All posts by Sjur Holsen

  • september 5, 2011

    Tungen rett i munnen

    PANIKKEN RÅR?: Siv Jensen og Kristin Halvorsen – her fra en konferanse i 2009 – beveger seg begge farlig nært å spille partipolitisk mynt på Utøya-tragedien. Det burde de holde seg for gode til. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

    En uke igjen av valgkampen i dag: Nå gjelder det å holde stilen helt inn.

     

    Under appellen sin på Torgallmenningen lørdag understreket Frp-leder Siv Jensen at valget ikke handler om sympati, men om hvordan Bergen skal styres de neste fire årene.

    ”Alle har stor sympati med Ap og AUF etter terrorhandlingene. Men det er ikke det valget handler om. Aps politikk har ikke forandret seg, og de som ikke likte deres politikk før, liker den ikke bedre nå. Jeg har ikke blitt sosialdemokrat, selv om jeg har stor sympati med partiet”, sa Jensen til bt.no etter appellen.

     

    Logikken er grei nok: Det er lokalvalg, det er de lokale sakene som bør stå i fokus, og de færreste vil vel finne på å skifte politisk grunnsyn på grunn av terrorhandlingene 22. juli.

    Men likevel: Dette var ikke klok politisk tale fra Siv Jensen. Dersom Ap skulle løftes på en sympatibølge ved valget og ende på et bedre resultat enn partiet ellers ville fått, er det ingen som kan eller bør si noe på det.

     

    For vi har ikke bare allmenn stemmerett i dette landet: Vi har faktisk også frihet til å stemme ut fra akkurat hvilke motivasjoner og begrunnelser vi måtte ha. For alt jeg vet finnes det folk der ute som stemmer KrF fordi de liker gult, eller Ap fordi de liker dressene til Martin Kolberg.

    Det er faktisk lov. Og det må selvsagt være lov å stemme i sympati med Ap eller med et hvilket som helst annet parti, for den som måtte føle for det.

     

    I går var det Kristin Halvorsens tur til å plumpe uti. På Søndagsavisen på NRK P2 kom hun med følgende, ikke helt snorrette fromulering: ”Og jeg må si, at hvis ikke jeg har prøvd alt før valglokalene stenger 12. september for at det er venstresida som nå skal komme styrket ut av denne valgkampen og, etter den sommeren vi har hatt, at det ikke er Høyre og Frp som skal vinne det racet, da … nei, da sover jeg ikke godt på mange uker framover.”

     

    Det blir selvsagt galt, som Kristin Halvorsen gjør her, å knytte hendelsene i sommer direkte til valget. Etter den sommeren vi har hatt, at det ikke er Høyre og Frp som skal vinne det racet: Det er det samme som å si at folk bør stemme på venstresiden på grunn av Utøya.

    Hvilket er en oppfordring som er stikk i strid med den politiske borgfreden som har hersket siden 22. juli. Den som sier at ingen skal slå politisk mynt på tragedien, og at ingen skal knytte noe politisk parti til en forrykt manns ugjerninger. Lest bokstavelig, er Kristin Halvorsens utsagn lavmål og selvmål på en gang.

     

     Kristin Halvorsens utsagn er lavmål og selvmål på en gang

     

    Derfor håper jeg at både Siv Jensen og Kristin Halvorsen var uheldige med disse uttalelsene; at de ikke mente dem akkurat slik de falt. Men det er samtidig litt påfallende at det er valgkampens to store tapere (til nå) som uttaler seg slik, fra veldig pressede posisjoner på hver sin politiske fløy.

    Vi lever veldig godt med tydelige meningsforskjeller og skarpe utsagn i denne valgkampen – der har politikerne fortsatt litt å gå på. Men alle forsøk på å gjøre partipolitikk av Utøya er og blir et blindspor.

    På det punktet har de fleste oppført seg eksemplarisk så langt; nå gjelder det å holde tungen rett i munnen en uke til.

    Kanskje spesielt for Siv Jensen og Kristin Halvorsen.

