Den farlige gaven

Så gavmild mann møtte jeg aldri at ikke han ønsket gave, eller så raus med rikdommen sin, at han ikke likte å få lønn. (Håvamål, ca. år 1000)

GAVER ER POLITIKK: Sp-politiker Liv Signe Navarsete (bildet) måtte forklare seg om armbåndet hun fikk av Aker Yards i 2006. Gaver var også av stor politisk betydning i middelalderen. ARKIVFOTO: INGAR HAUG STEINHOLT

 

I dag balanserer politikerne på en knivsegg. Dersom de vil støtte sine venner eller mottar flotte gaver blir det raskt stilt spørsmål om habilitet og ordet «korrupsjon» dukker raskere opp enn du kan si Transparency International. I middelalderen var derimot gaver og vennetjenester den mest opplagte veien til makt.
Audun Lysbakken ble felt etter noen uheldige pengegaver til et godt tiltak, Liv Signe Navarsete fikk mye kritikk for å ha mottatt dyre smykker for å være gudmor for en båt, og Jonas Gahr Støres relasjon til en barndomskamerat har gjort at hans habilitet trekkes i tvil. Dagens politikere må trå varsomt. Moralske dommer utmåles pr. avis. I eldre tider var derimot gaver og vennskapsbånd en selvfølgelig del av både det politiske spillet og etablering av maktposisjoner.

«Gaven»
En av de mest innflytelsesrike bøkene i forrige århundre var «Gaven» av Marcel Mauss. Boken tar for seg betydningen av gaveutveksling. Den innledes med et utdrag fra det norrøne lærdomskvadet Håvamål fra ca. år 1000: «39. Så gavmild mann/møtte jeg aldri/at ikke han ønsket gave,/eller så raus/med rikdommen sin/at han ikke likte å få lønn.»
Diktet sier noe om hvordan sosiale kontrakter ble inngått i middelalderens Skandinavia: «bytte og kontrakter [gjennomføres] i form av gaver, som i teorien er frivillige, men som i realiteten representerer en forpliktelse». Det var både en plikt å gi, ta imot og gjengi en gave. Mauss’ refleksjoner rundt gaver og gaveutveksling har vært utgangspunkt for senere studier av det norrøne samfunnet.

Gaven forplikter
En nyere studie er Jón Viðar Sigurðssons «Den vennlige vikingen» (2010). Sigurðssons hovedfokus er ikke bare gaveutveksling, men etableringen og betydningen av vennskap i Norge og på Island mellom 900–1300.
I det politiske spillet hadde gaver her en avgjørende rolle. Gaver var ikke gratis eller tilfeldig utdelt, men forutsatte en rekke føringer; både en gjengave og en forpliktelse om vennskap og støtte. Det var dessuten først motgaven eller motytelsen som sikret eiendoms- og disposisjonsrett over gaven.

Nyttevennskapet
Det var derimot ikke bare snakk om en upersonlig utveksling av gjenstander, men også om å etablere og vedlikeholde forbindelser mellom mennesker. Men vennskap i middelalderen skiller seg fra hvordan vi i dag ser på vennskap.
Middelalderens vennskap hadde en hensikt: nytteverdi. De var i hovedsak en slags sosial kontrakt mellom to parter og bare unntaksvis basert på følelser. Sigurðsson beskriver derfor vennskapsrelasjonene i Norge og på Island primært som nyttevennskap.  
I dag: Nettverksbygging

Med våpen og klæde, skal vener gåvast

Vi kan kjenne oss igjen i nyttevennskapet via et moderne moteord: nettverksbygging. Mektige menn bygde opp sin makt gjennom gaver og vennskap. Dette sikret dem støttespillere, både på tinget eller ved voldeligere sammenstøt.
Nettverk kunne aktiviseres i økonomiske kriser og politiske konflikter. Det handlet derfor om å utnytte tilgjengelige ressurser på klokest mulig måte. Dersom en støttespiller var venn med begge parter, noe som forekom, kunne han gå inn og megle.

