All posts in kommentar

  • februar 8, 2013

    Pengane har gått deg til hovudet no, herr Oslo

    Beste herr Oslo, kva er det eg les? Her har eg ikkje før kome inn døra rett frå eit heftig stemnemøte med Amsterdam, før eg blir møtt med spørsmål om eg har gått hen og gifta meg med deg. Parterapi, eg og du? «Enig og tro til Langfjella faller»?

     

    HERRE OSLO: Kor har du det frå? At EG skulle ha lova deg evig truskap, ein umogen oppkomling av ein kornbonde, med så lita utstråling at det er eit under at heisdørene går opp for deg. Du veit godt at det er mitt fløyelssvarte djup, som gjer deg ør. Bilete frå Mongstad: FOTO: SILJE KATRINE ROBINSON

    Du veit like godt som meg at det eg og du har saman, er eit fornuftssambuarskap. Du har kara til deg pengane, eg har tiltrekkingskrafta og evne til å dra inn meir pengar.  Tenkjer du deg om, veit du godt at det er slik: Det er mine struttande former og surklande kløfter som gir deg lys i augo og oppvarma asfalt. Det er mitt fløyelssvarte djup, som gjer deg ør.

    Der du kjem frå er damene flate som strykejarn. At du kasta augo mot meg, kan eg skjøne. Min gode mann, dei kusinene frå flatbygdene du har hatt frå vane å gifte deg med, er ikkje særs mykje, verken å sjå til, eller å feste med. Men at EG skulle ha lova deg evig truskap, ein umogen oppkomling av ein kornbonde, med så lita utstråling at det er eit under at heisdørene går opp for deg?

     

    Pengar har du, men det er også alt, og pengane har gått deg til hovudet no, herr Oslo. Du oppfører deg som at du, Staten i eigen person, er blitt ein storkar som deler ut vekepengar til undersåttane. Du har byrja å få det draget rundt augo alle menn som har kome seg raskt til makt og pengar har: Ei grenselaus barnaktig sjå på meg-haldning, som på ingen måte kan forvekslast med god sjølvkjensle. Den sjølvtilliten som er avhengig av ytre stimuli heile tida, for ikkje å falle saman som ein sokk. Eg er lei meg for at dette kanskje krenkjer deg, men høyr på språket ditt: «Sorry, Vestlandet», «I get it», «Even Steven». «Seriously» «Bitchslapping»????

    Alvorleg talt, dette er meint som eit venskapeleg råd: Slik snakkar ikkje ein mann med sjølvrespekt. Slik snakkar ein kornbonde som trur han er hipp. Om eg hadde lita lyst på deg før, gjer det meg ikkje meir lysten.

     

    Du trur at når allslags folk kjem rekande til deg frå utlandet for å vitje deg, så er det fordi du er blitt populær. Det er skattekista dei er ute etter, ser du, og eg tykkjer det er på grensa til pinleg at eg må vere nøydd til å skrive dette til deg.

    At du har misforstått dei venlege smila mine, som om eg ville ha noko meir forpliktande frå deg, seier mest om kor dårleg vane du er med at folk bryr seg. Eg plar smile til den eg vil, også når det er noko eg vil ha. Eg smiler også fordi eg har grunn til å smile over gåvene eg heilt naturleg er utrusta med.

     

    Men når du snakkar å bli gammal saman med meg, gløym det: Eg aner kva du vil: Du vil ha pass og stell i alderdommen, du. Du vil at eg skal vere den som tørkar deg bak og kjem på pletten når du rotar rundt etter høyreapparatet. Eg kan seie det først som sist: Det kjem ikkje på tale. Før skal eg danse på demningane i fjellheimen min og sørgje for at Europa framleis får lys i augo om morgonen.

    Orsak at eg «tar familiekrangelen i offentligheten», som du skriv, men eg er redd dette er einaste måten å få deg til å høyre etter. Å blamere seg framfor andre, er noko av det menn som deg likar særs dårleg.

     Eg har alltid har vore fri til å ha meg med kven eg ville som rek i land i kysten mi

     

    Sanninga er at du og eg aldri har vore gift. Eg har alltid har vore fri til å ha meg med kven eg ville som rek i land i kysten min. Og om eg skulle ha inngått i eit fast forhold, ville det ha vore med Amsterdam eller Hamburg eller andre gentlemen eg plar vitje og ha det moro saman med.

    Du viser til at vi blei sambuarar i 1814, det var tungt for meg. Det øydela mitt gode forhold til København. Han har langt meir å by på enn deg. Det er også noko av det som sårar deg, veit eg, men du kjem aldri til å bli København, uansett kor mange milliardbygg du strør rundt deg med. Du har ikkje danninga som skal til, du er ikkje kultivert fordi om du også no går i operaen.

     

    Det verste med brevet ditt, som eg no har lese fleire gonger for å skjøne kor du vil, er dette: Du hevdar å ha farskap til mine søsken, Trøndelag, Sørlandet og Nord-Noreg. «Vi må holde sammen av hensyn til barna», skriv du.

    Kva slags incestuøst forhold insinuerer du at eg har til søstrene og brørne mine?

    Men det er også klassisk deg, paternalistiske menn har det med å oppdra alt rundt seg som om det var eigne barn.

     

    Eg har vore raus lenge, og kjem framleis til å vere raus. Det ligg i min natur. Eg kjem også til å vere raus mot deg, og vi kan halde fram i dette fornuftssambuarskapet Men eg må skuffe deg: Din blir eg aldri.

    Capisce?

    Kommentarer er skrudd av for Pengane har gått deg til hovudet no, herr Oslo / kommentar /

  • mai 22, 2012

    Ytringsfrihet, men …

    Ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur? I en ny bok gir debattanten Lars Gule oss noe uklare råd.

    OPPMUNTRET: Uansett om Anders Behring Breivik var strafferettslig tilregnelig, og uansett om han gjennomførte en politisk aksjon eller brukte politikk til å pynte et stormannsgalt markeringsbehov, er det sannsynlig at samfunnsdebatten oppmuntret ham, skriver Frank Rossavik. FOTO: HÅVARD BJELLAND

    Ytringsfrihet er et komplisert tema. Et utgangspunkt er likevel at alle er enige om at den ikke kan være absolutt. Det er snakk om «ytringsfrihet, men …». Striden bunner i hvordan vi vektlegger: Der noen av oss står hardt på det første ordet, altså «ytringsfrihet», og kun med stor motvilje aksepterer noe etter det andre, er det mange som ikke våkner til live før de kommer til «men».

    Etter «men» kommer bl.a. hatefulle verbale angrep på enkeltmennesker for deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, for religion eller livssyn, eller for homofil legning, leveform eller orientering. Dette er straffelovens paragraf 135a nesten ordrett, og den er nokså ukontroversiell.

    Loven skal verne mennesker mot hets for noe de er, altså deres identitet. Vernet mot hets for noe man velger å være eller gjøre, er svakere. Her kan man diskutere om religiøs er noe man er eller noe man velger å være, men det får i første omgang bare være en illustrasjon av vanskene feltet inneholder.
    Man skal altså, etter loven, ikke løpe etter en person på gaten og rope «jævla homo», eller skrive det i avisen. Vernet gjelder også grupper. Det er ikke lov å si eller skrive at «jøder er onde».

    Så kommer problemene for alvor. Er det lov å hevde at «islam er undertrykkende»? Her er det ikke angrep på enkeltmennesker, men på en religion. Mange muslimer vil likevel oppfatte et slikt utsagn som et angrep på dem personlig, og det kan man forstå, men skal de da være beskyttet av lov?

