutdelingen samtidig belyser hvordan statsstøttet homofobi sprer seg på det afrikanske kontinentet, fungerer Rafto-prisen nok en gang som en viktig påminnelse om store, strukturelle problemer på menneskerettsarenaen.

    I Uganda blir mennesker som bryter med samfunnets seksualitetsnormer utsatt for grove overgrep. Homoseksualitet omtales som «smittefarlig» forurensning som ødelegger samfunnet. Et lovforslag fra 2009 foreslår livstidsstraff for homofil praksis, og dødsstraff dersom dette gjentas.

    Dette er en skremmende situasjonsbeskrivelse som neppe ville blitt omtalt i norske medier i dag uten Rafto-stiftelsens arbeid.

    På samme måte ble norsk offentlighet først oppmerksom på den burmesiske demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi da hun fikk Rafto-prisen i 1990. Året etter ble hun tildelt Nobels fredspris. Ytterligere tre Rafto-pris-vinnere har senere mottatt fredsprisen.

    Gjennom 25 års virke har Rafto-prisen løftet frem undertrykte minoriteter og viktige globale utfordringer i kampen for menneskerettighetene. Bekjempelse av menneskehandel og seksuelt misbruk av barn, menneskerettsovergrep i Øst-Europa og Mexicos kamp mot narkotikakartellene er bare noen eksempler. Rafto-stiftelsen skiller seg dessuten fra tilsvarende organisasjoner ved at prisvinnerne også følges opp i etterkant.

    Alt dette illustrerer hvorfor Rafto-prisen er så viktig: Den bryter mark og bidrar til å belyse menneskerettsbrudd som ellers får altfor liten oppmerksomhet i verdenssamfunnet.
    For dette arbeidet har både prisen og stiftelsen oppnådd velfortjent nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Vi gratulerer Rafto-stiftelsen både med årets pristildeling og med 25-årsjubileum i menneskerettighetenes tjeneste. Det er en institusjon Bergen har all grunn til å være stolt av.

  • Uheldig tvangssalgspraksis

    Siden 2007 har antall begjæringer om tvangssalg av eiendom i Nordhordland tingrett økt med 120 prosent. Økningen er tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet.

    I flere kommuner sendes ubetalte regninger for kommunale avgifter til inkassoselskapet Lindorff AS, som tilsynelatende er svært aggressive i sin tilnærming. Ifølge advokat Jan Olav Andersen kommer begjæring av tvangssalg veldig raskt, også på beløp under 1000 kroner.
    Rettslig sett har både kommunene og Lindorff sitt på det tørre, for dagens system tillater legalpant i eiendom for kommunale avgifter. Det er en firkantet fremgangsmåte, som ikke rettferdiggjør at ubetalte regninger på småbeløp fører til trusler om å tvangsselge folks hus og hjem.

    Kommunen har flere andre alternativer, og disse bør benyttes. For eksempel åpner skattebetalingsloven for å foreta trekk i lønn eller motregne beløpet mot skatt man har til gode. At det er raskere, enklere og tryggere for kommunen å true med salg av eiendom er ikke et godt nok argument stilt opp mot belastningen det påfører enkeltmennesker og deres familier.

    Personene dette handler om sliter ofte i utgangspunktet med alvorlige økonomiske problemer. En tvangssalgssak kan på toppen av dette generere høye tilleggsgebyrer. Løsninger som lønnstrekk, gjeldsordning eller refinansiering av huslån er i de fleste tilfeller mer pragmatisk og konstruktivt enn aggressive inkassovarsler.

    Et annet aspekt er at private inkassoselskaper tjener grovt på kommunenes nåværende rutiner. Eksempelvis har Lindorff svært gode marginer, og sitter igjen med et årlig overskudd på over 200 millioner kroner.

    Kommunene kan ikke fraskrive seg ansvar ved å skylde på praksis i et profesjonelt inkassobyrå. Det er rådmannen som avgjør om kommunen skal begjære tvangssalg. Hvis denne avgjørelsen ikke innebærer plikt til å vurdere virkemiddel og beløpets størrelse opp mot hverandre, er det et tegn på systemsvikt.

