Archive for august, 2011

  • PST mindre hemmelig

    Oslo Tingrett tvinger Politiets sikkerhetstjeneste til større åpenhet om arbeidsmetodene.

    PST må heretter vise større forståelse for allmennhetens innsynsrett dersom gårsdagens kjennelse i Treholt-saken blir stående. Oslo tingrett gir rettsvesenet en overordnet rolle i graderingen av det arbeidsgrunnlaget som de hemmelige tjenester brukte i rettsforhandlingene i 1985. Det kan innebære at PST også i andre rettssaker må være forberedt på at pressen vil kreve innsyn i arbeidsmetodene. Utøya-saken kan bli et eksempel i så måte.

    I fem år forsøkte en samlet norsk presse å få innsyn i lydopptakene fra rettssaken mot Arne Treholt i 1985. PST har nektet innsyn, det samme har påtalemakten gjort. Disse avslagene har Oslo tingrett nå satt til side. Retten uttaler at både skyldspørsmålet og straffereaksjonen må anses som et endelig avsluttet kapittel. Verkebyllene er saksbehandlingen, særlig innhenting og bruk av bevis, samt romavlytting som etterforskningsmetode. Rettsstaten Norge er ikke tjent med å gjøre disse delene av sakskomplekset til ikke-temaer, heter det i kjennelsen.

    Tingrettsdommer Finn Haugen kommer pressen langt i møte når han skriver at selv om forholdene ligger langt tilbake i tid, er det av hensyn til tilliten til systemet viktig å få avklart om det tidligere POT begikk feil. Dernest er det viktig at PST på entydig måte offentlig aksepterer eventuelle feil som er begått, og klargjør hvorfor dette ikke kan eller vil gjenta seg, skriver han. Det vil alle de redaktørene som har brakt saken inn for retten kunne underskrive på.

    Dommeren påpeker at pressen har en legitim samfunnsoppgave som offentlige vakthunder. Han finner det nødvendig å si at de anførslene PST har gjort overfor tingretten kan oppfattes slik at PST har begrenset forståelse for viktigheten av pressens oppgave. Den forståelsen må de hemmelige tjenester snarest tilegne seg – ikke minst av hensyn til allmennhetens tillit til systemet.

    I Treholt-saken er det i samfunnets interesse å finne en avslutning. Dette vil ikke skje uten mer offentlighet, heter det i rettens kjennelse. Det innebærer innsyn i lydopptakene fra rettssaken i 1985. For lydopptakene fra det som den gang skjedde i åpen rett, ser Oslo tingrett ingen betenkeligheter. Når det gjelder lydopptak fra lukket rett, åpner tingretten for innsyn når det gjelder pengebeviset, ransakingen og romavlyttingen. Det er lagmannsretten som dømte Arne Treholt, ikke PST, som i lukket rett må avgjøre om lydopptakene fra disse rettsforhandlingene skal gjøres tilgjengelige for pressen.

    16 år etter Treholt-dommen synes det som norsk rettsvesen har gjeninntatt sin autoritet.


  • Jens-effekten

    ”Slik har Jens vunnet folkets hjerter”, meldte Dagbladet over hele førstesiden i går. Og fortsatte: ”67 prosent digger sjefen”, som var tabloidens omskriving av at 67 prosent mener han gjør en god jobb som statsminister.

    Inni avisen kunne vi lese at Jens Stoltenberg ”er den største popstjerna Norge har akkurat nå”.

    I dag kommer han til Bergen.

    Så må det være lov å si at Bergen er blitt ganske bortskjemt med popstjerner de siste årene. Og at Arbeiderpartiet gjennom lengre tid har slitt med oppslutningen både i Bergen og på Vestlandet forøvrig.

    Da statsminister Jens Stoltenberg var i Bergen i september i fjor, gikk han morgentur på Stoltzekleiven. I dag kommer han til Bergen igjen, denne gang for å forsøke å gi lokalpartiet luft under vingene. ARKIVFOTO: BJØRN ERIK LARSEN

    Det er fortsatt langt frem til byrådsmakt mellom de syv fjell for Ap, viser den ferske målingen i BT i dag. Slik målingene har gjort det lenge.

