All posts in kommentar

  • september 5, 2011

    Fem fatale

    Jeg flyttet til Bergen for fire år siden. Snart begynte jeg å lure: 
Hvorfor får samtlige konserter på Koengen terningkast fem?

    INTEGRITET: Med evinnelige forhåndsreportasjer skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner integritet til for 
å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres, skriver Håvard Nyhus. Bildet er fra Rihanna-konserten.

    5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 5, 4. Dette er BTs terningkast til Koengen-konsertene det siste halvannet året – henholdsvis Stevie Wonder, Muse, Iron Maiden, Depeche Mode, Rammstein, John Fogerty, Joe Cocker, Kim Larsen, Timbuktu, Bob Dylan, Kanye West, Rihanna, John Olav Nilsen & Gjengen, Kaizers Orchestra og Roxette. Depeche Mode ble riktignok flyttet inn i Vestlandshallen, men poenget er det samme: Når artister kommer til Koengen, får de en femmer av BT.

    Ja, bortsett fra Roxette da.

    Jeg kunne gått lenger tilbake, utvidet tallgrunnlaget og funnet nøyaktig det samme. Men nok empiri. Mer interessant er det å spørre seg hvorfor BT har kjørt seg fast i femmersporet. Holder alle konsertene nøyaktig samme nivå? Neppe. Så hvorfor klarer ikke en ruvende regionsavis som Bergens Tidende å heve seg over lokalavisenes heiajournalistikk?

    Ligger det i BTs mandat å stå på sidelinjen og applaudere? Nei, bedyrer kulturredaktør Hilde Sandvik som har uttalt at BT «ikke skylder Bergens kulturliv noe». Til utenlandske megastjerner sitter imidlertid dividendene løst. Så hva er greien?

    Den konspiratoriske vil peke på konsertarrangøren. Med sin markante tilstedeværelse og sine organisatoriske tentakler har Frank Nes og gjengen opparbeidet seg et ry og en maktposisjon man nødig utfordrer.

    BT trenger Bergen Live mer enn Bergen Live trenger BT, vil konspiratoren hevde, og viser gjerne til Bruce Springsteen-dekningen som nærmet seg, unnskyld, overskred, det krakilske i sitt omfang, og anslagsvis holdt liv i flere årsverk i kulturredaksjonen i den prøvede tiden rundt finanskrisen (Springsteen-konsertene ble for øvrig premiert med to seksere, og ikke den sedvanlige femmeren).

    Kjipingen vil hevde at BTs konsertanmeldere bare kan skrive én anmeldelse: femmeranmeldelsen. Legg til tidsnød og deadlinestress, og du har en låst situasjon.

    Jeg har imidlertid lyst til å lansere en tredje vei. BT har forvekslet Koengen-konserten med en Brann-kamp. Med sin blanding av ritualisert folkefest og institusjonalisert massemønstring, det hele akkompagnert av gamle, kjente sanger, har Koengen-konserten opplagt visse fellestrekk med det som foregår inne på Brann Stadion.

    Og sannelig: Oppildnet av publikums heiarop har BT tilsynelatende glemt at de er på plass for å vurdere en konsert, og ikke rapportere fra en fotballkamp. Alle forsetter om å bedrive kritisk journalistikk – en øvelse som tar artisten og publikum på alvor – forlates ved inngangsporten til Golden Circle. Her er det intet som skal under lupen – kun en «stemning» som skal formidles.

    Stevie Wonder anmeldelsen er symptomatisk: «En wonderful aften», skriver BT. «Perfekt vær og fantastisk stemning. Strengt tatt alt en kunne ønske seg.»

    I stedet for å taksere Koengen-konserten som et kunstnerisk uttrykk, gjør BT sitt beste for å bli en suvenir for konsertpublikummet, et kommentert fotoalbum som kan bekrefte følelsen av å ha deltatt på en «heidundrendes fest».

    At konsertene belønnes med fem – og ikke seks – blir i dette perspektivet et proforma forsøk på å skape ørlite grann kritisk distanse. I lengden hadde muligens sekser-rekken sett litt parodisk ut også. På den annen side: er ikke femmerrekken over her like dum? Det er også et element av selvoppfyllende profeti her.

    BT gjør sitt beste for å bli en suvenir for 
konsertpublikummet

    Med evinnelige forhåndsreportasjer om at «her skal stjernen feste», «dette skal gitarhelten spise» og «her skal The Boss dusje/sove/(fyll inn)» skapes en redaksjonell marinade det skal ganske voldsomme porsjoner med integritet til for å kunne stå imot når konserten – omsider – skal evalueres.

    I boken «Terningmannen» av Luke Rhinehart har hovedpersonen sett seg lei på et rutinepreget liv der den ene terningkast tredagen avløses av den neste terningkast tredagen. Som en utvei velger han å overlate sin skjebne til terningens forsyn; for å skape litt variasjon begynner han å kaste terningen.

    Kommentarer er skrudd av for Fem fatale / kommentar /

  • september 5, 2011

    To see, or not to see

    Kva er eigentleg talent?

    VINNARANE: Kva er eigentleg talent? Ordboka Webster definerer talent som å ville, ønskje og ha lyst til. Her er eit godt døme på det: Årets Norway Cup-vinnarar frå Tertnes.

    SKREIV DU nokon gong stil om korleis det ville gå med klassekameratane dine? Då eg gjekk på ungdomsskulen midt på åttitalet fekk me oppgåva «Mine klassekameratar i år 2000». Tittelen oste science fiction.