    Det er fullt mulig for kommunene å tøyle egen praksis ved å sette en nedre beløpsgrense for tvangssalg av bolig. En enda sikrere løsning for å unngå tvangsinndrivelse av småbeløp, vil være å innføre en lovbestemt grense. Her kommer Kommune-Norge til kort, men det er en problemstilling Stortinget bør engasjere seg i.

  • Lærerløfter i det blå

    I valgkampen for fire år siden lovet Høyre 1100 nye lærerstillinger innen 2013. Bergensskolen mangler fortsatt over 800 lærere for at Høyre skal innfri løftet. I budsjettet som ble lagt frem denne uken er det likevel ikke satt av midler til én eneste ny lærerstilling. Samtidig karakteriserer byrådsleder Monica Mæland 2012-budsjettet som «tidenes skolebudsjett for Bergen».

    – Våre ambisjoner fra 2007 står fast. Når vi oppsummerer i 2013, vil vi se at noen løfter oppfyller vi, noen overoppfyller vi og noen vil vi ikke greie å nå, sier byrådslederen.

    Monica Mæland burde ha høyere ambisjoner, og hun burde komme med mer ydmyk respons.

    Selv om byrådet har søkelys på inneklima og oppussing, og har satt av 6,5 millioner kroner til pilotprosjektet «Tidlig innsats», kan ikke Mæland vri seg unna at det selverklærte skolepartiet Høyre sliter med å innfri sine lærerløfter til velgerne. Skal det skje, må kommunens lønnskostnader økes med over 400 millioner kroner årlig. Det er ikke realistisk.

    Bergen er allerede den storbyen i Norge med lavest lærerdekning, og det er urovekkende at ressurssituasjonen fører til at tilpasset opplæring ofres og at undervisningen går på akkord med kravene i læreplanen. Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å akseptere at veksten i skolebudsjettet ikke er mer enn det som kreves for å holde tritt med den generelle lønns- og prisveksten.

    Denne saken handler imidlertid ikke bare om lærermangelen i Bergen, den handler også om tomme politiske løfter.

    Høyre har gått hardt ut i skole-
politikken, og nasjonalt har partiet gjenreist seg som et skoleparti i høstens valgkamp. Byrådsleder Mæland har fulgt trenden med visjoner om at Bergen skal ha Norges beste skole og en opptrappingsplan som innebærer både bærbare PC-er til elevene og bonusordninger til lærerne. Det er dessverre lite som tyder på at Høyres ambisjoner for bergensskolen er noe mer enn symbolpolitikk.

    Høyre kan gjerne kalle seg et skoleparti. Men da må partiet bevise at de faktisk evner å være det i praksis. Å satse penger på lærere er en god begynnelse.

  • Bra fordi det er norsk

    SCHMOKK: Serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen, skriver Hans Petter Sjøli. Her spiller Yngvild Grotmol den frustrerte kjæresten Janne. FOTO: NRK/SCANPIX

    Samme dagsom NRK lanserte sin nye femårsplan (slikt driver de altså med i statskanalen), der kvalitet foran kvantitet er det nye mantraet, var det ganske passende at kanalen lanserte sin nye samlivskomedie «Schmokk». For selv om serien er florlett og ganske tøvete, så er det en talentfull og ganske vågal produksjon, som knapt ville ha funnet veien til de kommersielle kanalene.

    NRK Drama er inne på riktig spor for tiden. Fjorårets «Koselig med peis» var en gedigen opptur, ja, kanskje det beste norske tv-dramaet noensinne. Det sier kanskje ikke all verden. Tidligere har alle problemene med og i norsk film vært enda mer fremtredende i tv-universet. Overtydelige dialoger, oppstyltet spill, utydelig regi og en generell mangel på troverdighet har preget så å si alt som er laget av tv-dramatikk i Norge.

    «Koselig med peis»var et tydelig brudd med elendigheten. Det ble skapt et eget univers der vi som seere faktisk trodde på det som utspilte seg. Det er det troverdighet handler om – vi må kunne akseptere den virkeligheten som blir vist oss.

    Kanskje var også denne serien preget av overspill og teatralske fakter, men det fungerte likevel – fordi det var naturlig at slik skulle det være – i dette universet. Dessuten skapte man typer: Stein Winges alkoholiserte psykopat-nevrotiker av et skakt familieoverhode var en type for evigheten. Og selv om det ikke holdt helt inn for serieskaperne, var det som om serien var et turning point, eller en plattform å bygge videre på.