     

     

    Kommentarer er skrudd av for Tungen rett i munnen / kommentar /

  • august 31, 2011

    Truffet av lynet

    Jens Stoltenberg og Trond Giske feide over fire fylker på fjorten timer med tolv punkter i kofferten. You do the math.

    FINT BESØK: Jens Stoltenberg hos restaurantgründeren Alf Roald Sætre på Cornelius på Holmen under lynvisitten til Vestlandet i går. ”Næringsløftet” han og Trond Giske hadde med seg er i beste fall en god begynnelse. Foto: Ørjan Diesz

    Visst er det bra at Arbeiderpartiet har begynt å kurtisere vestlendingene. Og visst kan vi like at partiets lenge varslede kystoffensiv endelig materialiserer seg i noe mer enn prat. Dessuten vil alle her vest forstå at en statsminister og en næringsminister ikke kan slå seg ned på bryggekanten og bli sittende i ukevis. Valgkamp er hektiske greier, og det er mange rundt omkring i landet som skal ha både flesk og fjas og oppmerksomhet.

    La det være sagt: Vi er glade for at Jens og Trond kom innom som snarest i går!

    Men den lynkjappe lanseringen av ”Næringsløftet i Vest” – som er blitt til med rosverdig vestlandsk medvirkning – illustrerer dermed litt av det problemet Ap står overfor: Den store avstanden mellom sentralmakt og periferi i dagens Norge. Næringslivsledere i Nydalen og på Aker Brygge har en helt annen tilgang til Jens Stoltenberg, Trond Giske og maktapparatet deres enn de små og mellomstore bedriftene langs kysten, som til sammen genererer store deler av de inntektene storting og regjering fordeler.

    Helt lik kan tilgangen aldri bli, for Norge er et tynt befolket land med store avstander. Men det er problematisk for Ap at mange opplever at avstanden til Oslo-makten øker, og at Ap selv er blant de fremste symbolene på nettopp den makten.

    Som partisekretær Raymond Johansen selv sa det da han lanserte Aps kystoffensiv i 2010: ”Mange steder, ikke minst på Vestlandet, pågår det en diskusjon om verdiskaping og fordeling av ressurser. Der blir Oslo fremstilt som fienden. Samtidig er Ap sterkt definert som staten og Oslo”.

    Misnøyen bunner i at vestlendingene opplever at mye av det som kommer fra statsmakten er negativt, mens den positive drahjelpen uteblir. En lokalpolitiker i Ullensvang uttrykte frustrasjonen slik under den famøse mastestriden i Hardanger: «Det er Statens vegvesen som har bygget ned strandsonen i vår kommune. Og så skal en stakkars innbygger få nei til å bygge nytt naust. Strandsonen og fjellet er gulrøttene for oss som bor i distriktet, og nå vil regjeringen ta de fra oss.»

    Vestlendingene er vant til å skape verdier, men også opptatt av å ha godt armslag for å få det til. Fremskrittspartiets sterke stilling i mange kystkommuner på Vestlandet er ett av flere uttrykk for en lenge oppdemmet misnøye med stat og fylkesmann, byråkrati og skatter, byggerestriksjoner og arbeidstidsreguleringer. Rommet for det personlige initiativ for enkeltpersoner, bedrifter og kommuner har skrumpet inn, mens staten kan ture frem som den vil – og gjør det.

    Arbeiderpartiet har stor troverdighet på økonomisk ansvarlighet (som – NB – også er viktig for Vestlandet), på klassisk industripolitikk og økonomisk fordeling, men det er neppe særlig mange som ser på Ap som en spydspiss for desentralisering av makt, eller som småbedriftene og gründernes beste venn.

    Vestlandet går så det griner

    Det innser også Ap selv. På NRK i går kunne vi høre Jens Stoltenberg si at det «ikke er mulig å sitte på et kontor i Oslo og fullt ut skjønne hva som skal til for å sikre norske arbeidsplasser”, noe som lød som en riktig god start.

    Men punktene i Næringsløftet bærer likevel preg av å ha blitt til på et kontor. Det mest interessante og trolig vanskeligste punktet er at Ap skal forenkle regelverk og byråkrati, med beregnede innsparinger for næringslivet i vest på 1-2 milliarder kroner.