    Det var vanskeleg å tenkje seg at verda ville vare over tusenårsskiftet. Endå verre å førestille seg at me, ungdommar på femten, nokon gong kunne bli så hauggamle som tretti år.

    LIKEVEL. Når stilen først måtte skrivast, virka oppgåva enkel. Klassekameratane hadde eg jo kjent heilt sidan første skuledag. Me hadde med andre ord jobba i lag over halve livet. Me hadde sunge alltid freidig i kor, og spelt blokkfløyte så spyttet spruta. Krangla, kasta lappar, og blitt kryssforhøyrde i dei ti bod med forklaring. Tatt lappen i multiplikasjonstabell. Dribla og takla i utallige friminutt. Kort sagt: Me kjente kvarandre. Me burde hatt verdas beste grunnlag for å spå.

    Nå, med fasiten i boks, er det berre å innrømme: Eg bomma så det suste. Eit par av mine jamnaldrande blei knallgode på område eg aldri hadde drøymt om. Den eine hadde i tenåra nærmast klippekort på sisteplassar i idretten sin, men heldt likevel fram å konkurrere. Vedkommande var den einaste av oss som blei idrettsutøvar på høgt nivå. Då hadde klassen si «barnestjerne» lagt opp for lengst.

    BARNESTJERNA VAR MEG. Frå eg var 12 til 16 år fekk eg raust med spalteplass i lokalavisa, gjerne kvar gong eg hadde vunne eit idrettsstemne eller sett ein ny rekord. Merksemda var litt stas, og litt pinleg.

    Det ingen skreiv, var at eg var tidleg utvaksen. Då eg i tillegg la inn ein halvtime spesifikk trening kvar dag, var det nok til å vinne. Heldigvis forsto eg sjølv at det berre var eit tidsspørsmål før dei andre tok meg igjen.

    DET ER SJØLVSAGT ikkje gale å vera moden, ha god teknikk eller stor treningsiver i ung alder. Feilen er når me vaksne legg for stor vekt på slike tidlege ”talent” og deira prestasjonar. Tidlege stjerner får mest skryt, og mest speletid. Dei må jo få utvikle seg vidare. Dessutan toppar alle andre også laget. Og ungane vil jo vinne, ikkje sant?

    Faren er stor for at dei kommande vinnarane er dei talenta me ikkje ser straks. Forsking på norske toppidrettsutøvarar har vist at dei beste seniorane nesten aldri var best som barn.

    Grete Waitz, Vebjørn Rodal, Stig Inge Bjørnebye, Ole Gunnar Solskjær, og Therese Johaug blomstra tvert imot seint. Akkurat som Erik Huseklepp, eller min medelev med alle sisteplassane. Det er gjerne dei som vinn til slutt. Etterpå, når resultata er synlege for alle, stemplar me vinnarane som talent. Men kva betyr eigentleg det?

    EKSPERTANE ER IKKJE EINIGE. Nokre ser på talent som ei ”indre” og naturgitt kraft på eit visst område, gjerne kreativt. Andre hevdar at talent også kan vere tillærde ferdigheiter.

    Men det finst ei tredje interessant forklaring. Ordboka Webster definerer talent som å ville, ønskje og ha lyst til. Den som vil mest, er i så fall det største talentet. Tanken er spennande. Den forklarer kvifor me ofte bommar i vurderinga av andre. For korleis måler du styrken i eit ønskje? Og; når blir viljen synleg?

    NYLEG MØTTE EG ei dyktig dame. Ho fekk sitt store gjennombrot etter at ho fylte førti. Etter å ha vore heime med fire barn, starta Gunhild sitt eige klesmerke. Kort etter blei ho kåra til årets designer i Paris. «Det aller beste er å sjå at folk vil gå i kleda mine», strålte designaren. Ho fortalte om ein tøff bransje, hektiske dagar, men først og fremst om kor kjekt det var å jobbe med det ho verkeleg ville. Ønskjet, lysta og evnene hadde alltid vore der. Talentet blei til resultat då ho bestemte seg for å satse hundre prosent.

    Mannen bak eit av Skandinavias leiande motehus, Bjørn Bruun, besøkte denne veka moteveka Raff i Bergen. Hans suksessoppskrift var klar: Det viktigaste for å lukkast er vilje og ambisjonar.

    Manchester United toppar ikkje laget. Ikkje Molde heller

    KORLEIS KAN ME trene opp lysta til å jobbe hardt? Symjing blir rekna som ein av idrettane som krev mest trening for å bli god. I går var eg på møte i symjeklubben der dotter mi går. Trenarane, med tung toppidrettsbakgrunn, begynte med å gå gjennom klubben si hovedmålsetjing: Første punkt var å gi opplæring i grunnleggjande teknikk. Så kom det på rekkje og rad: Skape glede. Samhold. Plass for alle.

    Akkurat desse ideala ryk til når ambisiøse vaksne vil sjå raske resultat. Speletid for alle blir oppfatta som motsetninga til satsing og siger. Kvifor det? Manchester United toppar ikkje laget. Ikkje Molde heller. Eller Tertnes, som vann årets Norway Cup for jentelag.

    ROSENBORGS Bjørn Hansen fekk ein gong spørsmål om kva kriterier han la vekt på i jakta på unge talent. Svaret kom kontant: Glede, vilje, etikk og sosiale ferdigheter.