    «Schmokk» erikke like stilskapende som «Koselig med peis», og har en mindre definert estetikk. Men serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen gjennom en leken og uærbødig narrativ tilnærming.

    Bruken av surrealistiske elementerfungerer utmerket, mest fordi (dette internasjonalt litt utbrukte) grepet virker friskt i norsk tv-underholdning. Hovedrolleinnehaverne, de ubeskrevne bladene Yngvil Støen Grotmol og Jan Martin Johnsen, ser ut som om de koser seg, og spesielt trønderen Johnsen har stort komisk potensial. Det er en lise å se nye og ukjente fjes i norsk film og TV. Gjenbrukssyken brer mer og mer om seg. Men bortsett fra Bergens-komikeren Christine Hope i en festlig birolle, befolkes «Schmokk» av ferskinger; bra!

    Serien erallerede nominert til Prix Europa (det europeiske svaret på Gullruten), men kommer neppe til å rekke helt opp. Til det er den for lite original og utfordrende. Vi skal være ytterst forsiktige med å overdrive skryten. Lite er mer provinsielt enn når norske anmeldere gir terningkast fem til Sivert Høyems klisjefylte gjørmerock, mens de samtidig gir en treer til det stilskapende britiske bandet Kasabian.

    «Schmokk» er ikke bra til å være norsk, men bra fordi den er norsk. Vi ligger fortsatt fem-ti år etter internasjonale trender; det kulturelle etterslepet har ikke forsvunnet med den eksplosive medialkulturelle globaliseringen på 00-tallet. «Schmokk» passer Norge anno 2011, selv om den internasjonalt kanskje virker noe etterdiltende.

    Dette sagt: TV 2 fortsetter med sesong 2 av «Dag», det mørkeste stykke TV noensinne sendt i Norge. Selv lot jeg meg ikke fascinere så veldig av sesong 1, mest fordi forventningene nok var spent for høyt. Kristopher Schau er sannsynligvis landets morsomste mann, men «Dag» – som han skriver i tospann med Øystein Karlsen – ble aldri skikkelig forløst, tross imponerende spill av Atle Antonsen. Det ble ikke mørkt nok.

    Iallfall ikke like beksvartsom visse sekvenser av forrige sesongs «Trygdekontoret» på NRKs fregnete og obsternasige lillesøster av en 3-er-kanal. Tirsdag var det nypremiere på Thomas Seltzers 90-tallistiske metaironiske talkshow, men aldri har hipsteren Seltzer vært mer neddempet enn i årets første program. Temaet var 22.07. og sinte unge menn. Og sannelig: Det ble sagt mer fornuftig om temaet i Seltzers trange trygdekontor enn i noe annet diskusjonsprogram.

    Det kan blivanskelig for Seltzer å bryte med den svært neddempede og alvorlige tonen i programmene fremover, for, som selveste Trygdebeistet spurte tirsdag: Er det mulig å tulle og ironisere med de vanskelige temaene etter det som skjedde på Utøya?

    Skuespiller Odd-Magnus Williamson, aller mest kjent fra «Torsdag kveld i Nydalen», fortalte at han allerede har lagt bånd på seg, og ikke lenger føler at den barske tonen han blant annet er beryktet for på Twitter har noe for seg. Seltzers ironiske letthet kan virke som en umulighet etter 22.07., men for alle som evner å se bak programlederens velformulerte, sarkastiske og kvasinihilistiske monologer, vet at det under Seltzers tant og fjas ligger et stort og gjennomtenkt alvor. «Trygdekontoret» er rett og slett et genialt tv-program. All ære til NRK som lar den uplasserbare Nesodden-hipsteren få holde på.

    Kvalitet foran kvalitet, er altså kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas´ idealistiske svar på fragmenterte utfordringen fra kommersielle kanalene. At han tør å satse på sprelske serier som «Schmokk» og særegne konsepter som «Trygdekontoret», viser at han ikke bare farer med prat.