    Men vi trenger neppe noen delegasjon fra Oslo for å fortelle oss at vi skal være gode på sjømat, reiseliv og energi. Og vi hører unektelig ekkoet fra andre handlingsplaner og andre seminarer når vi får vite at det skal ”legges til rette for innovasjon både i næringslivet og det offentlige” og at ”de ulike virkemidlene må samordnes bedre”.

    Konkret? Ikke veldig. Kontroversielt? Nei. Målbart? Knapt.

    Så er det vel og bra at Ap minner oss om at det er skapt over 60.000 nye arbeidsplasser på Vestlandet siden 2005 – «med Arbeiderpartiet i regjering», som det heter. Og at det skal komme 40.000 nye arbeidsplasser de neste fem årene. Men det største problemet i øyeblikket er ikke mangel på arbeidsplasser, det er snarere mangel på kvalifiserte folk.

    Bergensregionen alene mangler 1000 ingeniører, i følge Bergen Næringsråd – hvor skal de hentes fra?

    For Vestlandet går så det griner, og har kanskje ikke veldig stor bruk for alle rådene fra sentralt hold. Vi har lavest ledighet, færrest på trygd og en verdiskaping langt over landsgjennomsnittet.

    Kanskje burde Ap heller sende delegasjoner over fjellet for å lære av vestlendingene i det som blir den største utfordringen for Norge i fremtiden, slik også Ap ser det: å skape verdier nok til å møte de store velferdsutfordringene som venter oss. Det hadde vært noe det.

    Kommentarer er skrudd av for Truffet av lynet / kommentar /

  • august 30, 2011

    Jens-effekten

    ”Slik har Jens vunnet folkets hjerter”, meldte Dagbladet over hele førstesiden i går. Og fortsatte: ”67 prosent digger sjefen”, som var tabloidens omskriving av at 67 prosent mener han gjør en god jobb som statsminister.

    Inni avisen kunne vi lese at Jens Stoltenberg ”er den største popstjerna Norge har akkurat nå”.

    I dag kommer han til Bergen.

    Så må det være lov å si at Bergen er blitt ganske bortskjemt med popstjerner de siste årene. Og at Arbeiderpartiet gjennom lengre tid har slitt med oppslutningen både i Bergen og på Vestlandet forøvrig.

    Da statsminister Jens Stoltenberg var i Bergen i september i fjor, gikk han morgentur på Stoltzekleiven. I dag kommer han til Bergen igjen, denne gang for å forsøke å gi lokalpartiet luft under vingene. ARKIVFOTO: BJØRN ERIK LARSEN

    Det er fortsatt langt frem til byrådsmakt mellom de syv fjell for Ap, viser den ferske målingen i BT i dag. Slik målingene har gjort det lenge.

    Problemene for Ap i vest var bakgrunnen da partisekretær Raymond Johansen gikk høyt på banen i Bergens Tidende i fjor og lanserte partiets ”kystoffensiv”.

    ”Ap er sterkt definert som staten og Oslo. Denne debatten har vi ikke tatt inn over oss”, sa Johansen til BT den gang. Og slo fast at nå skulle Ap vinne Vestlandet tilbake.

    Deretter traff mastesaken og striden om lokalsykehusene ham midt mellom øynene, og alt ble ganske stille rundt Kystoffensiven. Oppturen for Ap lot vente på seg.

    Derfor har Arbeiderpartiet behov for en Jens-effekt her vest. Og Jens-effekten skal slett ikke undervurderes: Han har gjort en strålende figur etter terroraksjonene, det er de aller fleste enige om.

    Mens den nasjonale sympatibølgen for Ap viser tegn på avmatting, er det grunn til å tro at mye av Utøya-sympatien fortsatt hefter ved Jens Stoltenberg personlig.

    En populær partileder kan ha stor innflytelse selv ved kommunevalg, også i vest.

    Men med Aps mye omtalte kystoffensiv i minne, er det kanskje de konkrete tiltakene Jens Stoltenberg har med seg i kofferten som vil være viktigst – ikke at mannen er generelt godt likt.