    Mine klassekameratar viste seg å ha ambisjonar eg ikkje ante noko om. Difor eit godt råd til slutt: Ta deg godt av den dårlegaste på laget. Han eller ho kan vere den med størst talent. Akkurat slik det var i min klasse.

    Kommentarer er skrudd av for To see, or not to see / kommentar /

  • september 2, 2011

    Sånn apropos

    Kommentarer er skrudd av for Sånn apropos / kommentar /

  • september 2, 2011

    Politiets Svekkede Tillit

     

    I går fikk Politiets sikkerhetstjeneste blant annet kritikk fra SV-topp Bård Vegar Solhjell. Han hadde med undring observert Janne Kristiansens håndtering av terroraksjonene 22. juli. SV-politikeren etterlyste større evne til selvrefleksjon og anklaget PST-sjefen for å ha gitt upresis informasjon om etatens handlinger i forkant av tragedien.

    Kritikken hans er betimelig. Akkurat nå synes mangel på åpenhet å være det mest akutte problemet for tilliten til PST. Det forteller ganske mye om Kristiansens informasjonsstrategi.

    Sommeren 2009 øynet mange et håp om en ny linje i PSTs forhold til offentligheten. Da Arfan Bhatti ble pågrepet, varslet PST mediene om dette på Twitter. Definitivt nye takter. Jeg regnet med at sikkerhetstjenesten ikke bare hadde oppdaget sosiale mediers kraft, men også tatt innover seg at samfunnet forventer at en etat med stort ansvar og vide fullmakter tilstreber åpenhet.

    Det vil være en overdrivelse å påstå at Janne Kristiansen, som overtok i september 2009, har levd opp til disse forventningene. Håndteringen av terroraksjonen har både skuffet og overrasket.

    En ting er sammenligninger med Stasi-Tyskland og uheldige uttalelser om drapsmannens ariske utseende, langt verre er det at Kristiansen bare dager etter tragedien bastant avviste at PST kunne handlet annerledes. Det er mulig hun har rett, men all den tid PST ikke begrunner påstanden skikkelig, er det flere enn Solhjell som kommer i tvil.

    I forrige uke kom nok et eksempel på Kristiansens lite tillitvekkende taushet. Like etter pågripelsen opplyste PST at Anders Behring Breiviks navn sto på en liste de hadde fått fra tollmyndighetene. Ifølge PST var listen laget på grunnlag av en valutakontroll. De hadde sjekket om Behring Breivik var registrert hos PST. Det var han ikke. PST mente det ikke var grunnlag for flere undersøkelser.

    Forrige fredag ble disse opplysningene stilt i et nytt lys. Da avdekket BT at Behring Breiviks navn ikke dukket opp som følge av en ordinær valutakontroll, men fordi Toll- og avgiftsdirektoratet deltok i en internasjonal antiterroraksjon kalt Global Shield. Målet var å avdekke import og eksport av kjemikalier som kan brukes i bombeproduksjon. Det er en annen versjon enn den PST først ga.

    BT har forgjeves forsøkt å få et intervju med Kristiansen. Journalist Tron Strands beskrivelse av sin kontakt med PST illustrerer hvor vanskelig det kan være å få svar på relevante spørsmål. Her er hans logg fra forrige fredag:

    Ringer PST. Sentralbordet avslår å sette oss over til informasjonsavdelingen, men sender en e-post til informasjonsavdelingen om vår forespørsel. Det er opp til pressekontaktene å vurdere om de vil ringe tilbake.

    Ringer Justisdepartementets pressekontakt for å få justisministerens reaksjon. Departementet lover å komme med en respons. To timer senere kommer svaret: Knut Storberget ikke vil kommentere saken, fordi det dreier seg om operative forhold som er PST ansvar. Svarer pressekontakten at det må være et politisk ansvar å få Janne Kristiansen til å løfte telefonrøret. Departementet lover å sjekke saken.

    Et par timer senere kommer tilbakemeldingen fra departementet. PST kan kontaktes på telefon. De vil svare på våre spørsmål.

    Kontakter PST igjen. Samme svar. Sentralbordet vil ikke sette oss i kontakt med noen. Ny e-post til informasjonsavdelingen.

    Klokken 15.50 ringer Martin Bernsen fra PSTs informasjonsavdeling. Sier det ikke er aktuelt å svare på spørsmål. PSTs ledelse står fast på tidligere uttalelser. Bernsen ber BT ringe tollmyndighetene fordi «toll vil gå tilbake på det de uttalte i går». Hevder at Toll- og avgiftsdirektoratet vil trekke påstand om at Global Shield-aksjonen var bakgrunnen for at navnelisten ble sendt PST.

    Ringer Toll- og avgiftsdirektoratet. Snakker med samme avdelingsdirektøren som dagen før. Han stiller seg uforstående til PSTs påstand om at han vil trekke sine uttalelser. Bekrefter at han er korrekt sitert i artikkelen.

    PST legger ut pressemelding på sine hjemmesider. Erkjenner at PST mottok informasjon fra prosjekt Global Shield, og at de i samme forsendelse fra tollmyndighetene fikk en liste på 63 transaksjoner mellom norske borgere og et bestemt firma i Polen. En av disse transaksjonene sto Anders Behring Breivik bak. PST varsler at de vil orientere 22. juli-kommisjonen om grunnlaget for «vurderingene som ble gjort i saken anledning».