    Problemene for Ap i vest var bakgrunnen da partisekretær Raymond Johansen gikk høyt på banen i Bergens Tidende i fjor og lanserte partiets ”kystoffensiv”.

    ”Ap er sterkt definert som staten og Oslo. Denne debatten har vi ikke tatt inn over oss”, sa Johansen til BT den gang. Og slo fast at nå skulle Ap vinne Vestlandet tilbake.

    Deretter traff mastesaken og striden om lokalsykehusene ham midt mellom øynene, og alt ble ganske stille rundt Kystoffensiven. Oppturen for Ap lot vente på seg.

    Derfor har Arbeiderpartiet behov for en Jens-effekt her vest. Og Jens-effekten skal slett ikke undervurderes: Han har gjort en strålende figur etter terroraksjonene, det er de aller fleste enige om.

    Mens den nasjonale sympatibølgen for Ap viser tegn på avmatting, er det grunn til å tro at mye av Utøya-sympatien fortsatt hefter ved Jens Stoltenberg personlig.

    En populær partileder kan ha stor innflytelse selv ved kommunevalg, også i vest.

    Men med Aps mye omtalte kystoffensiv i minne, er det kanskje de konkrete tiltakene Jens Stoltenberg har med seg i kofferten som vil være viktigst – ikke at mannen er generelt godt likt.

    På programmet står reiseliv og næringsliv, og Jens har fått med seg næringsminister Trond Giske, superturboen som på forsommeren ble kastet inn som kystoffensivens redningsmann. Trond Giske er slett ikke noe dårlig valg, han har vist handlekraft før. Og Vestlandet er etter hvert nokså sulteforet på nettopp handlekraft fra Aps side.

    Derfor venter vi i spenning på dagens besøk. Og på neste meningsmåling.

  • Dypdykk i Micheles verden

    Michele Bachmann fra Minnesota er presidentkandidat for republikanerne.

     

    Ryan Lizza fra The New Yorker har laget en omfattende og relativt kritisk profil på den norskættede presidentkandidaten Michele Bachmann fra Minnesota. Bachmanns tilhengere, som Red State-blogger Erick Erickson, kaller artikkelen for en «hit job». Uansett politisk ståsted er imidlertid Lizzas story en god gjennomgang av de kristne teoretikerne og organisasjonene som har formet Bachmanns konservative ideologi, og en bra analyse av noen av de største utfordringene for henne som kandidat.

  • LO i regjering

    «Mer demokrati», sier statsminister Jens Stoltenberg. Og lar fagbevegelsen styre.


    GODE BUSSER: Statsminister Jens Stoltenberg lar LO-leder Roar Flåthen få det som han vil i spørsmålet om turnusordninger i omsorgssektoren. Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene.

    Fredag la regjeringen frem sin stortingsmelding om det norske arbeidslivet. Den ble som ventet et nederlag for alle som er opptatt av nye og mer fleksible turnusordninger i omsorgssektoren, og som mener at Arbeidsmiljøloven ikke skal være hogget i granitt.

    Men LO jublet, av den enkle grunn at regjeringen lar fagbevegelsen sentralt beholde vetoretten i arbeidstidsspørsmål. «Vi har gitt noen innspill og regnet med at de ble tatt hensyn til», som LO-nestleder Tor Arne Solbakken sa det. Slik taler makten.

    Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm gjorde på sin side et poeng av at hun la frem meldingen iført knallrød kjole. Da hun gikk tom for argumenter i den etterfølgende radiodebatten med Høyres Torbjørn Røe Isaksen, sa hun kort og godt at «jeg er sosialdemokrat».

    Det er fristende å svare med Einar Førde: Vi er alle sosialdemokrater. I det minste i synet på at arbeidslivet skal være «godt og anstendig», som det heter i tittelen på stortingsmeldingen. Og du skal lete lenge for å finne folk som er uenige i at partene i arbeidslivet skal ha medbestemmelse over viktige spørsmål som turnus- og skiftordninger.