    På programmet står reiseliv og næringsliv, og Jens har fått med seg næringsminister Trond Giske, superturboen som på forsommeren ble kastet inn som kystoffensivens redningsmann. Trond Giske er slett ikke noe dårlig valg, han har vist handlekraft før. Og Vestlandet er etter hvert nokså sulteforet på nettopp handlekraft fra Aps side.

    Derfor venter vi i spenning på dagens besøk. Og på neste meningsmåling.

    13 Comments / kommentar /

  • august 30, 2011

    LO i regjering

    «Mer demokrati», sier statsminister Jens Stoltenberg. Og lar fagbevegelsen styre.


    GODE BUSSER: Statsminister Jens Stoltenberg lar LO-leder Roar Flåthen få det som han vil i spørsmålet om turnusordninger i omsorgssektoren. Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene.

    Fredag la regjeringen frem sin stortingsmelding om det norske arbeidslivet. Den ble som ventet et nederlag for alle som er opptatt av nye og mer fleksible turnusordninger i omsorgssektoren, og som mener at Arbeidsmiljøloven ikke skal være hogget i granitt.

    Men LO jublet, av den enkle grunn at regjeringen lar fagbevegelsen sentralt beholde vetoretten i arbeidstidsspørsmål. «Vi har gitt noen innspill og regnet med at de ble tatt hensyn til», som LO-nestleder Tor Arne Solbakken sa det. Slik taler makten.

    Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm gjorde på sin side et poeng av at hun la frem meldingen iført knallrød kjole. Da hun gikk tom for argumenter i den etterfølgende radiodebatten med Høyres Torbjørn Røe Isaksen, sa hun kort og godt at «jeg er sosialdemokrat».

    Det er fristende å svare med Einar Førde: Vi er alle sosialdemokrater. I det minste i synet på at arbeidslivet skal være «godt og anstendig», som det heter i tittelen på stortingsmeldingen. Og du skal lete lenge for å finne folk som er uenige i at partene i arbeidslivet skal ha medbestemmelse over viktige spørsmål som turnus- og skiftordninger.

    Denne saken er nemlig ikke et for eller imot fagbevegelsen, slik Hanne Bjurstrøm finner det formålstjenlig å fremstille det. Den er et for eller imot den sentrale fagbevegelsens vetorett i arbeidstidsspørsmål, og det er noe ganske annet.

    Ingen bestrider at fagforeningene lokalt skal ha medbestemmelse i spørsmål om skift- og turnusordninger. Men det er etter hvert mange som sliter med å begripe hvorfor fagforeningene sentralt i Oslo skal avgjøre den enkelte dispensasjonssøknad, og kun gi dispensasjoner for ett år av gangen.

    «Regjeringa vil understreke at det er positivt at partane finn fram til fleksible løysingar, ikkje minst der dette er spesielt viktig for brukarane og klientane, i til dømes helse- og omsorgssektoren», heter det i stortingsmeldingen.

    Det lyder jo storartet. Men hvis regjeringen nå er så positiv til fleksible løsninger, hvorfor kan den ikke da legge til rette for at partene rundt omkring på arbeidsplassene – som kjenner forholdene best – får finne frem til slike løsninger?

    Arbeidsministeren selv gjør et poeng av at 19 av 20 dispensasjonssøknader blir innvilget sentralt, så underforstått er ikke turnusordningene noe problem. Hvorfor delegerer hun da ikke makten til det lokale nivået?

    Hanne Bjurstrøm ofrer hensynet til svake grupper på fagbevegelsens alter

    For det er selvsagt makt dette handler om: LOs makt over Arbeiderpartiet, som har fått mye bedre kår under den rød-grønne regjeringen. Og makt gitt den sentrale fagbevegelsens prinsippvoktere til å overprøve brukere, pårørende og ansatte som kjenner virkeligheten ute på institusjonene.