    Journalistens beskrivelse viser hvor lite villig PST er til å komme sine kritikere i møte. Ingen ber sikkerhetstjenesten avsløre hemmelige arbeidsmetoder, kun gi offentligheten mulighet til å forstå vurderingene man gjorde før historiens største terroranslag på norsk jord.

    I går brøt en noe mer ydmyk Janne Kristiansen tausheten. Hun gjentok i Dagsnytt 18 at PST ikke så grunn til å sette i gang undersøkelser da de fikk listen fra Tollvesenet, og mente det var et betimelig spørsmål om slike undersøkelser hadde ført til noe. Samtidig varslet Kristiansen at hun ikke kommer til å trekke seg midt i stormen.

    Skal hun fortsette, må PST-sjefen imidlertid ikke lenger vike unna ubehagelige tema. Hun kan begynne med å svare på fem spørsmål BT-journalist Tron Strand aldri fikk stilt:

    1) Hvorfor opplyste ikke PST i første omgang at Behring Breiviks navn dukket opp som en følge av Global Shield?

    2) Hvilken etterforskning, om noen, ble gjennomført mot de øvrige personene på listen PST fikk fra tollmyndighetene?

    3) Hva har eventuelt disse undersøkelsene avdekket?

    4) Står Janne Kristiansen fast på at det ikke var mulig for PST å avsløre Anders Behring Breivik før 22. juli?

    5) Hvordan vurderer Janne Kristiansen nå at Behring Breivik i sitt manifest selv vurderte risikoen ved sin import av kjemikalier og aluminiumspulver til å være høy, og at han fryktet at tollmyndighetene ville rapportere importen videre – noe som faktisk viste seg å stemme?

    – Gard Steiro

    90 Comments / kommentar /

  • september 1, 2011

    Alkohol er svaret (men hva var spørsmålet?)

    For noen år siden var jeg i Zimbabwe. Fra Harare tok jeg et lealaust fly til landets største attraksjon, Victoriafallene, hvor jeg raskt lot meg sluke av turistflommen. Langs veien frem til de mektige fallene lå flere luksushotell på rekke og rad, flere av dem med golfbaner. Ett hotell skilte seg likevel ut, for det hadde ”ansatt” et par elefanter til å hente baller som havnet i en dam.

    Victoriafallene alene var altså ikke nok. Heller ikke denne severdigheten kombinert med hotellets luksus. Her til lands kan vi ikke skilte med ballhentende elefanter; lovverket ville vel forbudt den slags, uansett. Men både idretten og kulturlivet har begynt å miste troen på egen attraktivitet og ser seg om etter ”merverdi” å tilby publikum.

    Da rekker ikke fantasien lenger enn til alkohol. Kan vi bare få skjenkebevilling, går det nok bra, skal du se. At alkoholservering harmonerer dårlig med idrettens (opprinnelige) idealer, synes ikke å plage så mange. Heller ikke det faktum at idrettsarenaene i stor grad oppsøkes av barn og unge.

    I kulturell sammenheng har alkohol en mye lengre tradisjon. Men der brer den seg nå til nye arenaer. Bergen Offentlige Bibliotek ønsker i visse sammenhenger å servere sterkere saker enn skrekklitteratur. Da er ildvann løsningen. Og det gamle avholdspartiet Venstre foreslår i sitt program for Bergen i kommende fireårsperiode at Hovedbiblioteket gjøres søndagsåpent, gjerne med en kulturkafé med skjenkerett. Når til overmål byrådslederkandidat Harald Schjelderup (Ap) lanserer utvidet skjenketid som ”redningen” for Bergenfest (og etter hvert kanskje flere kulturarrangement), må vel begeret være fullt.

    Hva med heller å øke støtten, uten samtidig å øke alkoholavhengigheten?

    Og hva skal man ty til den dagen heller ikke alkoholservering, som man snart  får overalt i denne byen og til nesten alle tider, er nok til å trekke folk?

     

    4 Comments / kommentar /

  • august 31, 2011

    Truffet av lynet

    Jens Stoltenberg og Trond Giske feide over fire fylker på fjorten timer med tolv punkter i kofferten. You do the math.

    FINT BESØK: Jens Stoltenberg hos restaurantgründeren Alf Roald Sætre på Cornelius på Holmen under lynvisitten til Vestlandet i går. ”Næringsløftet” han og Trond Giske hadde med seg er i beste fall en god begynnelse. Foto: Ørjan Diesz

    Visst er det bra at Arbeiderpartiet har begynt å kurtisere vestlendingene. Og visst kan vi like at partiets lenge varslede kystoffensiv endelig materialiserer seg i noe mer enn prat. Dessuten vil alle her vest forstå at en statsminister og en næringsminister ikke kan slå seg ned på bryggekanten og bli sittende i ukevis. Valgkamp er hektiske greier, og det er mange rundt omkring i landet som skal ha både flesk og fjas og oppmerksomhet.

    La det være sagt: Vi er glade for at Jens og Trond kom innom som snarest i går!

    Men den lynkjappe lanseringen av ”Næringsløftet i Vest” – som er blitt til med rosverdig vestlandsk medvirkning – illustrerer dermed litt av det problemet Ap står overfor: Den store avstanden mellom sentralmakt og periferi i dagens Norge. Næringslivsledere i Nydalen og på Aker Brygge har en helt annen tilgang til Jens Stoltenberg, Trond Giske og maktapparatet deres enn de små og mellomstore bedriftene langs kysten, som til sammen genererer store deler av de inntektene storting og regjering fordeler.

