Hva er en firer verdt?

Terning, tall eller stjerner. Uansett symbol synes vurderingsskalaen skråsikker.

Men så enkelt er det jo ikke.

Da Håvard Nyhus for noen uker siden kritiserte BTs konsertanmeldelser, var Peter Larsen en av dem som tok opp tråden. Larsen, som selv anmelder klassisk musikk, viste til Arne Skouen, mannen som innførte terningkastet og senere angret som en hund. Larsen viste også til at det bak en karakter ligger så mange overveielser og avveininger at leserne burde hatt en bruksanvisning som forklarte resultatet. «Ideelt sett er det anmeldelsens tekst som er denne bruksanvisningen, » påpeker Larsen.

Han har selvsagt rett.

Problemet er at dagsavisenes anmeldelser blir kortere og kortere. Samtidig blir konkurransen om oppmerksomhet fra andre medier, tekstbaserte og visuelle, stadig større. Tiden og rommet for overveielser, avveininger og søkende, spørrende analyser blir mindre og mindre. Vi lever i spissformuleringenes tid.

Det rammer verkene som anmeldes, og berører et viktig aspekt ved kritikken: Kontrakten med leseren. Den felles forståelsen av hva vi faktisk diskuterer.

Her står filmen i en noe underlig særstilling, i alle fall i BT, som fritar litteratur og teater for karakterer – uansett sjanger – i motsetning til musikk, stand up, show og film.

Begrunnelsen er underholdningsaspektet, og film regnes som underholdning per se.

Konsekvensen er at verkene til regissører som Terrence Malick, Lars von Trier og Ingmar Bergman, om han hadde levd og virket, karaktersettes etter samme skala og målestokk som filmene til Tommy Wirkola, Roland Emmerich og Quentin Tarantino.

Men heller ikke her er det helt så enkelt.

En firer til Wirkola og en firer til von Trier er to forskjellige størrelser. En treer til Woody Allen og en femmer til Emmerich betyr ikke at sistnevnte har laget en bedre film enn førstnevnte. Det betyr bare at Allen har laget en dårligere film enn forventet, mens Emmerich har gjort motsatt.

I kritikerens verktøykasse ligger flere målestokker. Redskapen jeg bruker for å analysere Roy Andersons filmer skiller seg vesentlig fra den jeg vurderer en romantisk komedie med.

Derfor må tallkarakterer og terninger leses innenfor sin helt spesifikke begrensning, som en relativ og høyst elastisk målestokk, med et blikk på sjangervignetteringen, to øyne på teksten – og bevisstheten om kritikeren og publikums ulike roller og mandat i bakhodet.

 

Kommentarer