    Det er en makt fagbevegelsen vet å bruke. I et innlegg i DN i fjor skrev LO-toppene Gerd Kristiansen og Trine Lise Sundnes at fagbevegelsen kanskje har vært «for positiv» til nye arbeidstidsordninger, og ramset opp en rekke kriterier som må være innfridd for at LO skal godkjenne nye avvik fra normal arbeidstid. «Vi står nærmest til å vurdere det», som lederen for helse- og sosialfagene sentralt i Fagforbundet, Kjellfrid Blakstad, uttrykte det i en sak om såkalte oljeturnuser i BT. I klartekst: Mer byråkrati og mer sentralisering.

    Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene. Hanne Bjurstrøm ofrer glatt hensynet til disse svake gruppene på fagbevegelsens alter, hvor det må vike for hva som kanskje, muligens kan bli problematisk for arbeidstakerne en gang i fremtiden.

    Hun tar ikke fullt innover seg at oljeturnuser er en sjelden suksesshistorie som handler om fornøyde brukere, fornøyde ansatte, fornøyde arbeidsgivere, mindre gjennomtrekk, mer kvalitetstid, bedre rekruttering, mindre deltid, bedre faglig utvikling, mindre overtid, mindre stress og lavere sykefravær. Kort sagt: En historie om «et godt og anstendig arbeidsliv».

    Hanne Bjurstrøm vet alt dette så inderlig godt. Våren 2010 var jeg til stede da hun besøkte Mildevegen bofellesskap, og traff den autistiske, psykisk utviklingshemmede Helga, som opplevde overgangen til oljeturnus som en velsignelse.

    Da bemanningen stabiliserte seg og utskiftningen av pleiere gikk ned, ble Helga trygg på menneskene rundt seg. Hun sluttet å lugge håret av dem som jobbet der. Gikk på Ulriken for første gang. Svømte i Fanafjorden. Begynte å sove med dyne, der hun tidligere lå udekket, sammenkrøket.

    «Endelig er Helga i nærheten av å få et godt liv. Nå vet jeg at hun kan få det godt selv om jeg skulle dø», sa Helgas mor til Hanne Bjurstrøm. Mens statsråden gråt sine tapre tårer.

    Et par dager senere skrev jeg at Hanne Bjurstrøms tårer kanskje falt forgjeves. Og slik ble det, for i dag vet vi at forholdet til LO trumfer alt annet for arbeidsministeren.

    Trøsten får være at hun kommer til å tape denne saken til slutt. De sentrale fagforeningenes vetorett overlever ikke neste regjeringsskifte, for de borgerlige partiene er skjønt enige om at mer makt skal overføres til arbeidsplassene lokalt.

    Men viktigst av alt: Turnusens kjølige, kompliserte matematikk gjør det umulig å løse fremtidens enorme bemanningsbehov i omsorgssektoren uten massiv bruk av mer sammenhengende turnuser.

    Det vil alle tjene på. Med et mulig unntak for LO.

    60 Comments / kommentar /

  • august 25, 2011

    Motmakt og avmakt

    Liv Signe Navarsete vil nok en gang ha mer «motmakt» til Oslo-makten. Første punkt må være å stagge statens styringsiver.

    Det er sagt så mye vakkert om høstens valg de siste ukene, om viktigheten av at flest mulig deltar.
    Det siste er jeg enig i. Men da må det samtidig være lov å minne om at Storting og regjering i årevis har nedlagt en formidabel innsats for å gjøre norske lokalvalg uinteressante og irrelevante. Det gjør de ved fortløpende å produsere løfter, rettigheter og reformer som det er opp til kommunene å innfri, men uten at kommunene gis tilstrekkelige ressurser til å følge opp.
    Tre av fire ordførere og rådmenn mener gapet mellom innbyggernes forventninger og hva kommuneøkonomien gir rom for har økt de siste årene, ifølge en undersøkelse fra KS. Like mange mener at gapet skyldes løfter fra sentrale politikere. Er det dette lokaldemokratiet alle plutselig er blitt så rørende opptatt av å slå ring om?