    Helt lik kan tilgangen aldri bli, for Norge er et tynt befolket land med store avstander. Men det er problematisk for Ap at mange opplever at avstanden til Oslo-makten øker, og at Ap selv er blant de fremste symbolene på nettopp den makten.

    Som partisekretær Raymond Johansen selv sa det da han lanserte Aps kystoffensiv i 2010: ”Mange steder, ikke minst på Vestlandet, pågår det en diskusjon om verdiskaping og fordeling av ressurser. Der blir Oslo fremstilt som fienden. Samtidig er Ap sterkt definert som staten og Oslo”.

    Misnøyen bunner i at vestlendingene opplever at mye av det som kommer fra statsmakten er negativt, mens den positive drahjelpen uteblir. En lokalpolitiker i Ullensvang uttrykte frustrasjonen slik under den famøse mastestriden i Hardanger: «Det er Statens vegvesen som har bygget ned strandsonen i vår kommune. Og så skal en stakkars innbygger få nei til å bygge nytt naust. Strandsonen og fjellet er gulrøttene for oss som bor i distriktet, og nå vil regjeringen ta de fra oss.»

    Vestlendingene er vant til å skape verdier, men også opptatt av å ha godt armslag for å få det til. Fremskrittspartiets sterke stilling i mange kystkommuner på Vestlandet er ett av flere uttrykk for en lenge oppdemmet misnøye med stat og fylkesmann, byråkrati og skatter, byggerestriksjoner og arbeidstidsreguleringer. Rommet for det personlige initiativ for enkeltpersoner, bedrifter og kommuner har skrumpet inn, mens staten kan ture frem som den vil – og gjør det.

    Arbeiderpartiet har stor troverdighet på økonomisk ansvarlighet (som – NB – også er viktig for Vestlandet), på klassisk industripolitikk og økonomisk fordeling, men det er neppe særlig mange som ser på Ap som en spydspiss for desentralisering av makt, eller som småbedriftene og gründernes beste venn.

    Vestlandet går så det griner

    Det innser også Ap selv. På NRK i går kunne vi høre Jens Stoltenberg si at det «ikke er mulig å sitte på et kontor i Oslo og fullt ut skjønne hva som skal til for å sikre norske arbeidsplasser”, noe som lød som en riktig god start.

    Men punktene i Næringsløftet bærer likevel preg av å ha blitt til på et kontor. Det mest interessante og trolig vanskeligste punktet er at Ap skal forenkle regelverk og byråkrati, med beregnede innsparinger for næringslivet i vest på 1-2 milliarder kroner.

    Men vi trenger neppe noen delegasjon fra Oslo for å fortelle oss at vi skal være gode på sjømat, reiseliv og energi. Og vi hører unektelig ekkoet fra andre handlingsplaner og andre seminarer når vi får vite at det skal ”legges til rette for innovasjon både i næringslivet og det offentlige” og at ”de ulike virkemidlene må samordnes bedre”.

    Konkret? Ikke veldig. Kontroversielt? Nei. Målbart? Knapt.

    Så er det vel og bra at Ap minner oss om at det er skapt over 60.000 nye arbeidsplasser på Vestlandet siden 2005 – «med Arbeiderpartiet i regjering», som det heter. Og at det skal komme 40.000 nye arbeidsplasser de neste fem årene. Men det største problemet i øyeblikket er ikke mangel på arbeidsplasser, det er snarere mangel på kvalifiserte folk.

    Bergensregionen alene mangler 1000 ingeniører, i følge Bergen Næringsråd – hvor skal de hentes fra?

    For Vestlandet går så det griner, og har kanskje ikke veldig stor bruk for alle rådene fra sentralt hold. Vi har lavest ledighet, færrest på trygd og en verdiskaping langt over landsgjennomsnittet.

    Kanskje burde Ap heller sende delegasjoner over fjellet for å lære av vestlendingene i det som blir den største utfordringen for Norge i fremtiden, slik også Ap ser det: å skape verdier nok til å møte de store velferdsutfordringene som venter oss. Det hadde vært noe det.

    Kommentarer er skrudd av for Truffet av lynet / kommentar /

  • august 30, 2011

    Jens-effekten

    ”Slik har Jens vunnet folkets hjerter”, meldte Dagbladet over hele førstesiden i går. Og fortsatte: ”67 prosent digger sjefen”, som var tabloidens omskriving av at 67 prosent mener han gjør en god jobb som statsminister.

    Inni avisen kunne vi lese at Jens Stoltenberg ”er den største popstjerna Norge har akkurat nå”.

    I dag kommer han til Bergen.

    Så må det være lov å si at Bergen er blitt ganske bortskjemt med popstjerner de siste årene. Og at Arbeiderpartiet gjennom lengre tid har slitt med oppslutningen både i Bergen og på Vestlandet forøvrig.

    Da statsminister Jens Stoltenberg var i Bergen i september i fjor, gikk han morgentur på Stoltzekleiven. I dag kommer han til Bergen igjen, denne gang for å forsøke å gi lokalpartiet luft under vingene. ARKIVFOTO: BJØRN ERIK LARSEN

    Det er fortsatt langt frem til byrådsmakt mellom de syv fjell for Ap, viser den ferske målingen i BT i dag. Slik målingene har gjort det lenge.

    Problemene for Ap i vest var bakgrunnen da partisekretær Raymond Johansen gikk høyt på banen i Bergens Tidende i fjor og lanserte partiets ”kystoffensiv”.