  • Hetere regjeringsklima

    Hestehandel og markeringsbehov vil prege forhandlingene når regjeringen om en måned skal ferdigstille den sterkt forsinkede klimameldingen om nasjonale klimakutt.
    Spørsmålet er om et svekket SV vil kreve større nasjonale utslippsreduksjoner, og om et styrket Ap vil kreve reduserte utslippsmål, slik LO-leder Roar Flåthen ønsker seg. For miljøets del bør meldingen føre til bedre og mer restriktiv klimapolitikk enn regjeringen har ført til nå.

    For tre år siden knaket regjeringen i sammenføyningene under den store politiske uenigheten. Arbeiderpartiet måtte presses til å støtte målet om at to tredeler av kuttene frem mot 2020 skal tas innenlands. Etter det har EUs kvotemarked vokst, og det er usannsynlig at Norge når sitt nasjonale utslippsmål.

    Arbeiderpartiet peker på at så mange sektorer er integrert i EUs kvotemarked at et strengt nasjonalt kuttmål er ineffektivt, og i verste fall kan føre til økte utslipp i andre land. Samtidig mener SV og miljøbevegelsen at kvotemarkedet er befengt med så store svakheter at Norge bør gjøre sterkere innsats på hjemmebane.

    Å pålegge en sterkt forurensende transportsektoren store utslippskutt er ikke politisk fordøyelig, fordi tiltakene gir svært dårlig velgergevinst. Til og med SV ser at en doblet bensinpris vil legge ytterligere byrde til høstens begredelige valgresultat.
    Senterpartiet og småbedriftene i distriktene liker heller ikke tanken på økte belastninger for dem som er avhengig av bil og tyngre kjøretøy for å gjøre jobben sin.

    Finansdepartementet er premissgiver i forhandlingene. Departementets innstilling er at klimatiltak er svært kostbare, og peker på at det er industrien og oljesektoren som må ta store deler av belastningen ved en ny nasjonal klimapolitikk.

    Det er vanskelig å se hvordan slike diametralt motsatte standpunkt kan møtes og bli til effektive vedtak. Faren er at konfliktnivået fører til beslutningsvegring, og at meldingen blir utsatt nok en gang. Det vil være et stort nederlag for klimaet.

    For tiden finnes det for få nye tungtveiende politiske pådrivere for klimavennlig politikk. Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) har slått fast at Norge fremdeles skal være en utpreget oljenasjon, og har kommet på kant med egen partiledelse for det. Det at han er så tydelig om Norges karbonbaserte energiambisjoner, gir et uheldig signal til dem som ønsker satse penger og politisk prestisje på grønn energi.

    Hvordan regjeringen skal håndtere den store politiske uenigheten om mål og midler er vanskelig å se i dag, og forhandlingene krever klokskap. Ikke primært for å berge det rød-grønne prosjektet, men for å opprettholde Norges plikt og omdømme som miljønasjon.

  • Utrygge kvinner

    Antallet overfallsvoldtekter har økt dramatisk det siste året, og svært få voldtektsmenn blir tatt av politiet. Det har skapt utrygghet blant mange kvinner, og begrenset deres frihet i det offentlige rom. Utviklingen er uholdbar, men tryggheten kan ikke gjenvinnes bare med økt politiinnsats. I Stavanger er drosjenæringen, flyktningmottakene og kommunen mobilisert. Lignende tiltak må prøves i Bergen og i andre store byer.

    Politiet møter gjerne store vanskeligheter i arbeidet med å oppklare voldtektssaker. Av alle voldtektssaker i Hordaland i fjor ble bare hver fjerde oppklart. Det skapte så store bekymringer hos påtalemakten at det ble besluttet å granske 78 henlagte saker. Statsadvokatembetet måtte imidlertid konkludere med at det var lite politiet kunne gjort annerledes. Henleggelsene fremsto som korrekte og forsvarlige.

    Overfallsvoldtektene er ekstra vanskelige å oppklare. Av 19 anmeldte voldtekter eller forsøk på voldtekter i Bergen siden i fjor, er bare tre antatte gjerningsmenn tatt. I hele landet er det anmeldt 70 slike saker hittil i år, derav 40 i Oslo. I Oslo er det i år 16 flere anmeldelser enn i samme periode i fjor. Stavanger er det store lyspunktet, med 90 prosents nedgang i anmeldelsene de to siste årene. Selv om heller ikke kvinnene i Stavanger kan føle seg trygge, har det hjulpet å få bedre oversikt over risikomomentene, og å målrette politiets tilstedeværelse deretter. Ettersom flere potensielle gjerningsmenn har måttet legitimere seg, synes det som risikoen for å bli utsatt for overfallsvoldtekt har minket.