    Spørsmålet bør reises nå som kommunalminister Liv Signe Navarsete vil ha ny debatt om «motmakt» i Norge (se fakta).
    Motivet og viljen hennes er det ingen grunn til å tvile på: Navarsete ønsker virkelig maktspredning i Norge. Men har hun makt til å ta de grepene som skal til? Og ønsker hun å gjøre det som nytter?
    Jeg tillater meg å tvile. Dels på grunn av det åpenbare – at mens Navarsete og Sp har sittet i regjering, har konsentrasjonen av økonomisk, politisk, kulturell og demografisk makt i Oslo-regionen bare tiltatt.
    Men også fordi Sp i dagens rød-grønne utgave lener seg så tungt mot staten i sin kamp for distriktene at partiet blir handlingslammet når det er staten som er problemet. Hvilket det ofte er, også i distriktspolitikken.

    En rimelig tolkning av det såkalte «Vestlandsopprøret» er at det er en konflikt mellom et sentrum som vil styre og en periferi som ikke vil bli styrt – eller som i det minste vil ha større medvirkning i all sentralstyringen. Sakene og interessene varierer – fra høyspentmaster til lokalsykehus, skoleinnhold, veier, naust og hytter – men fellesnevneren er en utbredt misnøye med sentrale styresmakter som ikke ser og ikke forstår lokale interesser
    .Vi kan hisse oss opp over Fylkesmannen – og vi gjør det! – men det egentlige problemet er de nasjonale lovene embetet hans har som oppgave å følge opp, og som i mange tilfeller er altfor rigide for det langstrakte landet vårt.

    Mer penger til tradisjonell distriktspolitikk er helt på siden av dette problemet, men i kjent norsk stil er det alltid overføringer vi ender opp med å diskutere.
    Om dem er det å si at den norske distriktspolitikken kostet 34 milliarder kroner i fjor, nesten halvannen gang så mye som pengene vi bruker på universiteter og høyskoler. Og at disse milliardene i stor grad går til å bremse eller utsette en tilbakegang som likevel inntreffer i mange utkantkommuner, heller enn å styrke utvalgte regionssentre som lokomotiver for omlandet.
    Det finnes bygder i Norge som burde få dø i fred. Men nei – Senterpartiet vil holde liv i absolutt hele Norge, og synes det er helt fint med en halv milliard kroner i investeringer på 911 innbyggere i Torsken, som er kåret til landets minst vekstdyktige kommune (for å ta et ferskt eksempel). Smører du leverposteien tynt nok ut, ender alt opp med å smake kneipp.

    En annen vrangforestilling Senterpartiet burde frigjøre seg fra, er ideen om et helt likt offentlig tjenestetilbud over hele landet. Det er for det første en utenkelighet – tjenestetilbudet er ikke likt og blir ikke likt, så lenge vi har 430 vidt forskjellige kommuner, med vidt forskjellige forutsetninger og vidt forskjellig økonomi.
    Verre er det at selve ideen om et helt ensartet tjenestetilbud bare kan ende i evig misnøye på alle fronter, og stadige rop om mer penger fra staten. På kommunenes skrøpelige rygger hviler det allerede en tung bør med statlige likhetskrav og nasjonale standarder, som ivaretas gjennom rettighetslover, nasjonale handlingsplaner, øremerkede tilskudd og statlig detaljstyring. Slik opprettholder vi illusjonen om å gjøre noe viktig for skolene, eldreomsorgen og barnehagene, mens vi i virkeligheten tapper alle som jobber der for surstoff og drukner dem i byråkrati.

    Disse problemene lar seg ikke avskaffe ved statlig dekret eller ved flere statlige overføringer. Vi burde heller gi kommuner, bedrifter og enkeltmennesker frihet til å slippe løs mer av den kreativiteten og skaperkraften som finnes i stort mon rundt omkring i landet – og som Navarsete selv er den første til å fremheve.
    Et eksempel: Kanskje burde kommunene få beholde mer av skattene de krever inn selv, istedenfor å sende dem over fjellet og få litt tilbake som statlige «overføringer». Kanskje ville det – som Austevoll-ordfører Helge Andre Njåstad foreslår for Navarsete – styrket skattemoralen ute i kommunene dersom de som skaper verdiene fikk se at de gikk direkte til gode velferdstjenester i nærmiljøet. Kunne dét være en strategi for motmakt?