    ”Ap er sterkt definert som staten og Oslo. Denne debatten har vi ikke tatt inn over oss”, sa Johansen til BT den gang. Og slo fast at nå skulle Ap vinne Vestlandet tilbake.

    Deretter traff mastesaken og striden om lokalsykehusene ham midt mellom øynene, og alt ble ganske stille rundt Kystoffensiven. Oppturen for Ap lot vente på seg.

    Derfor har Arbeiderpartiet behov for en Jens-effekt her vest. Og Jens-effekten skal slett ikke undervurderes: Han har gjort en strålende figur etter terroraksjonene, det er de aller fleste enige om.

    Mens den nasjonale sympatibølgen for Ap viser tegn på avmatting, er det grunn til å tro at mye av Utøya-sympatien fortsatt hefter ved Jens Stoltenberg personlig.

    En populær partileder kan ha stor innflytelse selv ved kommunevalg, også i vest.

    Men med Aps mye omtalte kystoffensiv i minne, er det kanskje de konkrete tiltakene Jens Stoltenberg har med seg i kofferten som vil være viktigst – ikke at mannen er generelt godt likt.

    På programmet står reiseliv og næringsliv, og Jens har fått med seg næringsminister Trond Giske, superturboen som på forsommeren ble kastet inn som kystoffensivens redningsmann. Trond Giske er slett ikke noe dårlig valg, han har vist handlekraft før. Og Vestlandet er etter hvert nokså sulteforet på nettopp handlekraft fra Aps side.

    Derfor venter vi i spenning på dagens besøk. Og på neste meningsmåling.

    13 Comments / kommentar /

  • august 30, 2011

    LO i regjering

    «Mer demokrati», sier statsminister Jens Stoltenberg. Og lar fagbevegelsen styre.


    GODE BUSSER: Statsminister Jens Stoltenberg lar LO-leder Roar Flåthen få det som han vil i spørsmålet om turnusordninger i omsorgssektoren. Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene.

    Fredag la regjeringen frem sin stortingsmelding om det norske arbeidslivet. Den ble som ventet et nederlag for alle som er opptatt av nye og mer fleksible turnusordninger i omsorgssektoren, og som mener at Arbeidsmiljøloven ikke skal være hogget i granitt.

    Men LO jublet, av den enkle grunn at regjeringen lar fagbevegelsen sentralt beholde vetoretten i arbeidstidsspørsmål. «Vi har gitt noen innspill og regnet med at de ble tatt hensyn til», som LO-nestleder Tor Arne Solbakken sa det. Slik taler makten.

    Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm gjorde på sin side et poeng av at hun la frem meldingen iført knallrød kjole. Da hun gikk tom for argumenter i den etterfølgende radiodebatten med Høyres Torbjørn Røe Isaksen, sa hun kort og godt at «jeg er sosialdemokrat».

    Det er fristende å svare med Einar Førde: Vi er alle sosialdemokrater. I det minste i synet på at arbeidslivet skal være «godt og anstendig», som det heter i tittelen på stortingsmeldingen. Og du skal lete lenge for å finne folk som er uenige i at partene i arbeidslivet skal ha medbestemmelse over viktige spørsmål som turnus- og skiftordninger.

    Denne saken er nemlig ikke et for eller imot fagbevegelsen, slik Hanne Bjurstrøm finner det formålstjenlig å fremstille det. Den er et for eller imot den sentrale fagbevegelsens vetorett i arbeidstidsspørsmål, og det er noe ganske annet.

    Ingen bestrider at fagforeningene lokalt skal ha medbestemmelse i spørsmål om skift- og turnusordninger. Men det er etter hvert mange som sliter med å begripe hvorfor fagforeningene sentralt i Oslo skal avgjøre den enkelte dispensasjonssøknad, og kun gi dispensasjoner for ett år av gangen.

    «Regjeringa vil understreke at det er positivt at partane finn fram til fleksible løysingar, ikkje minst der dette er spesielt viktig for brukarane og klientane, i til dømes helse- og omsorgssektoren», heter det i stortingsmeldingen.

    Det lyder jo storartet. Men hvis regjeringen nå er så positiv til fleksible løsninger, hvorfor kan den ikke da legge til rette for at partene rundt omkring på arbeidsplassene – som kjenner forholdene best – får finne frem til slike løsninger?

    Arbeidsministeren selv gjør et poeng av at 19 av 20 dispensasjonssøknader blir innvilget sentralt, så underforstått er ikke turnusordningene noe problem. Hvorfor delegerer hun da ikke makten til det lokale nivået?

    Hanne Bjurstrøm ofrer hensynet til svake grupper på fagbevegelsens alter

    For det er selvsagt makt dette handler om: LOs makt over Arbeiderpartiet, som har fått mye bedre kår under den rød-grønne regjeringen. Og makt gitt den sentrale fagbevegelsens prinsippvoktere til å overprøve brukere, pårørende og ansatte som kjenner virkeligheten ute på institusjonene.

    Det er en makt fagbevegelsen vet å bruke. I et innlegg i DN i fjor skrev LO-toppene Gerd Kristiansen og Trine Lise Sundnes at fagbevegelsen kanskje har vært «for positiv» til nye arbeidstidsordninger, og ramset opp en rekke kriterier som må være innfridd for at LO skal godkjenne nye avvik fra normal arbeidstid. «Vi står nærmest til å vurdere det», som lederen for helse- og sosialfagene sentralt i Fagforbundet, Kjellfrid Blakstad, uttrykte det i en sak om såkalte oljeturnuser i BT. I klartekst: Mer byråkrati og mer sentralisering.

    Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene. Hanne Bjurstrøm ofrer glatt hensynet til disse svake gruppene på fagbevegelsens alter, hvor det må vike for hva som kanskje, muligens kan bli problematisk for arbeidstakerne en gang i fremtiden.

    Hun tar ikke fullt innover seg at oljeturnuser er en sjelden suksesshistorie som handler om fornøyde brukere, fornøyde ansatte, fornøyde arbeidsgivere, mindre gjennomtrekk, mer kvalitetstid, bedre rekruttering, mindre deltid, bedre faglig utvikling, mindre overtid, mindre stress og lavere sykefravær. Kort sagt: En historie om «et godt og anstendig arbeidsliv».

    Hanne Bjurstrøm vet alt dette så inderlig godt. Våren 2010 var jeg til stede da hun besøkte Mildevegen bofellesskap, og traff den autistiske, psykisk utviklingshemmede Helga, som opplevde overgangen til oljeturnus som en velsignelse.

    Da bemanningen stabiliserte seg og utskiftningen av pleiere gikk ned, ble Helga trygg på menneskene rundt seg. Hun sluttet å lugge håret av dem som jobbet der. Gikk på Ulriken for første gang. Svømte i Fanafjorden. Begynte å sove med dyne, der hun tidligere lå udekket, sammenkrøket.

    «Endelig er Helga i nærheten av å få et godt liv. Nå vet jeg at hun kan få det godt selv om jeg skulle dø», sa Helgas mor til Hanne Bjurstrøm. Mens statsråden gråt sine tapre tårer.

    Et par dager senere skrev jeg at Hanne Bjurstrøms tårer kanskje falt forgjeves. Og slik ble det, for i dag vet vi at forholdet til LO trumfer alt annet for arbeidsministeren.

    Trøsten får være at hun kommer til å tape denne saken til slutt. De sentrale fagforeningenes vetorett overlever ikke neste regjeringsskifte, for de borgerlige partiene er skjønt enige om at mer makt skal overføres til arbeidsplassene lokalt.

    Men viktigst av alt: Turnusens kjølige, kompliserte matematikk gjør det umulig å løse fremtidens enorme bemanningsbehov i omsorgssektoren uten massiv bruk av mer sammenhengende turnuser.

    Det vil alle tjene på. Med et mulig unntak for LO.

    60 Comments / kommentar /

  • august 25, 2011

    Motmakt og avmakt

    Liv Signe Navarsete vil nok en gang ha mer «motmakt» til Oslo-makten. Første punkt må være å stagge statens styringsiver.

    Det er sagt så mye vakkert om høstens valg de siste ukene, om viktigheten av at flest mulig deltar.
    Det siste er jeg enig i. Men da må det samtidig være lov å minne om at Storting og regjering i årevis har nedlagt en formidabel innsats for å gjøre norske lokalvalg uinteressante og irrelevante. Det gjør de ved fortløpende å produsere løfter, rettigheter og reformer som det er opp til kommunene å innfri, men uten at kommunene gis tilstrekkelige ressurser til å følge opp.
    Tre av fire ordførere og rådmenn mener gapet mellom innbyggernes forventninger og hva kommuneøkonomien gir rom for har økt de siste årene, ifølge en undersøkelse fra KS. Like mange mener at gapet skyldes løfter fra sentrale politikere. Er det dette lokaldemokratiet alle plutselig er blitt så rørende opptatt av å slå ring om?

    Spørsmålet bør reises nå som kommunalminister Liv Signe Navarsete vil ha ny debatt om «motmakt» i Norge (se fakta).
    Motivet og viljen hennes er det ingen grunn til å tvile på: Navarsete ønsker virkelig maktspredning i Norge. Men har hun makt til å ta de grepene som skal til? Og ønsker hun å gjøre det som nytter?
    Jeg tillater meg å tvile. Dels på grunn av det åpenbare – at mens Navarsete og Sp har sittet i regjering, har konsentrasjonen av økonomisk, politisk, kulturell og demografisk makt i Oslo-regionen bare tiltatt.
    Men også fordi Sp i dagens rød-grønne utgave lener seg så tungt mot staten i sin kamp for distriktene at partiet blir handlingslammet når det er staten som er problemet. Hvilket det ofte er, også i distriktspolitikken.

    En rimelig tolkning av det såkalte «Vestlandsopprøret» er at det er en konflikt mellom et sentrum som vil styre og en periferi som ikke vil bli styrt – eller som i det minste vil ha større medvirkning i all sentralstyringen. Sakene og interessene varierer – fra høyspentmaster til lokalsykehus, skoleinnhold, veier, naust og hytter – men fellesnevneren er en utbredt misnøye med sentrale styresmakter som ikke ser og ikke forstår lokale interesser
    .Vi kan hisse oss opp over Fylkesmannen – og vi gjør det! – men det egentlige problemet er de nasjonale lovene embetet hans har som oppgave å følge opp, og som i mange tilfeller er altfor rigide for det langstrakte landet vårt.