    Denne saken er nemlig ikke et for eller imot fagbevegelsen, slik Hanne Bjurstrøm finner det formålstjenlig å fremstille det. Den er et for eller imot den sentrale fagbevegelsens vetorett i arbeidstidsspørsmål, og det er noe ganske annet.

    Ingen bestrider at fagforeningene lokalt skal ha medbestemmelse i spørsmål om skift- og turnusordninger. Men det er etter hvert mange som sliter med å begripe hvorfor fagforeningene sentralt i Oslo skal avgjøre den enkelte dispensasjonssøknad, og kun gi dispensasjoner for ett år av gangen.

    «Regjeringa vil understreke at det er positivt at partane finn fram til fleksible løysingar, ikkje minst der dette er spesielt viktig for brukarane og klientane, i til dømes helse- og omsorgssektoren», heter det i stortingsmeldingen.

    Det lyder jo storartet. Men hvis regjeringen nå er så positiv til fleksible løsninger, hvorfor kan den ikke da legge til rette for at partene rundt omkring på arbeidsplassene – som kjenner forholdene best – får finne frem til slike løsninger?

    Arbeidsministeren selv gjør et poeng av at 19 av 20 dispensasjonssøknader blir innvilget sentralt, så underforstått er ikke turnusordningene noe problem. Hvorfor delegerer hun da ikke makten til det lokale nivået?

    Hanne Bjurstrøm ofrer hensynet til svake grupper på fagbevegelsens alter

    For det er selvsagt makt dette handler om: LOs makt over Arbeiderpartiet, som har fått mye bedre kår under den rød-grønne regjeringen. Og makt gitt den sentrale fagbevegelsens prinsippvoktere til å overprøve brukere, pårørende og ansatte som kjenner virkeligheten ute på institusjonene.

    Det er en makt fagbevegelsen vet å bruke. I et innlegg i DN i fjor skrev LO-toppene Gerd Kristiansen og Trine Lise Sundnes at fagbevegelsen kanskje har vært «for positiv» til nye arbeidstidsordninger, og ramset opp en rekke kriterier som må være innfridd for at LO skal godkjenne nye avvik fra normal arbeidstid. «Vi står nærmest til å vurdere det», som lederen for helse- og sosialfagene sentralt i Fagforbundet, Kjellfrid Blakstad, uttrykte det i en sak om såkalte oljeturnuser i BT. I klartekst: Mer byråkrati og mer sentralisering.

    Taperne er pleietrengende eldre, demente, barnevernsbarn og psykisk utviklingshemmede ute på institusjonene. Hanne Bjurstrøm ofrer glatt hensynet til disse svake gruppene på fagbevegelsens alter, hvor det må vike for hva som kanskje, muligens kan bli problematisk for arbeidstakerne en gang i fremtiden.

    Hun tar ikke fullt innover seg at oljeturnuser er en sjelden suksesshistorie som handler om fornøyde brukere, fornøyde ansatte, fornøyde arbeidsgivere, mindre gjennomtrekk, mer kvalitetstid, bedre rekruttering, mindre deltid, bedre faglig utvikling, mindre overtid, mindre stress og lavere sykefravær. Kort sagt: En historie om «et godt og anstendig arbeidsliv».

    Hanne Bjurstrøm vet alt dette så inderlig godt. Våren 2010 var jeg til stede da hun besøkte Mildevegen bofellesskap, og traff den autistiske, psykisk utviklingshemmede Helga, som opplevde overgangen til oljeturnus som en velsignelse.

    Da bemanningen stabiliserte seg og utskiftningen av pleiere gikk ned, ble Helga trygg på menneskene rundt seg. Hun sluttet å lugge håret av dem som jobbet der. Gikk på Ulriken for første gang. Svømte i Fanafjorden. Begynte å sove med dyne, der hun tidligere lå udekket, sammenkrøket.

    «Endelig er Helga i nærheten av å få et godt liv. Nå vet jeg at hun kan få det godt selv om jeg skulle dø», sa Helgas mor til Hanne Bjurstrøm. Mens statsråden gråt sine tapre tårer.

    Et par dager senere skrev jeg at Hanne Bjurstrøms tårer kanskje falt forgjeves. Og slik ble det, for i dag vet vi at forholdet til LO trumfer alt annet for arbeidsministeren.