    Senere i høst kommer den nye stortingsmeldingen om forholdet mellom kommunene og staten i Norge.
    Den kan og bør bli mye mer tydelig på hva som konkret skal til av juridiske og politiske grep for å gi mer makt tilbake til lokalsamfunnene, og rette opp det skrikende misforholdet som preger maktfordelingen i Norge i dag.
    Hvis ikke, er jeg redd Navarsete leverer en ny ladning med kløvergrønne fyndord, og fint lite mer. Alt mens sentraliseringen av Norge tiltar, med et stadig mer ubekvemt Sp i førersetet.

    14 Comments / kommentar /

  • august 24, 2011

    Norge sett fra toppen

    DEN LANGE OPPKJØRINGEN på TV var som ved en større landskamp, med ekspertuttalelser, intervjuer og korte glimt fra selve kamparenaen, vandrehallen i Stortinget.Men ble den første partilederdebatten i går kveld en debatt vi har sett frem til med uvanlig mye spenning virkelig så spesiell?

    INNLEDNINGEN var utvilsomt det: Den korte runden med synspunkter på terroranslagene og virkningen de vil ha for valgkampen. Statsminister Jens Stoltenberg startet med å ønske seg en åpen og frisk debatt, og ble bønnhørt ganske umiddelbart.
    For mens vi satt og ventet på den varslede debatten om eldreomsorgen, gikk partilederne like godt rett løs på temaet innvandring og integrering. Den bolken viste med all mulig tydelighet at det fortsatt går et skille mellom Frp på den ene siden og alle de andre partiene på den andre siden, både før og etter 22. Juli. Og at Siv Jensen er mer opptatt av å holde på de mange innvandringskritiske velgerne sine enn av faren for å bli latterliggjort av den norske intelligentsiaen.
    «Ingenting har endret seg i Frps program», sa Jensen. Ikke så veldig mye i tonen heller, må det være lov å legge til.

    DERETTER BLE DET debatt om eldre, om eiendomsskatt og om skolen. Tidvis interessant, ofte lett springende, og selvsagt med programledere som ropte en «av gangen, en av gangen». Mye som før, altså. Ikke minst når det gjelder følelsen av at rikspolitikernes synspunkter ikke alltid treffer i debattene lokalt.
    Kristin Halvorsen roste en Høyre-ordfører i Lillesand som har skrudd opp eiendomsskatten, mens opposisjonen smilte skjevt over at SV i Oslo går til valg på at eiendomsskatt ikke skal innføres. Ja visst for vi har fortsatt rester av lokalt selvstyre i Norge, og politikerne lokalt må vel få gjøre som de vil?

    SLETT IKKE bare som de vil. KrF og Venstre gikk hardt ut mot regjeringens oppfølging av verdighetsgarantien, et punkt hvor selv Jens Stoltenberg kom på defensiven. Men problemet med selve ideen om en verdighetsgaranti en sentralt bestemt lovgaranti som kommunene ikke er i stand til å følge opp ble dessverre forbigått i stillhet.
    Siv Jensen minnet om at ni norske helseministere på rad har lovet enerom for eldre, og det er jo en grei påminnelse. Men hvem skal gi beskjed om at det er selve de sentralt gitte løftene som kan være problemet?

    IKKE SIV JENSEN, for hun vil frata kommunene retten til å ha eiendomsskatt og løse problemene i eldreomsorgen med flere sentralt gitte garantier der har vi Frps syn på det lokale selvstyret.
    Og ikke Jens Stoltenberg, som snakker om alle rettighetene som «er nedfelt» og om at kommunene «bare har å følge opp». Spenningen mellom de lutfattige, avmektige kommunene og den rike, overmektige staten ble enda en gang tydelig.

    PARTILEDERDEBATTER er morsomme, og gårsdagens ble ikke noeunntak. Den ble heller ikke spesielt uvanlig med tanke på terroraksjonene som ligger bak oss.
    Men de neste tre ukene er det faktisk viktigere å lytte til hva folk som Monica Mæland og Harald Schjelderup har å si enn «denne gjengen her», som Knut Arild Hareide kalte partilederne. Debattens førstereisgutt og klare vinner.

