Leigemarknad for dummingar

Nybygde utleigehusvære for vanlege leigetakarar er knapt å oppdriva i Bergen. Det kan skapa alvorlege problem for byveksten.

SKAL HUSE MANGE: 727 studentar skal få husrom på Grønneviksøren. Studentsamskipnaden meiner det vil dempa prispresset på den private marknaden. FOTO: ODD E. NERBØ

Studentsamskipnaden er nesten åleine på nybyggmarknaden, men er avhengig av subsidiar for å kunna tilby akseptable husleiger.  Utan statstilskot ville dei nye studenthyblane på Grønneviksøren kosta 5000-5500 kroner månaden i gjennomsnitt, medan leiga er fastsett til 3500 kroner.  Studentsamskipnaden reknar med at ein kommersiell aktør minst ville krevd 6000 kroner månaden, om nokon hadde greidd å byggja like billeg. Det ville vera utanfor rekkjevidde for dei aller fleste studentar.

Utleige skjer mest berre i eldre bygardar, eller i kjellarhusvære og andre typar attåtnæringutleige i private småhus. Nordmenn er ein nasjon av sjølveigarar, 85 prosent av landets innbyggjarar bur i eigen bustad.  Eigarane innkasserer så godt som heile den statlege subsidiepotten til bustadføremål.  Finansdepartementet har rekna ut at berre skattefrådraget for renter å bustadlån utgjer 30-55 milliardar kroner året. Andre indirekte subsidar utgjer ein like stor tilleggssum.

Eit liv som leigetakar er økonomisk vanvidd med slike støtteordningar; det er bustadformuen som har skapt velstand blant folk flest. Jamvel dei som har lite å rutta med kan døy som millionærar, om offentlege styresmakter først har hjelpt dei inn på sjølveigarmarknaden. Og denne sjansen bør fleire få, meiner eit utval nedsett av regjeringa.

Utvalet rår til at fleire skal få såkalla startlån, som for det meste går til toppfinansiering, inntil hundre prosent av kjøpesummen. Startlån blir tildelt dei som elles ikkje ville hatt råd til å skaffa seg eigen bustad. Låna er finansierte gjennom Husbanken og formidla av kommunane. Utvalet meiner startlån også bør brukast til refinansiering av gammal gjeld, med løpetid opp til femti år og med høve til avdragsfri periodar. Eventuelle tap er det tenkt at kommunane skal ta.

Assosiasjonane til den amerikanske subprimekatastrofen er vanskelege å unngå. I USA vart det gjeve store lån til huseigarar som i utgangspunktet ikkje var i stand til å ta hand om gjelda.  Dei norske startlåna har hittil vore heller lite misleghaldne, føresetnaden for å gje slike lån er då også at betalingsevna er til stades. Men di fleire vanskelegstilte som blir trekte inn i sjølveigarideologien, di større blir faren for at det oppstår ei bustadboble. Det statlege Finanstilsynet er så bekymra for bobleøkonomien at frårår banklån på over 85 prosent av marknadsverdien.

Utvalets tilrådingar viser lita interesse for utleigemarknaden. Men alle kan ikkje bli sjølveigarar, alle bør ikkje bli sjølveigarar. Og det finst ei grense for kor få utleigehusvære eit bysamfunn kan ha før det ikkje lenger framstår som attraktivt for etterspurde arbeidstakarar. Mange er på kortvarige oppdrag, mange vil ha den fridomen som det å bu til leige inneber, andre treng leigehusvære i samband med familieoppløysing.
Det er ikkje berre studentar som har bruk for nokolunde rimelege utleigehusvære.

I tillegg til Studentsamskipnaden opererer også Bergen kommune i nokolunde stor målestokk på nybyggmarknaden.  Bortimot 200 nye, kommunale bustader står på investeringsprogrammet. Tildeling er behovsprøvd, berre dei mest vanskelegstilte når fram i denne køen.

Bergen har rikeleg tilgang på hybelbaronar. Store, seriøse aktørar er det færre av. For nokre år sidan vart det gjort eit framstøyt for å få bustadbyggjelaga til å engasjera seg i nybygging av leigehusvære saman med Bergen kommune. Samarbeidet stranda på lovhinder: Det er slutt på den tida då kommunen kunne bruka den ikkje-kommersielle bustadkooperasjonen som sin forelenga arm. No krev lova at det skal opnast for fri konkurranse om slike oppdrag, med lik tilgang også for kommersielle aktørar.

Waldegruppen på Frekhaug er kanskje den einaste private interessenten som har oversett oppfatninga av at å byggja nye utleigebustader på forretningsmessige vilkår er økonomisk vanvidd.  I Bjørndalsstølen i Bergen disponerer Walde Utleie A/S 75 nybygde bustader, derav 71 for utleige, medan fire er selde. Dagleg leiar Steinar Jensen seier drifta ber seg så lenge husbankrenta ikkje er stort over fire prosent. Så knappe er marginane, men med husbanklån på under tre prosent rente med ti års bindingstid er den framtidige profitten «greit berga» av den europeiske gjeldskrisa.

Waldegruppen har satsa på utleige for å sikra seg jamnare sysselsetjing for entreprenørselskapet i gruppa enn det som ville vera mogleg med berre sal av nye bustader, og har kombinert utleige med høve til å kjøpa husværa for dei som bur der. Leiga for eit 56 kvadratmeter husvære er 9000 kroner, for dei mest populære, tre-roms husværa er leiga 12.000 kroner.

– Det er  stor etterspørsel og lange venteliser, seier Steinar Jensen.  Han understrekar at det berre er eit langssiktig perspektiv som kan forsvara denne typen investeringar, men seier og at firmaet er interessert i å byggja fleire utleigebustader, også kommunalt leigde, som har eigne finansieringsformer. Eit nytt prosjekt, med 15 av 66 husvære for leige, er snart startklar. Steinar Jensen meiner det er samfunnsmessig viktig å kunna tilby skikkelege utleigebustader for ei veksande gruppe bustadsøkjarar.

Med fleire aktørar som Waldegruppen kunne Bergen  og omegnskommunane fått ein betre fungerande leigemarknad.  Leigetakarar i privateigde hus er nyleg tekne inn i ordninga med statleg bustøtte for dei som har ekstra dårleg økonomi.  Men det trengst fleire offentlege støttetiltak for at leigemarknaden skal bli eit akseptabelt alternativ til sjølveigd bustad.  Ein brøkdel av subsidiane som no går til sjølveigarane ville gjera store utslag.

Leigehus er er ein høgst normal buform i dei fleste europeiske land, ikkje minst i dei store byane. Det norske samfunnet ville vera tent med ei normalisering av denne buforma. Det kunne også bidra til å dempa den sterke prisauken for sjølveigarbustader.