Forutsigbar pingpong

NYMALT GRUSVERK: Forusigbare tema i fredagens partilederdebatt. Fra venstre litt av Jens Stoltenberg og Siv Jensen, Kristin Halvorsen, Knut Arild Hareide og Liv Signe Navarsete. FOTO: SCANPIX

Det spisser seg kraftig til, og både  BTs meningsmålinger og Aftenpostens valgbarometer har den siste tiden antydet en klar tendens i kongeriket. De som bivånet den maratonaktige partilederdebatten på NRK fredag kveld ble kanskje litt klokere, andre ble kanskje lullet i søvn. «Forutsigbarhet», er kanskje et ord som slår en i bakken etter en slik seanse. Det tok seg heldigvis opp etter en time.

Temaene var eldredebatt, samhandlingsreform, kommunesammenslåing, skole og veier. Har du hørt det før? Problemet med en slik debatt er at det blir 120 minutter med elendighetsbeskrivelse og selvskryt, og til det trenger man som tilskuer sterk mage. Pluss det å huske å spørre seg selv; er det så grusomt her i landet da?

Eldreomsorg, eldreomsorg, eldreomsorg var det første mantraet. Det var en vrang og underlig start, som skled ut i detaljdiskusjoner om lovforslag og forskrifter og finansieringsordninger det er vanskelig å henge med på, selv for partiledere. Det naturlige utgangspunktet var  skandalen i Trondheim, men bak denne dramatiske nyheten er debatten fremdeles den samme. Men den ble preget av en engasjert Knut Arild Hareide (KrF), som oppfordret forsamlingen ikke til å slå hverandre i hodet med privat eller kommunal omsorg. Noe som fremtvang statsministerens lille innrømmelse: Han er fremdeles høy og mørk (og litt grå).

Ellers var det fattig på punchlines. Rent språklig sett fremstår våre partiledere som et nymalt grusverk. Malende, knirkende og dramaturgisk korrekt, men til tider fattig på hovedsetningenes store flukt og elevert verbalseilas á la Gro og Kåre (mest Kåre Willoch, da). Første del ble forutsigbar pingpong over den politiske skillelinjen, og den er for tiden rødgrønn.  
Det kan skyldes at norsk toppolitikk for tiden er altfor fattig på iltre nordlendinger og striler, men mest trolig skyldes det at partilederne er grundig rådgiverdrillet, gjennompugget og imagebevisst før de sendes ut i manesjen. Derfor ble det heller ikke småkjekling om detaljer, men mer velsmurte imperativutsagn om De store linjene.

Men det fantes unntak, heldigvis. Knut Arild Hareide (KrF) var så engasjert, og argumenterte så kraftig mot hastverket i samhandlingsreformen at det grenset til fistelskriking. Det hjalp likevel lite på den snikende følelsen av at den delen av debatten var noe konstruert. Verden er ikke av natur vrang, alt er ikke umulig, og alle kommuner trenger ikke ha like stor fart inn i samhandlingsreformen, slik statsministeren påpekte. Selv ikke konspirasjonsspørsmål fra programleder Lisbeth Skei kunne endre på det. (Nei, samhandlingsreformen er ikke konstruert primært for å lure kommuner til å slå seg sammen.)

Det er mulig at det var den ene colaen fra BT-automaten som slo inn, men i skoledebatten virket det som temperaturen steg noen hakk i studio. Dette er et tydelig tema det er lett å bry seg om, for her dro nesten hele panelet seg opp på tærne og høyere på toneskalaen. Spesielt gnistrende Trine Skei Grande (V), som tuktet småstressede utdanningsminister Kristin Halvorsen (SV). La oss spørre; finnes det politikere der ute, fra høyre til venstre, som «snakker NED» lærerne? Veldig tvilsomt.

Veidebatt er alltid bra underholdning, med parodisk tristesse malt i tjære og grus; der Stoltenberg til slutt grep til sarkasmene som vern mot panelets asfaltromantikk. Men denne delen av showet avslørte samtidig debattens mørke bakside. Den består i at miljødebatten på riksplan i Norge er relativt komatøs. Klima er dødt. Byluft er ut. Enøk er bortreist. CO2-kutt er gravlagt.
Og dette illustrerte nok et poeng; det totale fraværet av saker med tydelig ungdomsappell. I et valg som ser ut til å engasjere flere ungdommer enn noensinne, er dette veldig slapt, på grensen til drøyt. Skamme seg, NRK.  

Å vinne debatterhandler ofte om å beholde roen, fremføre sine beste argumenter og skape en fortelling rundt sin egen politikk. I så måte var det kanskje Jens, Erna, Siv og Trine som kom best fra det. Knut Arild, Kristin og Liv Signe ble trippende småhektisk på sidelinjen, og Turid fra Rødt havnet nok på reservebenken denne gangen.
Men vel blåst til alle.

Kommentarer