    Kommentarer er skrudd av for Norge sett fra toppen / kommentar /

  • august 22, 2011

    Et åpnere landskap

    PÅ FORSOMMEREN beklaget jeg meg i en kommentar over at valget i Bergen lå an til å bli dørgende uinteressant. Høyresiden fikk så stor oppslutning på BTs junimåling at det eneste spenningsmomentet var hvilke av de andre borgerlige partiene Høyre ville ende opp med i byråd. Walk over er like lite spennende i politikken som det er i idretten.

    NÅ ER DET kommet mer bevegelse i feltet. På dagens BT-måling går Høyre markert tilbake fra rekordnivået på forsommeren, og forskjellen mellom byens største parti og Arbeiderpartiet reduseres fra tolv til drøye tre prosentpoeng. Frp går noe frem, men ligger fortsatt langt bak resultatet fra kommunevalget for fire år siden. Den sittende byrådskonstellasjonen Høyre, Frp og KrF taper ett sete, og Høyre har ikke lenger flertall med Venstre og KrF, slik de hadde det i juni. Ap og Harald Schjelderup øyner et lite håp.

    OG LIKEVEL: Mens noen vil ha ventet store velgerskred, er det normaliteten og kontinuiteten som er de mest slående trekkene ved dagens måling. Høyres tilbakegang fra rekordnivået på forsommeren er knapt uventet, men det er verdt å merke seg at partiet fortsatt ligger seks prosentpoeng over valgresultatet i 2007. Aps fremgang på det som kan være en sympatibølge etter Utøya er beskjeden og vel innenfor feilmarginen, mens Frp – som mange allerede har kåret til valgets taper – altså går frem, om enn beskjedent og til et nivå som partiet ikke vil være fornøyd med ved valg. 22. juli har slett ikke snudd opp ned på partioppslutningen mellom de syv fjell.

    DET ER i virkeligheten ikke så overraskende. Velgerne har vist i andre målinger etter terroraksjonene at de vet å skille mellom nasjonale og lokale valg. Nasjonalt har terroren åpenbart satt i gang visse svingninger i opinionen, men den får neppe særlig mange bergensvelgere til å skifte syn på kollektivtrafikk eller skolenedleggelser i hjembyen.

    Det er også verdt å merke seg at innvandring og integrering ikke står høyt oppe på noens prioriteringsliste ved valget i Bergen, ei heller for Frp. Valget er og skal være lokalt, og bergensvelgerne tilbys heldigvis klart forskjellige lokalpolitiske programmer å ta stilling til. De forskjellene teller trolig mer enn den nasjonale stemningsbølgen.

    EIENDOMSSKATTEN er ett eksempel: Mens det sittende byrådet går inn for å få fjernet eiendomsskatten helt, er opposisjonen tydelig på at den skal opp. Harald Schjelderup lover en ekstra skattemillard til skole og eldre de fire neste årene, noe som kan selge blant velgere som har sett seg lei på offentlig armod rundt omkring på byens skoler og sykehjem.

    På den annen side: Det er sjelden lett å vinne valg på løfter om mer skatt – og slett ikke i en blå by som Bergen. I Oslo har Ap (og SV!) symptomatisk nok feiget ut, og går til valg med en garanti mot å innføre eiendomsskatt. Det er ikke veldig vanskelig å begripe kalkulasjonene som ligger bak.

    SÅ ER DET grunn til å minne om at det gjenstår tre uker av valgkampen, og at Arbeiderpartiet først nå kommer med for alvor. Partiet har tapt viktig tid, men har en stor organisasjon å trekke på, og vil kunne mobilisere fra en posisjon av velvilje og medfølelse blant mange velgere.

    Og hva med Jens-effekten? Mye av den positive oppmerksomheten Ap opplever knytter seg utvilsomt til statsministeren som person, som har styrket autoritet etter å ha vist storhet i møte med terroren.

    I morgen deltar Jens Stoltenberg i sin første partilederdebatt, og partilederdebatter er alltid viktige, selv ved lokalvalg. Så begynner valgturneen hans rundt omkring i landet. Det er litt spenning i luften – også i Bergen.

    Kommentarer er skrudd av for Et åpnere landskap / kommentar /