    Her er vi inne i debatten som var het lenge før Anders Behring Breiviks myrderier i fjor sommer. Den har mange undertema. Ett av dem står sentralt i filosof og samfunnsdebattant Lars Gules nye bok «Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar»: Faren for at ytringer bidrar til ekstremisme.

    Uansett om Breivik var strafferettslig tilregnelig, og uansett om han gjennomførte en politisk aksjon eller brukte politikk til å pynte et stormannsgalt markeringsbehov, er det sannsynlig at samfunnsdebatten oppmuntret ham. Det gjelder i alle fall de anonyme nettdebattene – et stort tema for seg – men trolig også det åpne ordskiftet. Jeg skrev allerede få dager etter 22.07. at noen av Frps politikere har et medansvar, og det mener jeg fortsatt.

    Ett av Lars Gules anliggender er å peke på at den «folkelige» debatten i ulike nettfora smitter. Det er ingen tvil om at denne debatten – som ikke bare er anonym – i flere år har vært til dels hysterisk muslim- og/eller islamfiendtlig. 

    Ord kan være overgrep i seg selv, skriver Gule, og de kan altså bidra til å oppmuntre folk som vil ta hatet ut i fysiske overgrep.

    Men hva anbefaler han? Gule kan leses på minst to måter, og en av dem peker mot mer bruk av statens makt mot ytringer. Han argumenterer bl.a. for at paragraf 135a, som snart erstattes med en ny bestemmelse med samme innhold, har vært brukt for sjelden. Det er et «stort behov» for at flere saker bringes for domstolene, mener han. Samtidig virker det som om Gule motsier seg selv, for like etter understreker han at dette «ikke er ment som et rop på [ …] tettere juridisk kontroll med ytringer».

    Gule diskuterer heller ikke hvorvidt flere dommer reelt sett vil gi et bedre ytringsklima. Man kan tenke seg at flere domfelte skaper større respekt for grensene loven er ment å sette, men det motsatte er jo også mulig, at dommer skaper en følelse av ufrihet som gir økt aggressivitet.

    Samtidig understreker Lars Gule også at ytringsfriheten skal ha «svært vide rammer», at det er «denne friheten selv som er det avgjørende verktøy mot ekstremismen».

    Vi husker debatten om ytringsansvar fra i fjor høst. Gule har sympati både for Eskil Pedersens krav om at folk må tenke gjennom mulige konsekvenser av det de sier, og for Jens Stoltenbergs svar, nemlig at det viktige er at folk tar ansvar for å konfrontere og korrigere ekstreme synspunkter når de ser dem.

    Ut fra dette gir Lars Gule oss en bruksanvisning for god ytringskultur, hvordan vi skal og ikke skal ordlegge oss, hvordan vi skal argumentere. Alle som ønsker å bli bedre, vil ha genuin nytte av å lese boken hans. Man skal kunne mene det aller meste, men man har et ansvar for hvordan man mener. Ansvaret gjelder også redaktørene som gir eller ikke gir spalteplass.

    Men Gules ytringsverden er intet teselskap: For folk som ikke greier å følge normene, finnes det andre sanksjoner enn politi og domstol: Man bør nektes spalteplass, for eksempel. Eller man kan fryses ut.

    Her ligger svakheten i Gules prosjekt, det er elitistisk og litt autoritært. Formaningene om at et argument skal inneholde tre elementer («påstand, begrunnelse og hjemmel»), at ordvalget må være nennsomt og hensiktsmessig, og alt det andre, er krevende nok å forholde seg til for slike som ham og meg, mens det vil ekskludere mange mindre proffe debattanter.

    En av grunnene til at deler av «innvandringsdebatten» sporet av, er – som Gule selv berører – at den offentlige debatten før nettets tid tildekket problemene ved innvandring. Hvis mange nå skal føle seg drevet tilbake til punktet der debatt i praksis ikke er mulig uten høyere utdannelse, er det ikke sikkert noen vinner på det.

    5 Comments / kommentar /

  • mars 18, 2012

    Apokalypse snart?

    Statsministeren i Israel opptrer som en farlig og uansvarlig krigshisser.

    ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

    Våren i Midtøsten er gått over til høst, uten at det har vært sommer. Det pågår et blodig oppgjør i Syria. Det nye demokratiske Egypt er i ferd med å annullere gamle avtaler med Israel, på grunn av Israels vold og kolonisering av palestinerne.
    Den siste uken har det regnet raketter ut og inn av Gaza, med sedvanlig resultat. Irakerne og libaneserne skjelver av frykt for at volden i Syria skal spre seg til deres land. Det har de all grunn til.
    For hva gjør Israel i denne allerede svært spente situasjonen? Jo, de truer med å bombe Iran, med eller uten USAs medvirkning.

     

    Det har vært særdeles ubehagelig å følge den israelske opptrappingen, som har pågått i mange år. Truslene, Holocaust-appellene, de falske etterretningslekkasjene, Netanyahus reiser til USA og amerikanske presidentkandidaters konkurranse om å fremstå som mest mulig Israel-vennlige – alt faller inn i et velkjent mønster. Men denne gang kan konsekvensene bli mye mer alvorlige.
    Hvis Israel angriper, vil Iran føle seg tvunget til å forsvare seg. De vil kunne stenge Hormuzstredet, og slik skape en oljekrise som drar USA inn i konflikten. De vil kunne bruke Hizbollah til å beskyte Israel med raketter fra Sør-Libanon, noe som kan føre til massiv israelsk bombing og kanskje full invasjon.
    Det ustabile Syria, Irans eneste nære allierte, blir dratt inn i konflikten. Israel har antagelig lite å tjene på dette. De kommuniserer best med arabiske diktatorer, og har derfor ikke uttrykt annet enn selvsentrert bekymring overfor den arabiske våren.

     

    Hvorfor insisterer Netanyahu på å bombe Iran nå, mens situasjonen er ekstremt antennelig? Utgjør virkelig Iran en eksistensiell trussel mot Israel, slik han hevder?
    Selvsagt ikke. Den forhenværende Mossad-sjefen Meir Dagan avviser dette totalt – i likhet med mange andre ledende israelske analytikere. Selv den nåværende Mossad-sjefen Tamil Pardo mener denne typen snakk er en grov overdrivelse. Israel har mellom hundre og to hundre atomstridshoder og hele USAs militærmaskin i ryggen.
    Selv om Iran skulle greie å produsere en atombombe, noe som uansett ligger langt frem i tid, ville det være selvmord å bombe Israel. Selv den bjeffende Ahmedinejad vet dette. Og det er langt mer rasjonelle folk som kontrollerer den iranske hæren. Selvsagt er Iran et diktatur. Men landet har, i sterk kontrast til Israel og USA, ikke gått til krig mot noen i moderne tid.

     

    Netanyahus retorikk er irrasjonell, meningsløs – og patetisk. I Washington løp han etter Obama med Esters bok fra Det gamle testamente. Netanyahu kalte den rundt 2500 år gamle boken for «bakgrunnslesing om Iran», siden den omhandler forholdet mellom jøder og Persia i oldtiden. Siden perserne truet jødene i Esters bok (GT har ellers mange eksempler på at perserne beskytter jødene), så må de vel kunne bombes nå?
    Den israelske statsministeren minner om en bortskjemt unge. Han har for lengst begynt å gå Obama på nervene, noe som ble klart da han glemte å skru av mikrofonen under en privat samtale med Sarkozy i fjor høst.