    Trøsten får være at hun kommer til å tape denne saken til slutt. De sentrale fagforeningenes vetorett overlever ikke neste regjeringsskifte, for de borgerlige partiene er skjønt enige om at mer makt skal overføres til arbeidsplassene lokalt.

    Men viktigst av alt: Turnusens kjølige, kompliserte matematikk gjør det umulig å løse fremtidens enorme bemanningsbehov i omsorgssektoren uten massiv bruk av mer sammenhengende turnuser.

    Det vil alle tjene på. Med et mulig unntak for LO.

  • I pose og sekk

    44 NORSKE kommuner har flere hytteeiere enn boligeiere. Nå kan hyttefolket tenke seg å dele stemmeretten på vertskommunen og bostedskommunen, avhengig av hvor mye de oppholder seg på hvert sted. Halvor Stormoen, leder av Norsk Hytteforbund, klager i Aftenposten over at hytteeierne ikke har noen demokratiske rettigheter i hyttekommunene.

    En slik påstand faller på sin egen urimelighet. Man er verken rettsløs eller rettighetsløs om man oppholder seg utenfor sin egen hjemkommune. Riktig nok er det slik at kommunen kan fatte planvedtak som direkte angår hytteeierne – uten at de kan la sin stemme høre i valg. Men i enkeltsaker har de samme rettigheter som «de innfødte».

    En ordning med delt stemmerett vil medføre så mange praktisk-byråkratiske problemer at den ikke kan anbefales. Da er det bedre å gi hyttefolket høringsrett i saker som direkte angår dem, så får det være opp til feriefolket å organisere seg slik at de faktisk blir hørt. Alternativt får delårsbeboerne vurdere hvor det er viktigst å avgi sin hele stemme.

  • Flerkulturelle Bergen

    Begreper som flerkultur, det multikulturelle og felles verdigrunnlag er sentrale i ordskifte etter 22. juli. Derfor var det interessant å lese Pål Vegard Hagesæthers artikkel om «Det hvite vesten» i A-magasinet fredag 19. august. På forsiden står det «Forskjells-Norge. Bergen er ikke akkurat flerkulturell».

    Men, det kommer an på. Ser man på Bergens historie, kan man med rette hevde at det flerkulturelle har vært viktig for byens suksess og at Bergens særpreg springer ut fra et halvt årtusen med flerkultur. Bergen var i mange hundre år Norges mest internasjonale by. Det er en historisk by, med flere kjente landemerker og mange eksempler på god arkitektur, men først og fremst er Bergen mest kjent for bare å være Bergen og bergenserne er handelsfolk med lang erfaring i å forholde seg til fremmede.

    Allerede fra tidlig middelalder var Bergen en betydningsfull internasjonal handelsby. Mange utlendinger innvandret til Bergen. Byen var sentral i et nettverk som strakte seg fra Arkhangelsk i nord til Sicilia i sør.

    Hver høykonjunktur ble ledsaget av en ny innvandringsbølge. Bergens tette bånd til utlandet var grunnen til at industri og ny teknologi fikk tidlig inntog. Kulturpåvirkningen som fulgte handelsrutene var stor. Via jødiske handelsmenn fikk Vest-Europa ny kunnskap. De fungerte som mellommenn mellom de mektige muslimske rikene, det bysantinske riket og Vest-Europa. Blant annet fikk vi kunnskap om bankvesen, nye regnskapsmetoder og det å inngå kontrakter.

    Her finnes utgangspunktet for en ny type handelsvirksomhet og som igjen la grunnlaget for de nye bystatene som oppsto, først i Italia. Handelen førte til en lang periode med høykonjunktur. I kjølvannet av den nye rikdommen og påvirkningen fra andre verdensdeler, oppsto det en kulturell oppblomstring uten like tidligere i historien.

    En ny type urbanisering av Europa tok sted.

    Bergen ble forlatt av konge og kirke. Fjernhandel ble i stedet den viktigste drivkraften i den ekspansive bergenske byutviklingen. Hver fjerde og femte bergensborger var tysk på 1600-tallet. Danskene utgjorde 18 prosent av befolkningen. Skotter og folk født på Orknøyene og Shetland utgjorde 7–8 prosent.