    Mer penger til tradisjonell distriktspolitikk er helt på siden av dette problemet, men i kjent norsk stil er det alltid overføringer vi ender opp med å diskutere.
    Om dem er det å si at den norske distriktspolitikken kostet 34 milliarder kroner i fjor, nesten halvannen gang så mye som pengene vi bruker på universiteter og høyskoler. Og at disse milliardene i stor grad går til å bremse eller utsette en tilbakegang som likevel inntreffer i mange utkantkommuner, heller enn å styrke utvalgte regionssentre som lokomotiver for omlandet.
    Det finnes bygder i Norge som burde få dø i fred. Men nei – Senterpartiet vil holde liv i absolutt hele Norge, og synes det er helt fint med en halv milliard kroner i investeringer på 911 innbyggere i Torsken, som er kåret til landets minst vekstdyktige kommune (for å ta et ferskt eksempel). Smører du leverposteien tynt nok ut, ender alt opp med å smake kneipp.

    En annen vrangforestilling Senterpartiet burde frigjøre seg fra, er ideen om et helt likt offentlig tjenestetilbud over hele landet. Det er for det første en utenkelighet – tjenestetilbudet er ikke likt og blir ikke likt, så lenge vi har 430 vidt forskjellige kommuner, med vidt forskjellige forutsetninger og vidt forskjellig økonomi.
    Verre er det at selve ideen om et helt ensartet tjenestetilbud bare kan ende i evig misnøye på alle fronter, og stadige rop om mer penger fra staten. På kommunenes skrøpelige rygger hviler det allerede en tung bør med statlige likhetskrav og nasjonale standarder, som ivaretas gjennom rettighetslover, nasjonale handlingsplaner, øremerkede tilskudd og statlig detaljstyring. Slik opprettholder vi illusjonen om å gjøre noe viktig for skolene, eldreomsorgen og barnehagene, mens vi i virkeligheten tapper alle som jobber der for surstoff og drukner dem i byråkrati.

    Disse problemene lar seg ikke avskaffe ved statlig dekret eller ved flere statlige overføringer. Vi burde heller gi kommuner, bedrifter og enkeltmennesker frihet til å slippe løs mer av den kreativiteten og skaperkraften som finnes i stort mon rundt omkring i landet – og som Navarsete selv er den første til å fremheve.
    Et eksempel: Kanskje burde kommunene få beholde mer av skattene de krever inn selv, istedenfor å sende dem over fjellet og få litt tilbake som statlige «overføringer». Kanskje ville det – som Austevoll-ordfører Helge Andre Njåstad foreslår for Navarsete – styrket skattemoralen ute i kommunene dersom de som skaper verdiene fikk se at de gikk direkte til gode velferdstjenester i nærmiljøet. Kunne dét være en strategi for motmakt?

    Senere i høst kommer den nye stortingsmeldingen om forholdet mellom kommunene og staten i Norge.
    Den kan og bør bli mye mer tydelig på hva som konkret skal til av juridiske og politiske grep for å gi mer makt tilbake til lokalsamfunnene, og rette opp det skrikende misforholdet som preger maktfordelingen i Norge i dag.
    Hvis ikke, er jeg redd Navarsete leverer en ny ladning med kløvergrønne fyndord, og fint lite mer. Alt mens sentraliseringen av Norge tiltar, med et stadig mer ubekvemt Sp i førersetet.

    14 Comments / kommentar /

  • august 25, 2011

    Et kulturpolitisk gjesp?

    Har du fått med deg noe kulturpolitisk interessant så langt i valgkampen? Ikke du heller, nei?

    Annethvert år farter politikerne høyt og lavt med sine budskap om alle de viktige temaene. Men når skole og barnehage, veier og eldreomsorg er blitt behandlet opp og ned ad stolpe, anser visst våre folkevalgte seg ferdig med valgkampen.

    Resten er mindre viktig. Riktig nok kan politikerne, ikke minst her i Bergen, vise til at de bruker ganske mye penger på kultur. Og det er jo helt riktig. Men skulle ikke nettopp en slik pengebruk tilsi at også denne delen av politikken ble viet noe oppmerksomhet i disse hektiske førvalgsukene?

    Jeg vet bare om to politiske møter hvor kulturpolitiske emner står på dagsordenen. Kanskje skyldes det at jeg selv er involvert i dem, som henholdsvis debattleder og kommentator, men kanskje skyldes det også at det ikke er/blir flere ”kulturmøter” før 12. september. Typisk for begge er ellers at det ikke er de politiske partiene selv som har tatt initiativ til dem, men henholdsvis Norsk bibliotekforening avdeling Hordaland og Studentersamfunnet i Bergen.

    Førstkommende tirsdag kveld, i Bergen offentlige Bibliotek, skal representanter for åtte partier utspørres om hva de akter å gjøre for bibliotekene i kommende fireårsperiode. Og 7. september vil spørsmålet om hva Frp vil/skal med kulturen forsøksvis bli besvart.

    Men i en by med ambisjoner om å bli den mest spennende og nyskapende kulturbyen i Norden, for ikke å si ”kulturby i verdensklasse”, som Monica Mæland skrev i gårsdagens BT, burde jo dette målet, veien mot det og midlene som kreves, være opplagte valgkamptema.

    Kanskje er forklaringen at det fins ytterst få genuine kulturpolitikere i Bergen; da er det jo ikke så naturlig å ta intitiativ til kulturpolitiske debatter. Verken i eller utenfor valgkampen.

    Så kan vi heller fundere på hvordan det har vært mulig å løfte Bergen som kulturby til dagens nivå i fravær av den brede, kulturpolitiske interessen. Eller er nettopp denne mangelen  forklaringen?

     

    Kommentarer er skrudd av for Et kulturpolitisk gjesp? / kommentar /
← Older Entries
Newer Entries →