Hvorfor Ylvis?

Programmet deres er like festlig som Barnas supershow, men selv godt voksne hipstere digger dem.

«Vi må aldri slutte å være morsomme. 
Da vinner Ylvis-folka.»
Halvor Dahl (Twitter)

Les det følgende som et forsøk på å forstå. Det skal handle om komiker-
brødrene Ylvisåker, som, etter mine 
begreper, ikke er særlig morsomme. Til tross for dette etter mitt syn åpenbare faktum, får de to holde på, i program etter program, i konsept etter konsept. Humoren deres kan oppsummeres som et forsøk på å utviske skillet mellom barne- og voksenhumor – ikke gjennom en snedig fusjon – men ved å få voksne mennesker til å le av det barnehage og -skolebarn finner festlig.

FOTO: TVNORGE

De får det til, og det er jo det verste. Folk ler. De strømmer til showene deres og elsker tv-programmene deres. Kritikerne jubler. Det nye talkshowet deres på TVNorge, «I kveld med Ylvis», produseres av de kuleste karene i bransjen, nemlig Bård Tufte Johansen og Harald Eia og deres selskap Funkenhauser. Sistnevnte, innovatøren og hipsteren Eia, uttaler at Ylvis-brødrene er både flinkere og morsommere enn ham selv. Selv sitter jeg med følelsen at hypen skyldes et generelt kvalitetsforfall, eller: Er man i ferd med å bli gammel?

Ok, jeg kan innrømme at de to har en viss løssluppenhet ved seg, som er et krav for enhver entertainer. De fjoller, klovner og har det artig. De er noen 
likendes typer. Men det viktigste mangler: Det er smått med så vel sjarm som oppfinnsomhet. Til å avhjelpe det første har brødrene i det pågående talkshowet hentet inn den høyhårete Calle Hellevang-Larsen fra BI-humorens stjernetrio «Raske Menn». Han er en ganske inn-tagende fyr, og kan blidgjøre selv de 
sureste blant oss. Men selv om hans inntreden bidrar til at sjarmfaktoren økes noen små knepp, berger han ikke programmenes nær totale mangel på skarpsinn og originalitet. Det rusles og slentres i for lengst nedslitte stier.

Som programledere er de mer interessert i seg selv enn i gjestene som skubbes på plass etter at de tre har gjøglet seg gjennom programmets første bolk. Det kan man både forstå og tilgi. Hovedprogramleder Bård Ylvisåker er en utrenet intervjuer, noe som ble svært tydelig da den svenske komikeren spastikeren/Jonas Gardell slapp til sist mandag. Det var ingen kjemi, ingen kontakt, og samtalen ble deretter.

Ylvis den yngre trives langt bedre når han babler med broren eller hopper opp på pulten sin for å rope et eller annet. Jeg har ingen problemer med selvopptatte 
programverter. David Letterman, for eksempel, er en gudbenådet vitseforteller, men en relativt innskrenket intervjuer. Men tre av denne type, som «I kveld med Ylvis», blir i overkant.

Men som sagt og innrømmet: Kanskje tar jeg feil. Og kanskje er det Ylvisenes trang til å bre seg ut som er problemet. De er, sier kjennere, flinke innenfor revyformatet, der de makter å blande verbalkomikk og musikk på en til tider virtuos måte. De burde således kanskje holde seg til revy (showet «Ylvis 4» har som kjent gått for fulle hus i Bergen, og sparkes i gang på nytt i Oslo i neste måned)? Det sagt: Alle vil som kjent ha sitt eget talkshow. Og så lenge publikum liker det som serveres (første program hadde 460.000 seere), er vel det meste tilgitt.

Humormiljøet er, som alle andre miljøer i Norge, bitte lite. Folk er avhengige av hverandre og mange dukker opp på begge sider av bordet, både som artister og produsenter. Dette skaper en i overkant studentikos stemning. Det er ingen fadermord i sikte. Det er vel og bra at folk er forlikte, men det kan føre til en viss slapphet og mangel på internkontroll. Et guffent eksempel på selvkløingen i humorkretsen er denne Komiprisen, som er en oppvisning i slentrende kameraderi, attpåtil direktesendt på TV.

Som innenfor andre arenaer av popkulturen var 1990-tallet en frigjøringsperiode for norsk humor. Nevnte Eia/Tufte fungerte som humorens svar på rockebandet Nirvana. Det gamle føltes med ett veldig gammelt. Undergrunnen ble etter hvert mainstream, noe som virker helt umulig i dag. Det er vanskelig å skue en hovedstrømning blant de yngre komikerne utover et relativt vennligsinnet klovneri. Ylvisbrødrene kan sammenlignes med TV 2s humorflaggskip «Torsdag kveld i Nydalen», som er lunt og trivelig og omtrent like nyskapende som gudbrandsdalsost.

Akk, ja.Det er vel noe som er gått en hus forbi. En venn fra Bergen beskylder meg for Oslo-elitisme når jeg innrømmer at jeg ikke får fot for Ylvis-guttenes ablegøyer. Og det selv om jeg har mine røtter fra revybeltet i de nordre delene av Trøndelag. Så da gjenstår spørs-
målet: Er Ylvis et Bergens-fenomen? 
Og i så fall: Har jeg i det ovenstående provosert en hel by?

Hans Petter Sjøli