Patron og klient
Båndene som ble etablert var ikke alltid mellom to likeverdige parter. Ofte var det snakk om et patron-klient-forhold – en allianse mellom personer med ulik status, makt og rikdom. Avtalen gagnet begge: klienten ga lojal støtte og aktelse, mens patronen lovet beskyttelse og hjelp.
Konger og høvdinger skulle være gavmilde. Det var en av de store kongelige dydene. Det behøvde ikke bare være materielle goder, men også å organisere fester og sammenkomster. Til slikt inviterte en høvding alle sine venner. Den som arrangerte de største gjestebudene var rikest og mektigst, og hadde flest venner.

Gjerrighet var skammelig
Gjerrighet var ingen positiv egenskap. Spesielt var det skammelig for en konge. Gjerrighet kunne koste konger livet. I 1157 brøt det ut krig mellom samkongene Øystein og Inge. Da situasjonen tilspisset seg holdt kong Øystein husting, og manet sine støttespillere til kamp.
Talen ble møtt med stillhet. Så reiste Hallkjell Huk seg og sa: «La nå gullkistene dine følge deg og verge landet ditt». Øysteins grådighet ble hans fall. Hans menn forlot ham. Kong Øystein måtte flykte og ble drept like etter.  

Hva gir man i gave?
Men hva skal man gi i gave? Det var klare regler om hvilke gjenstander som kunne bli gitt, men også når en motgave skulle gjengjeldes. I Håvamål heter det at: «Med våpen og klæde, skal vener gåvast». Våpen ble i hovedsak gitt nedover i det sosiale hierarkiet.
Personer på samme sosiale nivå, som f.eks. to høvdinger, ga hverandre kostelige gaver av gjensidig verdi. Gjenstander som omtales i gaveutvekslingen er våpen, hester, økser, smykker, mat og klær.

Kongens undermann
Gavers symbolske betydning kommer fram i historien om kong Adalstein av England og kong Harald Hårfagre. En engelsk sendemann kom til kong Harald med et rikt dekorert sverd: «Sendemannen holdt sverdet fram mot kong Harald og sa: «Her er et sverd som kong Adalstein ba deg ta imot.» Kongen tok om håndtaket, og straks sa sendemannen:

Med våpen og klæde, skal vener gåvast

«Nå tok du sverdet slik kongen vår ville. Nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans»».
At Harald tok imot gaven, innebar at han (ubevisst) aksepterte Adalstein som sin overmann. Harald tok riktignok igjen, men det er en annen historie.

Kvinnene var gaver
En gave fungerte svært godt for å etablere vennskap: kvinner. Døtre eller kvinnelige slektninger kunne brukes for å knytte mektige menn sammen. Et godt giftermål kunne være begynnelsen på en politisk karriere. Ekteskap kunne også inngås som ledd i fredsforhandlinger.
I striden mellom Magnus Berrføtt og svenskekongen Inge Stenkilsson d.e. i 1090-årene, ble Inges datter, Margrete, gift med Magnus. Hun fikk derfor tilnavnet Fredskolla («fredskvinne»). Hva kvinnene selv mente om å være «gaver» sier kildene ingenting om. Politikk var menns sfære.

Gaven skal sees
I dag foregår vennetjenester i det skjulte, der var middelalderen annerledes. Hva var poenget med storstilte gaver om ingen så det? Utveksling av gaver var derfor en offentlig handling som involverte tre aktører: giver, mottaker og tilskuer.
Tilskuerne var kanskje de viktigste. I et samfunn der skrift fortsatt ikke var utbredt, var det disse som skulle fortelle om gaven, giverens sjenerøsitet og det etablerte vennskapet. 

Regulerte gavene
På slutten av 1200-tallet endret kongemakten alt med lovgivning. Det ble lovfestet hvor mye som kunne gis i gave. Aristokratiet skulle hindres i å bygge opp en lokal maktposisjon og ble embetsmenn.
En stor forskjell på middelalderens og moderne politikere, er hva som skjer når spillet kommer til sin slutt. Dersom en islandsk høvding ikke ble drept, men trakk seg tilbake fra politikken, valgte han ofte å gå ut av samfunnet og inn i klosteret. En moderne politiker som trekker seg fra politikken derimot, vender seg mot samfunnet og selger seg til First House.
Marcel Mauss (1872-1950), var fransk sosialantropolog. Mest kjent for boken «Gaven. Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn» fra 1925.
Jón Viðar Sigurðsson er middelalderhistoriker og professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Tags:

Kommentarer