    Netanyahu har fått Iran på hjernen

    Aluf Benn, sjefredaktøren i den israelske avisen Haaretz, skrev nylig: «Presidenten ser den israelske statsministeren som en løgner som bruker undergravende taktikk, skamløst blander seg inn i amerikansk rikspolitikk og oppfordrer republikanere til å få ham fjernet.»
    The Economist, som ikke akkurat er et israelfiendtlig organ, oppsummerer i siste nummer relasjonen mellom de to landene slik. «Forholdet mellom USA og Israel minner om den type forrykt gjensidig avhengighet man noen ganger ser i fortapte ekteskap, hvor den staeste og mest ustabile partneren drar den andre inn i sine ville og farlige prosjekter, hvis katastrofale resultater bare ser ut til å bekrefte hans paranoide verdensbilde.»

     

    Netanyahu er en bunnkynisk sjåvinist. Grunnen til at han vil ødelegge Irans teoretiske muligheter til å skaffe seg atomvåpen, om så ved å drepe alle iranske vitenskapsmenn som vet hvordan slike lages, er ikke trusselen mot Israel. Han ønsker å opprettholde Israels monopol på atomvåpen og de militærstrategiske fordelene det gir.
    Men det handler også om noe dypere: At Israel ser seg som et land som kan alltid kan diktere sine betingelser overfor omgivelsene. Som anser sin egen sikkerhet som hellig, selv om denne oppnås på andres bekostning. Som lar sin hær benyttes som et privat sikkerhetsselskap for voldelige settlere som tar seg til rette på andre folks jord, fullstendig i strid med Folkeretten og FN. Som ikke har noen anelse hva de skal gjøre med den palestinske befolkningen de har kontroll over, bortsett fra å gjøre deres liv mest mulig surt, slik at de kanskje flykter.
    Israel er en militarisert stat som er vant til å starte og vinne kriger. Okkupasjonen og koloniseringen av palestinerne har ikke bare skadet landets internasjonale omdømme. Det har skapt en råte som når langt inn i landets sjel.
    Netanyahu har fått Iran på hjernen. I Knesset denne uken uttalte han at «Gaza er Iran». Han mener også at Sør-Libanon er Iran. Syria er selvsagt Iran. Og ja, Iran er jaggu Iran det også.
    «Det jødiske folk selv skal kontrollere sin skjebne» sier Netanyahu. Stans opp et lite øyeblikk og tenk over den formidable arrogansen i uttalelsen. Bli redd for en ny stor krig i Midtøsten, en som nok en gang startes av Israel.

     

    27 Comments / kommentar /

  • januar 24, 2012

    Tilslørt debatt

    Foreningen !les legitimerer ikkje berre antidemokratiske haldningar ved å sende Aisha Shezadi på skuleturné. Til sjuande og sist legitimerer dei vald.

     

    ANTIDEMOKRATISK: Foreningen !Les spreier antidemokratiske haldningar når dei sender niqab-kledde Aisha Shezadi ut på skuleturné, meiner Hilde Sandvik. ILLUSTRASJONSFOTO: REUTERS/Phil Noble (BRITAIN)

    Ved å sende niqab-kledde Aisha Shezadi ut på skuleturné, viser Foreningen !les at dei ikkje tar henne alvorleg. Det går også tydeleg fram av svaret leiar i foreininga, Wanda Voldner, gir i Dagbladet etter å ha blitt kritisert for kultursvik frå Hege Storhaug i Human Right Service. For Voldner er Aisha Shezadi berre ei jente som har forfatta ein «velskrevet og spennende tekst» som attpåtil får henne til å skjøne valet av total tildekkjing.

    Motspørsmålet til Voldner er: Ville foreininga ha sendt Mohyeldeen Mohammad, ein av bakmennene bak demonstrasjonen i Oslo sist veke, mannen som har truga med terror på norsk jord?

    Ville dei ha sendt ein Behring Breivik som hadde skrive eit «velskrevet» manifest? Eller det mest opplagte spørsmålet for å avdekkja dobbeltmoralen: Kva om jenta hadde kome frå det kristne miljøet som no hevdar at Utøya-massakren er eit teikn frå Gud? Ville vedkommande ha fått taletid til å misjonere for unge skuleelevar i det som ifølgje Voldner er eksempel på eit «raust debattklima»?

    Aisha Shezadis syn, ikkje berre på klesplagg, er etter kvart blitt kjent, først gjennom artikkelen «Du, jeg og niqab», som ho skreiv til antologien «Utilslørt. Muslimske RÅtekster». Ho har dei siste dagane også fått uttale seg om kva ho meiner om norsk deltaking i krig i Afghanistan (ho karakteriserer Taliban som «Guds løver»). Og ho meiner – som god salafist (fundamentalistisk rørsle i sunni-islam) – at muslimar ikkje bør krangle i allmenta, men stå fram med ei stemme. Venstre-politikar Abid Raja, ein av dei som har opponert mot dette synet, kallar ho «kuffar», vantru.
    Aisha Shezadi høyrer til den prosenten ytterleggåande muslimar ein til dagen kan lese om på nettstaden islam.net. Det er desse som den siste veka har fått mediemerksemd på seg mellom anna for å sjikanere ei ung tidlegare muslimsk jente som er blitt valdteken.

    Sjølv møtte eg Aisha Shezadi i debatt på Ukeslutt i fjor etter at eg hadde skrive ope brev til henne. Der skreiv eg mellom anna at eg ikkje ønskjer å stille spørsmål til henne før ho stiller spørsmål til meg, fordi eg opplever at ho snyltar på demokratiet og menneskerettane ved å ønskje rettar for seg sjølv (toleranse) som ho ikkje vil gi andre (ikkje-truande). Programleiaren spurte om ho ville vite noko om meg. Ho lurte som venta ikkje på noko.
    «Det er fantastisk å snakke for folk som er lutter øre», sa Aisha Shezadi til Klassekampen sist veke om det å vere på skuleturné.

    Noko anna enn lutter øyre har ho også synt at ho ikkje er interessert i.

    37 Comments / kommentar /

  • desember 16, 2011

    Et veldig drev

    Nei, Sven Egil Omdal, det var et greit stykke hverdagsjournalistikk

    Innslaget med Frps Chirstian Tybring-Gjedde var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel, skriver Hans Petter Sjøli. FOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN/SCANPIX

    Da Stavanger Aftenblads kommentatornestor Sven Egil Omdal langet ut mot Dagsrevyens innslag om drapstruslene mot Frps Christian Tybring-Gjedde ble det et veldig liv blant snakkeklassens dukser på de sosiale mediene. Omdals nådeløse artikkel ble delt i et imponerende antall, og det var langt mellom de kritiske bemerkningene til nestorens dom. Det lignet nesten på hva journalistikkprofessor Sigurd Allern, sist sett i det mediekritiske serien «Overeksponert», ville ha kalt et «drev» – et hylekor der landets kritiske masse gikk i takt, mot Dagsrevyen og mot Tybring-Gjedde.
    Det over seks minutter lange innslaget åpnet Dagsrevyen 5. desember, og det var den omstridte Frp-erens kone Ingvil som fortalte om mannens sykmelding etter at han hadde mottatt drapstrusler så alvorlige at han var blitt utstyrt med voldsalarm. Vi ble presentert for en tydelig preget Ingvil Tybring-Gjedde, som hjemme i familiens hus gråtkvalt la ut om at hun og mannen hadde fått beskjed fra politiet om ikke å bevege seg steder der det er mange mennesker, ikke ta buss eller trikk, samt skaffe seg hemmelig telefonnummer. Politiet skal også ha holdt vakt rundt parets hus.

