Etter Ragnhild (15 år)

 

RAGNHILDS MINNE: TV 2s dokumentarfilm om Ragnhild Embla Helsengreen handler også om ansvar.

 

På mange måter er det synd at TV 2s gode dokumentarfilm om 15 år gamle Ragnhild ikke ble sendt mye tidligere i valgkampen. Den kunne ha bidratt betydelig til å åpne en del øyne i rusdebatten. 

Onsdag kveld sendte TV 2 dokumentarfilmen om Ragnhild Embla Helsengreen fra Bergen, hun som fremdeles trolig er Norges yngste overdoseoffer noensinne. Hun ble bare 15 år. Hun døde i juli i fjor. Både vi i BT og andre medier har beskrevet saken i detalj, men likevel med en slags distanse. Ragnhilds død førte til en opphetet debatt om barnevern og strenge tiltak, og hun ble heist opp på den nasjonale politiske dagsorden. TV 2s film plasserer Ragnhild mye mer i sentrum av sitt eget liv, i steden for bare som offer i en forferdelig tragedie. 

Filmen handler om privatliv, ferieturer, familie, venner.  Den handler mye om å gi Ragnhild verdigheten tilbake. Og i så måte gjør reporter Siren Henschien en veldig fin jobb, sammen med Ragnhilds tante Betty – og dem som har klippet og lydsatt filmen.  

Noen vil kanskje si at det å lese fra dagbøker og vise private videoer er spekulativt. Men i dette tilfellet er det helt nødvendig for å forstå hva som skjer når en 15-åring dør på et kjøkken i et hus hun aldri burde ha vært i, med en alt for stor dose heroin i kroppen.

Filmen er nærgående og frittalende, men handler i liten grad om å fordele skyld. Det er en sympatisk synsvinkel, fordi det å fordele ansvaret for en 15-årings død er ekstremt krevende, og i dette tilfellet unødvendig.

Det vi trenger å vite er hva som skjer når en jentunge blir overlatt helt til seg selv, i den vanvittige balansegangen mellom det å beskytte foreldrene og det å be om hjelp. Ragnhild tok den sjansen allerede da hun var 11 år gammel, da hun ringte politiet og fortalte at far slår mor.

Vi trenger å vite at barn noen  ganger helt alene må håndtere det umulige valget mellom det å svikte sine nærmeste og sørge for seg selv. For mange barnevernsbarn er tilliten til voksne fullstendig ødelagt (med god grunn), men samtidig er voksne er den eneste vei ut av problemene.

Dette paradokset måtte Ragnhild håndtere allerede da hun var fjerdeklassing. Det er en utfordring vi voksne knapt kan håndtere i våre beste stunder. Men dette skjer hver dag, med barn over hele landet. I fjor var det hele 1250 rømninger fra barnevernsinstitusjoner her i landet. Vi kan knapt forestille oss hva som ligger bak hver av disse fluktforsøkene.

Filmen berører også på et annet plan, fordi den i underteksten handler mye om personlig ansvar. Og personlig ansvar er noe av det siste vi snakker om i barneverns- og rusdebatten. Det å melde fra til barnevernet er forbundet med ekstrem risiko for å skjemme seg ut, melde feil, og dermed påføre en kanskje kjent og kjær familie skam for livet – og seg selv et ødelagt vennskap. Tenk deg om du selv blir påført mistanke om omsorgssvikt mot dine barn fra din egen nabo eller kollega. Det er en risiko de aller færreste av oss er villig til å ta, og derfor overlater vi glatt den plikten til det offentlige. 

Vi skal ha søkelys på barnevern og andre etater, fordi de har et lovpålagt ansvar å gjøre en jobb der det foregår omsorgssvikt. Men kan det samtidig tenkes at det er bekvemt at de fritar oss for ansvaret?  Hva vet vi egentlig om barnevernet? Jeg tenker at denne filmen viser at «ansvar» kanskje er blitt litt for abstrakt for oss.

På mange måter er det Ragnhilds flotte venninner som har de beste refleksene i denne filmen. Noen av dem har selv erfaring fra barnevernet.

– Spør!, sier de.

– Finn ut av det! Meld fra!, sier de.

I det ligger det en klar oppfordring om at vi ikke kan overlate absolutt alt ansvar for barnevern og rusforebygging til det offentlige. Men at ett ord, en telefonsamtale på rett tid kan være livreddende.

Det er fortvilende å høre politiveteran Harald Bilberg fortelle at Ragnhild helt sikkert ville klart seg. Hun kunne ha kommet seg ut av rusen; hun var smart, sterk, fin. Det er så tragisk at han kanskje har rett.

Kommentarer