    Slik overvåking kan likevel bare brukes i begrenset omfang, både av personvernhensyn og av ressurshensyn. Forløpene til seksuelle overgrep i det offentlige rom kan dessuten være uklare på globaliserte og konfliktfylte møtesteder. I yngre årsklasser er det gjerne stort rom for seksuell utprøving blant norske jenter, går det frem av Oslo-politiets rapport om voldtekt fra i år. Manglende evne til grensesetting gjør jenter med lite utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet ekstra utsatt for overfallsvoldtekter. Gjerningsmannen er i svært mange tilfeller av utenlandsk opphav, trolig med et annet syn på seksuell frigjorthet enn de etnisk norske jentene har.

    At overfallsvoldtekter kan være forbundet både med klasse og etnisitet skaper risiko for at de ikke blir prioritert høyt nok. Det var sjokket over hvor mange kvinner som ble utsatt for slike forbrytelser i 2009, flere enn i Oslo, som fikk Stavangers myndigheter til å reagere. Bergens myndigheter må ta affære uten å vente på et lignende sjokk.

  • Bybudsjett med voksesmerter

    Trass i en viss satsing på helse- og sosialsektoren, og en gledelig heving av satsene for sosialhjelp til statlig nivå, er det noe usosialt ved budsjettforslaget som byrådet i Bergen har lagt frem. På den ene siden velger man å videreføre halvert eiendomsskatt for de bemidlede, med det inntektstapet dette gir en hardt presset kommune – og med et urettferdig takstgrunnlag, som Fylkesmannen har kjent ulovlig. På den annen side tapper man Bergen Bolig og Byfornyelse (BBB) for store summer, som kunne gått til å bedre boligsituasjonen for dem som trenger det mest.

    Dette kommunale foretaket har bl.a. til formål å etablere utleieboliger og andre botilbud og iverksette bolig- og miljøforbedrende tiltak. Likevel budsjetteres det med at BBB i økonomiplanperioden 2011 – 2015 skal bidra med drøyt 90 millioner kroner til bykassen, i tillegg til de 49 millionene som ble tatt ut i fjor. BBB bør ikke gjøres til en kommunal melkeku når boligsosiale oppgaver står i kø.

    At byrådet ikke allerede neste år klarer å nå sitt mål om å fjerne eiendomsskatten helt, lå i kortene all den tid Kommunaldepartementet avviste forsøkene på å trekke utbyttet fra BKK inn i driftsbudsjettet. For i det hele tatt å få godkjent budsjettet for inneværende år, og få til et akseptabelt budsjett for neste år, har byrådet måttet tappe kommunale bufferfond ganske kraftig. Nå står bare 90 millioner kroner igjen, noe som gjør kommunen «klart sårbar», for å bruke finansbyråd Liv Røsslands egne ord. Her driver byrådet et farlig spill.

    Byrådet fortjener ros for god økonomistyring og effektivisering av tjenestetilbudet innen de fleste sektorer. Det har bl.a. resultert i budsjett i balanse og økt handlefrihet. Større skatteinngang bidrar i samme retning, selv om fjorårets endringer i inntektssystemet gjør at staten graver til seg mer. At kommunale avgifter og egenbetaling øker med 3–4 prosent, er ikke mer enn vi må godta.

    Et tydelig utviklingstrekk for Bergen er større befolkningsvekst enn antatt, med særlige utfordringer i begge ender av aldersskalaen. På investeringssiden legges det opp til å etablere 2000 nye barnehageplasser de neste fire årene. Tre grunnskoler skal rustes opp, men behovet er atskillig større. Et nytt sykehjem og kompetansesenter for demente med 129 plasser åpnes i 2012, og ytterligere 90 sykehjemsplasser skal stå ferdig i 2015. Det er skritt i riktig retning, sammen med andre tiltak i eldreomsorgen, men ikke nok til å holde tritt med en galopperende utvikling. Og satsingen på sentrale oppgaver som bedring av forholdene for psykisk utviklingshemmede eller kampen mot rusavhengighet og lokal luftforurensning, er så lite offensiv at den ikke gir grunnlag for særlige forhåpninger.