    Det manglet så visst ikke på patosen. Frp-ere har som kjent litt andre standarder for slikt enn påholdne dannelsesraddiser, fascinert av America som de er. Sykmeldingen ble nokså tydelig koblet til uttalelser fra AUF-leder Eskil Pedersen og til en kronikk i Dagbladet, signert studenten Eivind Trædal, som ble kjent da han støttet kjæresten Maria Amelie, som de rød-grønne kastet ut av landet for en periode, tross massiv mediedekning og ditto fordømmelse. «Søppelmennesker», het kronikken, og fru Tybring-Gjedde lot det skinne gjennom at oppslaget hadde vært tungt å bære. Det at paret, ifølge Ingvil Tybring-Gjedde, fikk slengt negativt ladede meninger mot seg da de ønsket å være natteravner i Oslo, bidro også til mannens kollaps. Innslaget ble avsluttet med at hun fikk se rett inn i kameraet og oppfordre kritikerne om «å ta ham for det han sier, ikke det de selv mener at han sier». Hun avsluttet: «Slutt med dette, det er farlig».

    Jeg har sett Dagsrevy-saken flere ganger på NRKs nettsider, og klarer virkelig ikke å se hvorfor det har vekket så mye harme. Vi møter en opprørt kone som er sterkt bekymret for sin mann, ja, omsorgen hennes er rørende. Innslaget peker på en foruroligende trend, nemlig volds- og drapstrusler mot politikere og andre kjente mennesker, og både Per-Kristian Foss og Akhtar Chaudhry fra Stortingets presidentskap uttalte i en slags appendiks til Tybring Gjedde-saken at de selvsagt tok fullstendig avstand fra den slags.
    Jeg har svært liten sympati for Christian Tybring-Gjeddes politiske syn og virke. Han er en «vill» utspillspolitiker fra de bakre benkene på Stortinget, og er blant de mest løsmunnede blant de løsmunnede Frp-representantene. Hans famøse aviskronikk «Drømmen fra Disneyland» fra 2009 var særs konspiratorisk i formen, og han antydet – og mer enn det – at Arbeiderpartiet har sviktet det norske folk gjennom å tillate en betydelig «fremmedkulturell» innvandring til Norge.

    Argumentasjonen og virkelighetsforståelsen minner om det den senere terroristen anførte i sitt voluminøse «manifest». Men Tybring-Gjedde er ingen terrorist. Tvert imot: Han er en demokrat. Få andre politikere har vært så tøff i trynet som ham, og få er like utskjelt og latterliggjort for sine utspill. Og han har tålt det. Mitt inntrykk er at han liker å stå i vinden; liker å være prygelknabe for den liberale kultureliten han forakter. Men å oppfatte det som at man blir sammenstilt med en uhyrlig massemorder, en barnedrapsmann? Det ble for sterkt.

    Noe offer er han knapt. Alle som ytrer seg i offentligheten risikerer å møte galningers vrede. Selv denne ringe spaltist har undertiden fått noen særs ubehagelige trusler. Frp har en tendens til å oppsøke offerrollen når det butter politisk, men dette handler om noe annet. «Jeg er ikke sikker på at jeg tror på det han og kona hevder», sa en journalistvenn av meg dagen etter innslaget. Hvorfor ikke? Fordi vi ikke liker ham?

    Innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk»

    Dagbladets kommentator Marte Michelet sto på prominent plass på terroristens dødslister og hennes samboer unngikk så vidt Breiviks kuler ute på Utøya. Dagsrevyen lagde et lignende innslag med henne noen dager før Tybring-Gjedde-saken ble sendt. Det var knallsterkt, og saken ble rost på sosiale medier. Etter mitt syn blir det temmelig meningsløst å sammenstille de to innslagene, slik NRKs politiske redaktør Kyrre Nakkim gjør. Michelets historie er langt mer dramatisk. Men Tybring-Gjedde-innslaget står seg likevel, nyhetsverdien var utvilsom.

    Burde journalisten ha undersøkt påstandene nærmere, for eksempel påstandene om hets fra Arbeiderparti-folk da ekteparet ville stille opp som natteravner? Vel, ingen navn ble nevnt, ingen har følgelig krav på tilsvar. Burde de ha latt konen snakke om Trædals kronikk? Ja, fordi det viser hvordan virkeligheten ser ut fra den «andre» siden, bortenfor den venstreliberale konsensusen. Burde de ha omtalt Trædal som «kjæresten til Maria Amelie»? Ja. For Dagsrevyens 500.000 seere er han (om han er det) kjent som det. Han omtalte også selv kjæresten i sin kronikk.
    Nei, Omdal, innslaget var knapt noe «demagogisk mesterverk», det var et greit stykke hverdagsjournalistikk som viste hvordan post-22/7-virkeligheten utspiller seg blant dem som riktig eller uriktig er blitt plassert inne på terroristens banehalvdel. Kakofonien på de sosiale mediebredder tilsier at Dagsrevyen gjorde noe viktig og riktig da de lagde og viste saken. Ikke for «balansens» skyld, men for å vise at ytringsfriheten har sin pris, også for dem som ytrer ting som the pundits i den kritiske offentligheten finner usmakelig.

    5 Comments / kommentar /

  • oktober 3, 2011

    Leigemarknad for dummingar

    Nybygde utleigehusvære for vanlege leigetakarar er knapt å oppdriva i Bergen. Det kan skapa alvorlege problem for byveksten.

    SKAL HUSE MANGE: 727 studentar skal få husrom på Grønneviksøren. Studentsamskipnaden meiner det vil dempa prispresset på den private marknaden. FOTO: ODD E. NERBØ

    Studentsamskipnaden er nesten åleine på nybyggmarknaden, men er avhengig av subsidiar for å kunna tilby akseptable husleiger.  Utan statstilskot ville dei nye studenthyblane på Grønneviksøren kosta 5000-5500 kroner månaden i gjennomsnitt, medan leiga er fastsett til 3500 kroner.  Studentsamskipnaden reknar med at ein kommersiell aktør minst ville krevd 6000 kroner månaden, om nokon hadde greidd å byggja like billeg. Det ville vera utanfor rekkjevidde for dei aller fleste studentar.

    Utleige skjer mest berre i eldre bygardar, eller i kjellarhusvære og andre typar attåtnæringutleige i private småhus. Nordmenn er ein nasjon av sjølveigarar, 85 prosent av landets innbyggjarar bur i eigen bustad.  Eigarane innkasserer så godt som heile den statlege subsidiepotten til bustadføremål.  Finansdepartementet har rekna ut at berre skattefrådraget for renter å bustadlån utgjer 30-55 milliardar kroner året. Andre indirekte subsidar utgjer ein like stor tilleggssum.

    Eit liv som leigetakar er økonomisk vanvidd med slike støtteordningar; det er bustadformuen som har skapt velstand blant folk flest. Jamvel dei som har lite å rutta med kan døy som millionærar, om offentlege styresmakter først har hjelpt dei inn på sjølveigarmarknaden. Og denne sjansen bør fleire få, meiner eit utval nedsett av regjeringa.

    Utvalet rår til at fleire skal få såkalla startlån, som for det meste går til toppfinansiering, inntil hundre prosent av kjøpesummen. Startlån blir tildelt dei som elles ikkje ville hatt råd til å skaffa seg eigen bustad. Låna er finansierte gjennom Husbanken og formidla av kommunane. Utvalet meiner startlån også bør brukast til refinansiering av gammal gjeld, med løpetid opp til femti år og med høve til avdragsfri periodar. Eventuelle tap er det tenkt at kommunane skal ta.