    Senere utviklet det seg sterke bånd mellom Amsterdam og Bergen, slik at hollenderne var tungt representert i byen. Mange av utlendingene som bodde i Bergen hadde dobbel tilknytning (statsborgerskap) til Norge. Det oppsto det en kultur der mange sendte barna sine på skole i hjemlandet, mens andre kom tilbake til Bergen for å arbeide eller læres opp i handelsvirksomhet. Ikke så ulikt slik våre nye landsmenn tilfører Norge nye impulser i dag. Dette er grunnlaget for den særegne bergenske bykulturen.

    Bergen fremstår ikke lenger som flerkulturell, selv om innvandrerandelen i Bergen er prosentmessig større enn i Trondheim. Når den er mindre enn Oslo og Stavanger, sier dette mer om disse byenes spesielle posisjon. Bergen oppleves ikke lenger som en like viktig by i nasjonal sammenheng, som den engang var.

    Man får ellers inntrykket av at innvandrerne føler seg velkomne i Bergen. Det at folk flytter fra Groruddalen sier like mye om dem som flytter, som det sier noe om dem som bosetter seg. Kanskje den forholdsvis lytefrie integreringen av innvandrere i Bergen sier noe om bergenserne?

    Det flerkulturelle har vært viktig for byens suksess.

    – Morten Ednes, Prosjektleder, Norsk Form

  • Skolekonkurransen er i gang

    BTbatt har igjen startet skolekonkurransen for ungdomsskoler i Bergensområdet. Du kan melde på din klasse ved å sende en e-post til oyvind.askeland@bt.no med navn på klasse og skole. Read more

  • Mannen som hjerne vil bli president

    Ryktene har svirret lenge, og i dag spør Politico like godt rett ut: «Er Rick Perry dum?»
    Siden Texas-guvernøren meldte seg på som presidentkandidat for et par uker siden har han blåst konkurransen av banen og føket til topps på meningsmålingene. Hans tilhengere mener han er Den Rette, mannen som kan vippe Barack Obama ut av Det hvite hus i 2012. Men hans kritikere har sådd tvil om den tidligere fotballspillerens intellektuelle kapasitet. Smart eller dum, med sin nye posisjon som favoritt vil det uansett være mange muligheter for Perry til å snuble fra her til neste november. Hvem kan vel glemme Sarah Palins intervju med Katie Couric, da hun ikke kom på en eneste avis hun leste daglig («I read all of them»)? Perry skal allerede være i gang med å studere, blant annet leser han en bok om Kina. På den annen side klarte George W. Bush å bli valgt til president to ganger, selv etter at han hadde gjort denne pinlige utenriksquizzen på direkten («General øhh….)? Den hotteste vitsen i Texas skal forøvrig være at Perry er «like Bush, minus the brain».

     

  • Mannen som hjerne vil bli president

    Ryktene har svirret lenge, og i dag spør Politico like godt rett ut: «Er Rick Perry dum?»
    Siden Texas-guvernøren meldte seg på som presidentkandidat for et par uker siden har han blåst konkurransen av banen og føket til topps på meningsmålingene. Hans tilhengere mener han er Den Rette, mannen som kan vippe Barack Obama ut av Det hvite hus i 2012. Men hans kritikere har sådd tvil om den tidligere fotballspillerens intellektuelle kapasitet. Smart eller dum, med sin nye posisjon som favoritt vil det uansett være mange muligheter for Perry til å snuble fra her til neste november. Hvem kan vel glemme Sarah Palins intervju med Katie Couric, da hun ikke kom på en eneste avis hun leste daglig («I read all of them»)? Perry skal allerede være i gang med å studere, blant annet leser han en bok om Kina. På den annen side klarte George W. Bush å bli valgt til president to ganger, selv etter at han hadde gjort denne pinlige utenriksquizzen på direkten («General øhh….)? Den hotteste vitsen i Texas skal forøvrig være at Perry er «like Bush, minus the brain».