  • Maktens parodi

    I ukene siden massakren på Utøya har politikere og andre opinionsdannere stått i kø for å oppfordre velgerne til å stemme ved dagens valg. Det er en oppfordring vi deler. Stor oppslutning om valget vil være et godt og viktig svar på det angrepet som rammet demokratiet 22. juli.

    Men skal vi snakke varmt om å stemme, må vi også se i øynene hva som er årsakene til at så mange ikke finner det bryet verdt.

    En årsak kan være at det lokale selvstyret gjennom lengre tid er blitt tappet for reelt innhold. Stadig flere lokalpolitikere føler seg overkjørt, fjernstyrt og bundet opp av sentrale myndigheter gjennom mer detaljstyring, økt øremerking, flere statlige pålegg og flere rettighetslover. Ansatte i offentlige institusjoner som skole og helsevesen opplever det samme. Det er et alvorlig faresignal om at pendelen har svingt for langt i retning sentralstyring i Norge.

    På Vestlandet har det skjedd en oppvåkning de siste årene. Bak det såkalte «Vestlandsopprøret» – som fortsatt er et litt for stort ord – skjuler det seg mange mennesker som har sett seg lei på ulike former for statlig overstyring. Det kan være bonden i Hardanger som ikke blir hørt i mastesaken, småbarnsmoren i Lærdal som frykter for sykehuset, selvbyggeren på Austevoll som vil bo nær havet eller lokalpolitikeren i Bergen som ønsker å bestemme over utviklingen i byens sentrum – for å nevne noen.

    Fylkesmannen er blitt selve prügelknaben for mange misfornøyde kommuner, bedrifter og enkeltpersoner, men det egentlige problemet er at de lovene han er satt til å etterleve – ikke minst plan- og bygningsloven – er altfor rigide for det varierte, langstrakte landet vårt. De lovene gis og endres av Stortinget. Det er også storting og regjering som direkte eller indirekte er opphavet til all den hodeløse detaljstyringen. Vi snakker altså om et politisk problem på sentralt hold, som i hovedsak må finne sin løsning nettopp der.

    Forsvarerne av lokalt selvstyre har fått ekstra tungt skyts denne høsten med utgivelsen av boken «Lokalt demokrati uten kommunalt selvstyre?». Der fremkommer det ikke bare at det kommunale selvstyret uthules stadig mer gjennom statlig styring og kontroll, men også at det kommunale selvstyret står rettslig svakt i Norge.

    Resultatet blir uklare ansvarsforhold i lokalpolitikken, der de som står på valg ofte ikke har ansvaret for eller full myndighet over de sakene som opptar velgerne mest.

    Den mye omtalte striden om budsjettet i Bergen viser også hvor skjevt maktforholdet er i tvister mellom kommune og stat, med staten som både part og dommer.

    I løpet av kort tid skal kommunalminister Liv Signe Navarsete legge frem en stortingsmelding om det lokale selvstyret. Innholdet i den meldingen, og viljen regjeringen viser til å følge den opp med konkret handling, er langt viktigere for lokaldemokratiets fremtid enn oppslutningen om dagens valg.

    Hvis ikke sentrale myndigheter er villige til å gi fra seg makt og til å akseptere større forskjeller mellom norske kommuner – et sikkert utfall av økt kommunalt selvstyre – er det grunn til å se mørkt på lokaldemokratiets fremtid. Et lokaldemokrati uten tung folkelig medvirkning vil råtne på rot.

  • Fem fatale

    Jeg flyttet til Bergen for fire år siden. Snart begynte jeg å lure: 
Hvorfor får samtlige konserter på Koengen terningkast fem?

    INTEGRITET: Med evinnelige forhåndsreportasjer skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner integritet til for 
å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres, skriver Håvard Nyhus. Bildet er fra Rihanna-konserten.