    Assosiasjonane til den amerikanske subprimekatastrofen er vanskelege å unngå. I USA vart det gjeve store lån til huseigarar som i utgangspunktet ikkje var i stand til å ta hand om gjelda.  Dei norske startlåna har hittil vore heller lite misleghaldne, føresetnaden for å gje slike lån er då også at betalingsevna er til stades. Men di fleire vanskelegstilte som blir trekte inn i sjølveigarideologien, di større blir faren for at det oppstår ei bustadboble. Det statlege Finanstilsynet er så bekymra for bobleøkonomien at frårår banklån på over 85 prosent av marknadsverdien.

    Utvalets tilrådingar viser lita interesse for utleigemarknaden. Men alle kan ikkje bli sjølveigarar, alle bør ikkje bli sjølveigarar. Og det finst ei grense for kor få utleigehusvære eit bysamfunn kan ha før det ikkje lenger framstår som attraktivt for etterspurde arbeidstakarar. Mange er på kortvarige oppdrag, mange vil ha den fridomen som det å bu til leige inneber, andre treng leigehusvære i samband med familieoppløysing.
    Det er ikkje berre studentar som har bruk for nokolunde rimelege utleigehusvære.

    I tillegg til Studentsamskipnaden opererer også Bergen kommune i nokolunde stor målestokk på nybyggmarknaden.  Bortimot 200 nye, kommunale bustader står på investeringsprogrammet. Tildeling er behovsprøvd, berre dei mest vanskelegstilte når fram i denne køen.

    Bergen har rikeleg tilgang på hybelbaronar. Store, seriøse aktørar er det færre av. For nokre år sidan vart det gjort eit framstøyt for å få bustadbyggjelaga til å engasjera seg i nybygging av leigehusvære saman med Bergen kommune. Samarbeidet stranda på lovhinder: Det er slutt på den tida då kommunen kunne bruka den ikkje-kommersielle bustadkooperasjonen som sin forelenga arm. No krev lova at det skal opnast for fri konkurranse om slike oppdrag, med lik tilgang også for kommersielle aktørar.

    Waldegruppen på Frekhaug er kanskje den einaste private interessenten som har oversett oppfatninga av at å byggja nye utleigebustader på forretningsmessige vilkår er økonomisk vanvidd.  I Bjørndalsstølen i Bergen disponerer Walde Utleie A/S 75 nybygde bustader, derav 71 for utleige, medan fire er selde. Dagleg leiar Steinar Jensen seier drifta ber seg så lenge husbankrenta ikkje er stort over fire prosent. Så knappe er marginane, men med husbanklån på under tre prosent rente med ti års bindingstid er den framtidige profitten «greit berga» av den europeiske gjeldskrisa.

    Waldegruppen har satsa på utleige for å sikra seg jamnare sysselsetjing for entreprenørselskapet i gruppa enn det som ville vera mogleg med berre sal av nye bustader, og har kombinert utleige med høve til å kjøpa husværa for dei som bur der. Leiga for eit 56 kvadratmeter husvære er 9000 kroner, for dei mest populære, tre-roms husværa er leiga 12.000 kroner.

    – Det er  stor etterspørsel og lange venteliser, seier Steinar Jensen.  Han understrekar at det berre er eit langssiktig perspektiv som kan forsvara denne typen investeringar, men seier og at firmaet er interessert i å byggja fleire utleigebustader, også kommunalt leigde, som har eigne finansieringsformer. Eit nytt prosjekt, med 15 av 66 husvære for leige, er snart startklar. Steinar Jensen meiner det er samfunnsmessig viktig å kunna tilby skikkelege utleigebustader for ei veksande gruppe bustadsøkjarar.

    Med fleire aktørar som Waldegruppen kunne Bergen  og omegnskommunane fått ein betre fungerande leigemarknad.  Leigetakarar i privateigde hus er nyleg tekne inn i ordninga med statleg bustøtte for dei som har ekstra dårleg økonomi.  Men det trengst fleire offentlege støttetiltak for at leigemarknaden skal bli eit akseptabelt alternativ til sjølveigd bustad.  Ein brøkdel av subsidiane som no går til sjølveigarane ville gjera store utslag.

    Leigehus er er ein høgst normal buform i dei fleste europeiske land, ikkje minst i dei store byane. Det norske samfunnet ville vera tent med ei normalisering av denne buforma. Det kunne også bidra til å dempa den sterke prisauken for sjølveigarbustader.

    4 Comments / kommentar /

  • oktober 1, 2011

    En bønn til Bergen

    ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

    Munch-museet bør flyttes til Bergen. Oslo er ikke skikket til å ta vare på seg selv, og burde vært umyndiggjort.

    Oslo er en døv by, lissom. Nesten uansett hva man foretar seg ender det i skandaler og overskridelser på mange hundre millioner. Ting som ville fått oss til å riste medfølende på hodet og sagt «går det virkelig an?» om det hadde vært snakk om Afrika, er ganske vanlige i Oslo.

    Man merker det så snart man går ut døren, og setter seg på trikken. For snart ti år siden begynte man å planlegge et nytt automatisk billettsystem i Oslo. For seks år siden kom automatene på plass. I fjor skulle endelig systemet være klart til bruk. Men til tross for 600 millioner i overskridelser, og at dette burde være teknologi fra dataelektronikkens barndom, får man det ikke til å virke.

    Kanskje et par tidligere ansatte i Samferdselsetaten sluttet i jobben, ble konsulenter og fikk oppdraget av sin tidligere sjef, som senere ble konsulent for konsulentene?

    Det ville ikke vært utypisk. Kommunerevisjonen i Oslo slår alarm gang på gang, men til liten nytte.

    Byen flommer over av offentlige midler, som private ofte får tak i gratis, det være seg i form av tomter, eiendom eller konsulentoppdrag, som i Oslo er blitt måten man minimerer risikoen for å bli arrestert for korrupsjon.

    Hva har dette med Munch-museet å gjøre? Jo, farsen rundt Munch-museets plassering og utforming føyer seg inn i rekken av perfekte Oslo-saker. Først skulle det bygges nytt på Tøyen, der museet ligger nå. Så begynte lemenmarsjen mot havnen. Alle store statlige og kommunale institusjoner ville plutselig flytte, de fleste til vannkanten, der det pågår gigantiske utbygginger.

    De meldte flytting, én etter én: Operaen, Nasjonalgalleriet, Historisk museum, Vikingskipet, Kunstindustrimuseet, Deichmanske bibliotek. De fleste bestilte fjordutsikt. Ingen hadde noen planer om hva den gamle, solide bygningsmassen skulle brukes til.

    Det var ikke engang tid å tenke på dette, for nå måtte man jo flytte!

    Konsulentene ble engasjert. De kunne raskt bevise hvor mye det hastet å flytte inn i nye bygninger ved vannet. At rundt hundre år gamle gjenstander skulle oppbevares i rundt hundre år gamle bygninger, framsto plutselig som kulturvandalisme.

    Tidligere byrådsleder Erling Lae ringte tidligere kulturminister Trond Giske, da han kom på at det lå et Munch-museum oppe på Tøyen som ennå ikke var flyttet til Fjordbyen. De ryddet plass til et Munch-museum i Bjørvika, ved siden av den nye Operaen, som allerede er blitt gul og der biter faller i sjøen.

    Man utlyste en arkitektkonkurranse. Føringen var at det ikke skulle være et høybygg. Det eneste høybygget som ble presentert i konkurransen vant. Nå skulle virkelig turistene slippe å gå eller ta T-bane til noe sted utenfor det nye downtown, bortsett fra til det nye Holmenkollen, som skulle koste 310 millioner og kostet 1290 millioner ekstra. Dermed var Lambda født.

    Hei, jeg er Lambda. Jeg vil være det nye Munch-museet. For mange ser jeg ut som et hotell eller hovedkvarteret til et forsikringsselskap. Ikke tro jeg bare er en mellomstor skyskraper i glass. Jeg er nemlig et signalbygg, for jeg har en knekk i toppen som signali­serer mange signaler.