     

  • Syklisk elendighet

    Få områder i politikken er det så stor avstand mellom intensjon og vilje som i sykkelpolitikken. Det er en diger kløft, der brutte løfter og bortforklaringer runger som ekko fra en pinlig fjern fortid.

    NRK har en god sak om dette i dag, der de refererer fra Syklistenes Landsforbunds store undersøkelse av partienes sykkelpolitikk i all landets fylker. Konklusjonen er at norske partier mangler en forståelse for at sykkel er en del av løsningen innen samferdselssektoren.

    I september i fjor ønsket Syklistenes Landsforening å demonstrere hvor dårlig det sto til med sykkelbyen Bergen. KrFs Trygve Birkeland og Aps Ruth Grung fikk kjørt seg. Bergen og Hordaland kommer dårlig ut på en ny undersøkelse om partienes sykkelpolitikk. ARKIVFOTO: TOR HØVIK

    Det ser ikke bra ut. I Hordaland er det bare SV som får hederlig karakter.

    Et samlet storting vil at dobbelt så mange av oss skal begynne å sykle til og fra jobb. Det står i Nasjonal Transportplan for 2010-2019. Likevel blir det stadig færre. I 1992 ble syv prosent av reiser her i landet foretatt på sykkel. I 2005 var andelen fem prosent. Og utrolig nok: I 2009 ramlet vi ned på fire prosent.

    Pinlig, er vel et dekkende ord her.

    For to år siden laget byrådet en egen sykkelplan for Bergen. Planen var en ambisiøs og fager bløtekake av gode ønsker, med gode løsninger for å få opp sykkelfrekvensen i bilbyen Bergen. Etter lanseringen er det blitt stille. Og det er påfallende at ikke  byrådspartiene løfter sin egen plan i valgkampen, om ikke annet for å få score poeng for sine gode intensjoner. Det vitner ikke akkurat om politisk selvtillit.

    Høyres fylkesvaraordfører Tom Christer Nilsen er i så måte et godt eksempel. Han forklarer mangelen på konkrete sykkeltiltak slik: -«Når det gjelder programmet vårt på samferdsel, så har vi valgt å ikke være så konkrete, fordi det er så mange prosjekter.»

    Det er en ganske passiv holdning. Han kunne like gjerne sagt at årsaken til Hordalands dårlige sykkelstatistikk er mangel på politisk vilje og prioritering.

    Syklist og NRK-reporter Linda Eide hadde et glimrende og godt researchet kronikk i Morgenbladet før helgen. I detaljerte punkter, med adresser, referanser og eksempler, viser hun hvordan politikerne med enkle midler kan legge til rette for sykling. Artikkelen er samtidig tankevekkende, fordi den på en elegant måte sier mye omhvor tafatte og lite handlekraftige norske politikere er i sykkelpolitikken.

    Fraværet av sykkelpolitikk og tafatte bortforklaringer bekrefter en ting: At partiene i Bergen, med få unntak, ikke ser noen betydelig gevinst i å løfte sykling som alternativ i årets valgkamp. Programmene er til dels fylt med dårlig skjulte frierier til byens bilister, som tross alt er en gruppe med betydelig velgerpotensial. I rettferdighetens navn skal det sies at de fleste partiene heier på mer kollektivtrafikk og Bybanens videre ferd til alle bydeler. Men dette er å løpe inn åpne dører, fordi man allerede vet at det både er konsensus og statlige penger å hente.

    Sykkelpolitikk er vrangere, fordi selve konseptet innebærer det å starte fra scratch, og ikke minst det å stille krav til velgerne. Og akkurat nå, de siste to ukene før valget, er det en skummel øvelse.

    Men sykkelpolitikk trenger ikke være komplisert. I Bergen kan man starte med å skille sykkelfelt og gangfelt, og gjøre enkle grep for å dempe aggresjonsnivået mellom gående, syklister og bilister – der ofte syklistene blir skvist mellom barken og veden, mellom bilvei og gangvei. Ønsker politikerne at flere skal sykle, må de faktisk legge til rette for det.

    I Bergen er situasjonen så kritisk at selv de enkleste konstruktive tiltak ville blitt sett på som grensesprengende. Og til det kreves ikke spesielt mye politisk handlekraft.