    5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 4. Dette er BTs terningkast til Koengen-konsertene det siste halvannet året – henholdsvis Stevie Wonder, Muse, Iron Maiden, Depeche Mode, Rammstein, John Fogerty, Joe Cocker, Kim Larsen, Timbuktu, Bob Dylan, Kanye West, Rihanna, John Olav Nilsen & Gjengen, Kaizers Orchestra og Roxette. Depeche Mode ble riktignok flyttet inn i Vestlandshallen, men poenget er det samme: Når artister kommer til Koengen, får de en femmer av BT.

    Ja, bortsett fra Roxette da.

    Jeg kunne gått lenger tilbake, utvidet tallgrunnlaget og funnet nøyaktig det samme. Men nok empiri. Mer interessant er det å spørre seg hvorfor BT har kjørt seg fast i femmersporet. Holder alle konsertene nøyaktig samme nivå? Neppe. Så hvorfor klarer ikke en ruvende regionsavis som Bergens Tidende å heve seg over lokalavisenes heiajournalistikk?

    Ligger det i BTs mandat å stå på sidelinjen og applaudere? Nei, bedyrer kulturredaktør Hilde Sandvik som har uttalt at BT «ikke skylder Bergens kulturliv noe». Til utenlandske megastjerner sitter imidlertid dividendene løst. Så hva er greien?

    Den konspiratoriske vil peke på konsertarrangøren. Med sin markante tilstedeværelse og sine organisatoriske tentakler har Frank Nes og gjengen opparbeidet seg et ry og en maktposisjon man nødig utfordrer.

    BT trenger Bergen Live mer enn Bergen Live trenger BT, vil konspiratoren hevde, og viser gjerne til Bruce Springsteen-dekningen som nærmet seg, unnskyld, overskred, det krakilske i sitt omfang, og anslagsvis holdt liv i flere årsverk i kulturredaksjonen i den prøvede tiden rundt finanskrisen (Springsteen-konsertene ble for øvrig premiert med to seksere, og ikke den sedvanlige femmeren).

    Kjipingen vil hevde at BTs konsertanmeldere bare kan skrive én anmeldelse: femmeranmeldelsen. Legg til tidsnød og deadlinestress, og du har en låst situasjon.

    Jeg har imidlertid lyst til å lansere en tredje vei. BT har forvekslet Koengen-konserten med en Brann-kamp. Med sin blanding av ritualisert folkefest og institusjonalisert massemønstring, det hele akkompagnert av gamle, kjente sanger, har Koengen-konserten opplagt visse fellestrekk med det som foregår inne på Brann Stadion.

    Og sannelig: Oppildnet av publikums heiarop har BT tilsynelatende glemt at de er på plass for å vurdere en konsert, og ikke rapportere fra en fotballkamp. Alle forsetter om å bedrive kritisk journalistikk – en øvelse som tar artisten og publikum på alvor – forlates ved inngangsporten til Golden Circle. Her er det intet som skal under lupen – kun en «stemning» som skal formidles.

    Stevie Wonder anmeldelsen er symptomatisk: «En wonderful aften», skriver BT. «Perfekt vær og fantastisk stemning. Strengt tatt alt en kunne ønske seg.»

    I stedet for å taksere Koengen-konserten som et kunstnerisk uttrykk, gjør BT sitt beste for å bli en suvenir for konsertpublikummet, et kommentert fotoalbum som kan bekrefte følelsen av å ha deltatt på en «heidundrendes fest».

    At konsertene belønnes med fem – og ikke seks – blir i dette perspektivet et proforma forsøk på å skape ørlite grann kritisk distanse. I lengden hadde muligens sekser-rekken sett litt parodisk ut også. På den annen side: er ikke femmerrekken over her like dum? Det er også et element av selvoppfyllende profeti her.

    BT gjør sitt beste for å bli en suvenir for 
konsertpublikummet

    Med evinnelige forhåndsreportasjer om at «her skal stjernen feste», «dette skal gitarhelten spise» og «her skal The Boss dusje/sove/(fyll inn)» skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner med integritet til for å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres.

    I boken «Terningmannen» av Luke Rhinehart har hovedpersonen sett seg lei på et rutinepreget liv der den ene terningkast tredagen avløses av den neste terningkast tredagen. Som en utvei velger han å overlate sin skjebne til terningens forsyn; for å skape litt variasjon begynner han å kaste terningen.