    Kanskje jeg minner litt om et kjent bygg du har sett i Las Palmas. Kanskje jeg ikke er praktisk egnet til å vise fram Munchs kunst. Sier du at jeg ser ut som en oppkomling?

    Ja, det er det jeg sier, Lambda. En oppkomling i en by av oppkomlinger. For om du ikke visste det: Folk flytter stort sett til Oslo for å klatre på glass­fasadene, i byen som har så mange penger og posisjoner at man kan komme veldig langt med lite talent.

    Lambda var lett å gjennomskue på mer enn én måte. Hvorfor tror du politikerne fra Høyre og Frp ville plassere Munchs kunst i en skyskraper av glass? Fordi Lambda er en interessant og vakker bygning?

    De dyreste tomtene i Norge ligger langs Oslos vannspeil. Skal vi bygge en stor, flat bygning som tar mye plass på bakken, eller en som tar liten og går 14 etasjer oppover? En av Norges få verdenskunstnere hadde dermed funnet sin gjennomsiktige grav.

    Offentlige eiendomsselskaper – de heter ROM, ENTRA og HAV – gned seg i hendene. Deres jobb er å forvalte fellesskapets arealer etter forretningsmessige prinsipper. Det eneste vi kan være sikre på er at fellesskapet aldri kommer til å få se noe til disse verdiene igjen.

    Nå ser det endelig ut som om Lambda har fått seg en skikkelig knekk. Men man kan ikke garantere noe som helst i Oslo. Kanskje Frp gir etter på Lambda mot at Høyre går med på å sende de rumenske tiggerne og nigerianske dopdealerne i Oslo til Bjørnøya.

    Vi trenger et nytt Munch-museum, for dagens lekker, sprekker og mugner. Det er så vidt man greier å holde «Skrik», «Pikene på broen», «Vampyr» og andre malerier tørre og trygge.

    Vi trenger en ny reguleringsplan. Den forrige tok fem år. Dette går ikke lenger. Rolf Stenersen, Munchs venn og hamstrer, donerte i 1936 mesteparten av sin gedigne kunstsamling til Oslo. Byen måtte bare finne en egnet bygning. Det har man ennå ikke gjort.

    Bergen mottok en stor samling samtidskunst av Stenersen i 1971. Syv år senere hadde byen bygget et praktmuseum ved Lille Lungegårdsvann.

    Derfor spør vi i Oslo: Kunne dere i Bergen være så snille å ta over Munch-samlingen, og dermed redde den for menneskeheten?

    Vi i Oslo greier ikke å styre med det. Turistene som de snakker om kommer uansett deres vei, og ikke hit til Fjordbyen.

    2 Comments / kommentar /

  • september 23, 2011

    Bra fordi det er norsk

    SCHMOKK: Serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen, skriver Hans Petter Sjøli. Her spiller Yngvild Grotmol den frustrerte kjæresten Janne. FOTO: NRK/SCANPIX

    Samme dagsom NRK lanserte sin nye femårsplan (slikt driver de altså med i statskanalen), der kvalitet foran kvantitet er det nye mantraet, var det ganske passende at kanalen lanserte sin nye samlivskomedie «Schmokk». For selv om serien er florlett og ganske tøvete, så er det en talentfull og ganske vågal produksjon, som knapt ville ha funnet veien til de kommersielle kanalene.

    NRK Drama er inne på riktig spor for tiden. Fjorårets «Koselig med peis» var en gedigen opptur, ja, kanskje det beste norske tv-dramaet noensinne. Det sier kanskje ikke all verden. Tidligere har alle problemene med og i norsk film vært enda mer fremtredende i tv-universet. Overtydelige dialoger, oppstyltet spill, utydelig regi og en generell mangel på troverdighet har preget så å si alt som er laget av tv-dramatikk i Norge.

    «Koselig med peis»var et tydelig brudd med elendigheten. Det ble skapt et eget univers der vi som seere faktisk trodde på det som utspilte seg. Det er det troverdighet handler om – vi må kunne akseptere den virkeligheten som blir vist oss.

    Kanskje var også denne serien preget av overspill og teatralske fakter, men det fungerte likevel – fordi det var naturlig at slik skulle det være – i dette universet. Dessuten skapte man typer: Stein Winges alkoholiserte psykopat-nevrotiker av et skakt familieoverhode var en type for evigheten. Og selv om det ikke holdt helt inn for serieskaperne, var det som om serien var et turning point, eller en plattform å bygge videre på.

    «Schmokk» erikke like stilskapende som «Koselig med peis», og har en mindre definert estetikk. Men serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen gjennom en leken og uærbødig narrativ tilnærming.

    Bruken av surrealistiske elementerfungerer utmerket, mest fordi (dette internasjonalt litt utbrukte) grepet virker friskt i norsk tv-underholdning. Hovedrolleinnehaverne, de ubeskrevne bladene Yngvil Støen Grotmol og Jan Martin Johnsen, ser ut som om de koser seg, og spesielt trønderen Johnsen har stort komisk potensial. Det er en lise å se nye og ukjente fjes i norsk film og TV. Gjenbrukssyken brer mer og mer om seg. Men bortsett fra Bergens-komikeren Christine Hope i en festlig birolle, befolkes «Schmokk» av ferskinger; bra!

    Serien erallerede nominert til Prix Europa (det europeiske svaret på Gullruten), men kommer neppe til å rekke helt opp. Til det er den for lite original og utfordrende. Vi skal være ytterst forsiktige med å overdrive skryten. Lite er mer provinsielt enn når norske anmeldere gir terningkast fem til Sivert Høyems klisjefylte gjørmerock, mens de samtidig gir en treer til det stilskapende britiske bandet Kasabian.

    «Schmokk» er ikke bra til å være norsk, men bra fordi den er norsk. Vi ligger fortsatt fem-ti år etter internasjonale trender; det kulturelle etterslepet har ikke forsvunnet med den eksplosive medialkulturelle globaliseringen på 00-tallet. «Schmokk» passer Norge anno 2011, selv om den internasjonalt kanskje virker noe etterdiltende.

    Dette sagt: TV 2 fortsetter med sesong 2 av «Dag», det mørkeste stykke TV noensinne sendt i Norge. Selv lot jeg meg ikke fascinere så veldig av sesong 1, mest fordi forventningene nok var spent for høyt. Kristopher Schau er sannsynligvis landets morsomste mann, men «Dag» – som han skriver i tospann med Øystein Karlsen – ble aldri skikkelig forløst, tross imponerende spill av Atle Antonsen. Det ble ikke mørkt nok.

    Iallfall ikke like beksvartsom visse sekvenser av forrige sesongs «Trygdekontoret» på NRKs fregnete og obsternasige lillesøster av en 3-er-kanal. Tirsdag var det nypremiere på Thomas Seltzers 90-tallistiske metaironiske talkshow, men aldri har hipsteren Seltzer vært mer neddempet enn i årets første program. Temaet var 22.07. og sinte unge menn. Og sannelig: Det ble sagt mer fornuftig om temaet i Seltzers trange trygdekontor enn i noe annet diskusjonsprogram.

    Det kan blivanskelig for Seltzer å bryte med den svært neddempede og alvorlige tonen i programmene fremover, for, som selveste Trygdebeistet spurte tirsdag: Er det mulig å tulle og ironisere med de vanskelige temaene etter det som skjedde på Utøya?

    Skuespiller Odd-Magnus Williamson, aller mest kjent fra «Torsdag kveld i Nydalen», fortalte at han allerede har lagt bånd på seg, og ikke lenger føler at den barske tonen han blant annet er beryktet for på Twitter har noe for seg. Seltzers ironiske letthet kan virke som en umulighet etter 22.07., men for alle som evner å se bak programlederens velformulerte, sarkastiske og kvasinihilistiske monologer, vet at det under Seltzers tant og fjas ligger et stort og gjennomtenkt alvor. «Trygdekontoret» er rett og slett et genialt tv-program. All ære til NRK som lar den uplasserbare Nesodden-hipsteren få holde på.

    Kvalitet foran kvalitet, er altså kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas´ idealistiske svar på fragmenterte utfordringen fra kommersielle kanalene. At han tør å satse på sprelske serier som «Schmokk» og særegne konsepter som «Trygdekontoret», viser at han ikke bare farer med prat.

    2 Comments / kommentar /

  • september 5, 2011

    Målet er mindre anonymitet på bt.no

     

    Bergens Tidende sitt mål er best mogleg debatt på alle plattformer, men det er ikkje sikkert krav om fullt namn på nett er den beste medisin.

    ARKIVILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

    Søndag trykte BT eit innlegg frå Raymond Larsen i Godvik på lesarkontaktsida med spørsmål om anonymitet i nettdebattar. Larsens håp var at BT vil gjere som VG, gå over til debattar med fullt namn.

     

    Under er innlegget til Larsen og mitt svar. Her finn du også bt.no sin nettikette. Kom gjerne med innspel og kommentarar: Korleis kan vi få mest mogleg interessant nettdebatt?

     

    I botn av bloggen er ei lenkesamling med det eg meiner er interessante diskusjonar kring debatten om anonymitet, trolling og såkalte flame wars på nett.

     

    Innlegget frå Raymond Larsen:

    «NETTAVISENES KOMMENTARFELT har gitt oss en arena med lav terskel for å delta i et offentlig ordskifte. Dessverre er det nesten umulig å føre en god diskusjon der fordi mediet er blitt inntatt av korsfarere av mange slag som kjemper mot sine mer eller mindre innbilte fiender; muslimene, sosialiststaten, freppere (Frp-medlemmer), New World Order, feministstaten eller barnevernet. Mange er voksne mens andre er åpenbart unge, ukonsentrerte elever på videregående skole, med laptop som rettighet, som ønsker å slenge om seg med mest mulig ukvemsord.

    I tillegg kommer trollene som Åsmund Nyvang trakk fram i BT 3/8. De som fisker med ekstreme eller usaklige argument for å hisse opp andre.

    Her er noen utdrag av en diskusjon på 20.07.2011 angående sultkatastrofen i Somalia:

    Hansomvetalt:

    Er det derfor de lukter så dritt? fordi de er uttørket.

    Plutonic:

    Problemer i deler av Afrika igjen. Gjør deg følgende lille tanke: Er det for lite mat og vann? Eller er det rett og slett for mange mennesker?

    Oligo:

    Det er for mange med liten IQ. Dermed blir det sånn. Om 100 år er det sånn i Norge også…

    Hansomvetalt:

    Bare hvis vi slipper inn alle somalerne inn i landet

    Det finnes langt verre eksempler. Når Nyvang mener at slike ytringer ikke «skal samlast opp og brukast til å slå folk i hovudet med ved seinare høve». Og uttaler at Synspunkt «er då ikke smittsamt», så tror jeg nesten at hans innlegg er et godt eksempel på trolling og særlig når han nærmest framstiller Internett som ungdommens tumleplass. Gamlinger (over 30) ingen adgang! Dessverre er det nok slik at synspunkt smitter, innimellom kan de smitte som en epidemi. Jan Erik Willgohs nevner i samme avis Rwanda, Jugoslavia og Nazi-Tyskland.

    Å FJERNE MULIGHETEN for å ytre slike ting anonymt i et offentlig ordskifte er ikke et brudd på ytringsfriheten slik tilsynelatende mange tror. Vi hadde ytringsfrihet også før nettdebattene, men et forum uten redaksjonell styring og uten at deltakerne trenger å stå personlig for sine ytringer er ikke et fruktbart forum. Det er ingen som sitter igjen med en økt forståelse for sine meningsmotstandere, men mange finner grobunn for sine egne fobier, og gjennom lenker postet der finner de fram til andre nettsteder og forum hvor de kan dyrke sin frykt. Det er ikke avisenes jobb å legge til rette for dette.

    Tormod Dag Fikse uttrykker i BT 28/7 en redsel for at de mange, positive effektene av anonymiteten skal bli ofret og ytringsfriheten innskrenket om anonymiteten fjernes. Fikse har noen gode poeng når det gjelder demokratiforkjempere og varslere. Det er avisenes plikt å legge til rette for at de som ikke kan uttrykke seg fritt blir hørt, og muligheten for anonymitet er et viktig virkemiddel i det arbeidet. Men kommentarfeltet i nettdebattene har altså vist seg å være et svært dårlig verktøy for å ivareta slike grupper. Dette er ting som nettavisene bør ivareta redaksjonelt ved å vurdere anonyme innlegg og velge om de ønsker å publisere disse slik de alltid har gjort i papirutgavene.

    EN ANNEN problematisk side ved anonymiteten er den svært økte sannsynligheten for falske innlegg og doble identiteter. Det er lett å forestille seg de som inntar to eller flere roller og diskuterer mot seg selv ved å skape ekstreme, dumme eller naive roller for å styrke sin egen argumentasjon.

    Nå har VG valgt å gå over til debatter under fullt navn. De har valgt å bruke Facebook som innlogging. Det er diskutabelt om det er en god løsning, men etter dette ønsker iallfall jeg igjen å delta i debatter på nett. Jeg håper BT og Dagbladet kommer etter

    I mellomtiden tror jeg skolen og samfunnet har en enorm oppgave i å lære våre unge om demokrati og ytringsfrihet. Når mobbebloggere sutrer for at sponsorene trekker seg og mener at deres ytringsfrihet blir begrenset når ingen vil støtte deres trakasserende ytringer økonomisk, så har de misforstått noe veldig, veldig viktig. Folk skal få si og mene som de vil, men de kan ikke forvente å bli betalt for det, og de kan heller ikke forvente at de ikke må stå for sine ord. Som et middel på veien vil jeg til slutt anbefale Trond-Viggo Torgersens klassiker: «Tenke Sjæl» Den finnes på nett.

    HER ER MITT SVAR TIL RAYMOND LARSEN:

    Raymond Larsen tek opp ei problemstilling som er hyppig diskutert i avisredaksjonar: Kva gjer vi med anonymitet på nett? Hypotesen har vore at dersom ein får folk til å skrive under med fullt namn, så vil debattklimaet endre seg til det betre. Det er fleire indikasjonar på at vi ikkje oppfører oss på vårt beste i forkledning.

    EKSPERIMENTET: Forkledd i halloween-kostyme tok folk pengar, medan dei utan forkledning lot pengane vere igjen i eit amerikansk eksperiment. Arkivfoto: AP Photo/Seth Wenig

     

     

    Sjølv fall eg for eit amerikansk psykologisk eksperiment for barn med og utan halloween-kostyme. Barna blei bedne om å ringe på i ein heim og be om snop. Sidan blei dei forlatne i gangen der det stod ei skål pengar. Barna utan utkledning let seg ikkje freiste. 80 prosent av dei med forkledning tok pengar.

     

    Det er vanleg å snakke om at vi som anonyme på nett blir de-individualiserte. Det er det som gjer at ein får seg til å skrive slikt ein ikkje ville ha skrive under fullt namn, som å påstå at somaliarar luktar drit fordi dei er svoltne – eller ta pengar i halloween-kostyme.

     

    Min respons til dei døma Raymond Larsen viser til, er at bt.no ikkje ønskjer slik debattkultur. Vi ønskjer best mogleg debatt på alle plattformer.

    Alle kommentarar på bt.no blir lesne av eit knippe nordmenn som jobbar i det svenske firmaet Interaktiv sikkerhet (IS). IS modererer etter retningslinjer for nett, såkalla nettikette, som er laga i BT. Der går det heilt klart fram at vi ikkje vil tillate rasistiske eller sjikanerande ytringar i nettdebatten. Vi vil heller ikkje tolerere hets av privatpersonar. Etter diskusjonar i redaksjonen har vi varsla Interaktiv sikkerhet om at vi vil at dei skal skjerpe rutinane – og ha låg terskel for å fjerne innlegg som bryt med nettiketten.

    Målet er også mindre anonymitet og fleire profilar med fullt namn. Vi undersøkjer difor høvet til å kunne gi dei som skriv under fullt namn fordeler som debattantar på bt.no. Førebels vil vi likevel ikkje følgje etter VG og gjere det umogleg å vere anonym. Det VG har gjort er å reinske opp i debattforumet sitt, eit liknande forum stengte BT for eit par år sidan. Raymond Larsen refererer sjølv til dei positive effektane ved å framleis tillate anonymitet på nett. Førebels veg desse tungt.

     BT.NOS NETTIKETTE:

    •  Vi ønsker debatt og uenighet velkommen, men vil ikke akseptere angrep på enkeltpersoner – verken forfatteren, meddebattanter eller andre.
    • Vi ønsker at bt.no skal være et åpent, inkluderende inviterende debattforum.
    • Vi forbeholder oss retten til å fjerne kommentarer som sporer av debatter.
    • Innlegg som inneholder rasisme, hets mot folkegrupper, virker injurierende eller krenkende, inneholder reklame, er i strid med opphavsretten eller på annen måte er i strid med norsk lov vil bli fjernet uten forvarsel.
    • Bergens Tidende forbeholder seg retten til å redigere eller trekke tilbake innlegg vi mener er i strid med våre grunnregler.

    MEIR LESESTOFF:

    Her er ei lita lenkesamling her til artiklar – og henvisningar til debatten om anonymitet på nett som eg har hatt god nytte av:

     Solid – med litteraturreferansar – sjå også artikkelsamlinga i botn): http://flagglima.com/2010/09/behovet-for-burka-i-nettdebatten/

    Origos Bente Kalsnes om ulike løysngar for moderering: http://blogg.origo.no/-/bulletin/show/678671_debatten-om-nettdebatten-og-origos-tekniske-loesning

    Interessant og ganske morosam artikel frå Observer om trolling og dei verste utslag av anonymitet: http://www.guardian.co.uk/technology/2011/jul/24/internet-anonymity-trolling-tim-adams

    Magne Lerøs meining: http://www.ukeavisenledelse.no/meninger/redaktorens_mening/article139436.zrm

    Frå Twitterdebatten – med masse lenker: http://hannelk.net/2011/02/anonymitetens-fordeler/

     For den spesielt interesserte – her er transkribering av møte frå 2009 om nettdebatten: http://voxpublica.no/2009/02/debatt-om-nettdebatt-en-dokumentasjon/

     Kronikk om deindividualisering: http://www.aftenposten.no/meninger/article4200481.ece

    Artikkelen her, men også kommentarane under: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4191574.ece

     

     

    Kommentarer er skrudd av for Målet er mindre anonymitet på bt.no / kommentar /

  • september 5, 2011

    Tungen rett i munnen

    PANIKKEN RÅR?: Siv Jensen og Kristin Halvorsen – her fra en konferanse i 2009 – beveger seg begge farlig nært å spille partipolitisk mynt på Utøya-tragedien. Det burde de holde seg for gode til. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

    En uke igjen av valgkampen i dag: Nå gjelder det å holde stilen helt inn.

     

    Under appellen sin på Torgallmenningen lørdag understreket Frp-leder Siv Jensen at valget ikke handler om sympati, men om hvordan Bergen skal styres de neste fire årene.

    ”Alle har stor sympati med Ap og AUF etter terrorhandlingene. Men det er ikke det valget handler om. Aps politikk har ikke forandret seg, og de som ikke likte deres politikk før, liker den ikke bedre nå. Jeg har ikke blitt sosialdemokrat, selv om jeg har stor sympati med partiet”, sa Jensen til bt.no etter appellen.

     

    Logikken er grei nok: Det er lokalvalg, det er de lokale sakene som bør stå i fokus, og de færreste vil vel finne på å skifte politisk grunnsyn på grunn av terrorhandlingene 22. juli.

    Men likevel: Dette var ikke klok politisk tale fra Siv Jensen. Dersom Ap skulle løftes på en sympatibølge ved valget og ende på et bedre resultat enn partiet ellers ville fått, er det ingen som kan eller bør si noe på det.

     

    For vi har ikke bare allmenn stemmerett i dette landet: Vi har faktisk også frihet til å stemme ut fra akkurat hvilke motivasjoner og begrunnelser vi måtte ha. For alt jeg vet finnes det folk der ute som stemmer KrF fordi de liker gult, eller Ap fordi de liker dressene til Martin Kolberg.

    Det er faktisk lov. Og det må selvsagt være lov å stemme i sympati med Ap eller med et hvilket som helst annet parti, for den som måtte føle for det.

     

    I går var det Kristin Halvorsens tur til å plumpe uti. På Søndagsavisen på NRK P2 kom hun med følgende, ikke helt snorrette fromulering: ”Og jeg må si, at hvis ikke jeg har prøvd alt før valglokalene stenger 12. september for at det er venstresida som nå skal komme styrket ut av denne valgkampen og, etter den sommeren vi har hatt, at det ikke er Høyre og Frp som skal vinne det racet, da … nei, da sover jeg ikke godt på mange uker framover.”

     

    Det blir selvsagt galt, som Kristin Halvorsen gjør her, å knytte hendelsene i sommer direkte til valget. Etter den sommeren vi har hatt, at det ikke er Høyre og Frp som skal vinne det racet: Det er det samme som å si at folk bør stemme på venstresiden på grunn av Utøya.

    Hvilket er en oppfordring som er stikk i strid med den politiske borgfreden som har hersket siden 22. juli. Den som sier at ingen skal slå politisk mynt på tragedien, og at ingen skal knytte noe politisk parti til en forrykt manns ugjerninger. Lest bokstavelig, er Kristin Halvorsens utsagn lavmål og selvmål på en gang.

     

     Kristin Halvorsens utsagn er lavmål og selvmål på en gang

     

    Derfor håper jeg at både Siv Jensen og Kristin Halvorsen var uheldige med disse uttalelsene; at de ikke mente dem akkurat slik de falt. Men det er samtidig litt påfallende at det er valgkampens to store tapere (til nå) som uttaler seg slik, fra veldig pressede posisjoner på hver sin politiske fløy.

    Vi lever veldig godt med tydelige meningsforskjeller og skarpe utsagn i denne valgkampen – der har politikerne fortsatt litt å gå på. Men alle forsøk på å gjøre partipolitikk av Utøya er og blir et blindspor.

    På det punktet har de fleste oppført seg eksemplarisk så langt; nå gjelder det å holde tungen rett i munnen en uke til.

    Kanskje spesielt for Siv Jensen og Kristin Halvorsen.

     

     

    Kommentarer er skrudd av for Tungen rett i munnen / kommentar /
← Older Entries