Kvinner og barn sist!

Adopsjon er ikke tema i norsk historie. Kvinner og barn regnes ikke som viktige i fortellingen om vår felles fortid.

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Av alt jeg har vært innom som student, regner jeg historie og statistikk blant de viktigste fagene. Statistikk var mer viktig enn morsomt, historie var begge deler. Ingen dannelse uten historie, men først og fremst er historie viktig for forståelsen av hvor vi kommer fra og hvorfor samfunnet vårt er som det er.

Det er ikke så vanskelig å få tilgang på informasjon om 1814, industrialisering, annen verdenskrig og kampen mot EEC. De store linjene, de sentrale aktørene, de er en del av vår felles historie. Vi kan bli kjent med den historien hvis vi ønsker det.

Mye av adopsjonshistorien er så sår, at vi ubevisst blir enige om at det er best å la det ligge

I andre deler av historieskrivingen opplever vi en avstand til menneskene, og særlig til kvinnene og barna. Sosialhistorien finnes der, men også den er overordnet i sitt uttrykk. Vi vet når syketrygden ble innført. Vi vet så å si ingenting om livene til dem som falt utenfor normene, først og fremst kvinner og barn. Vi kan ikke oppdrive tall og statistikk om mange av dem, de ble aldri registrert noe sted, og deres egne historier blir ikke fortalt i bindsterke biografier, i intervjuer, eller i historiebøker.

Les også: Disse ledet adopsjonsnettverket

Kvinner og barn først!, sier vi gjerne, men de har aldri fått noen stor plass i historien. Med unntak av en og annen spektakulær dronning har de ikke stått for politiske gjennomslag, for de store oppfinnelsene, for seirene på slagmarken. De har bare vært der, som infrastruktur og støttepersonell, som en forutsetning på linje med kjerren til hesten. De har ikke vært vurdert som viktige.

Forskningen finnes knapt, alle som vet noe om temaet bekrefter det: Dette har ikke samfunnet vårt prioritert å få vite mer om

Da Bergens Tidendes journalist Helle Aarnes begynte å jobbe med sakene om tyskerjentene for noen år siden, ble det ekstremt tydelig. Historien om mange tusen kvinner, og dermed deres familier og barn, var kun overflatisk fortalt. Den ble fortalt av seierherrene etter annen verdenskrig, og av noen få av dem det gjaldt. Men mengden av historie som aldri ble fortalt var enorm. Tyskerjenter og tyskerunger – Aarnes satte ord på hvilket svik mange av disse ble utsatt for fra norske myndigheter og samfunn. Det vant hun Den store journalistprisen for, noe som blant annet ble begrunnet med at hun tok for seg en del av norsk historie som aldri var blitt skikkelig fortalt.

Les også: Ingen forskning på norsk adopsjon

Da Aarnes og kollegene Ingvild Rugland og Gunnar Wiederstrøm tok fatt på temaet innenlands adopsjon, så vi det samme. Historiene var så å si ukjente, og i alle fall ikke fortalt. Temaet er en del av det vi ikke snakker om, eller har snakket om. Forskningen finnes knapt, alle som vet noe om temaet bekrefter det: Dette har ikke samfunnet vårt prioritert å få vite mer om. Om det skyldes uinteresserte forskere, mangel på vilje til å bevilge penger til prosjektene, dårlige prosjekter, eller rett og slett skam, vet vi ikke. Sannsynligvis spiller alt dette en rolle.

En nasjon kan ikke akseptere at historie glemmes og forsømmes fordi den er ubehagelig, eller fordi den angår personer vi regner som historisk uvesentlige

På en måte er det ikke så rart. Mye av adopsjonshistorien er så sår, og angår så mange av oss, at vi ubevisst blir enige om at det er best å la det ligge. De enkeltstående personlige dramaene bak adopsjonshistorien i Norge er en del av svært mange norske familiers hemmeligheter. De er noe vi vil legge bak oss, bli ferdige med.

Det er en forståelig privat reaksjon, men en usunn kollektiv reaksjon. En nasjon kan ikke akseptere at historie glemmes og forsømmes fordi den er ubehagelig, eller fordi den angår personer vi regner som historisk uvesentlige. Kvinnene og barna dette angår er ikke uvesentlige. De har erfaringer og historier å fortelle som er gyldige også i dagens Norge. De kan fortelle mye om hvordan de opplevde et samfunn som ikke aksepterte det avviket det ble regnet som å få barn utenfor ekteskapet. Vi kan lære mye om kynismen i en stat som ikke trenger å bry seg om denne gruppen blant de svakeste, fordi ingen taler deres sak.

Så kan vi si at det ikke er så nøye lenger. Innenlands adopsjon er minimal i Norge i dag, og livet for den ugifte og enslige moren er totalt forandret de siste 40 årene. Utdanningsrevolusjonen, p-pillen og abortloven har gitt kvinner en innflytelse over egne liv som er historisk viktig, og som også er blitt fortalt.

Vi er ikke kommet langt i arbeidet med å forstå hvordan vi kan ta vare på barn som av ulike grunner ikke har foreldre som kan ta seg av dem

Men adopsjon er på ingen måte et utdatert tema. Mange av dem det angår lever ennå, og familiene deres lever med historiene. Adopsjon er fremdeles et tema i vår tid, med et bakteppe av nye problemstillinger. Om noe, er den innenlandske adopsjonen i Norge sannsynligvis altfor liten i dag. Mange barn trenger foreldre som kan ta seg av dem, også her i landet. Det er som kjent forskjell på å ha foreldre, og å ha foreldre som tar ansvar og yter omsorg. I dag er det svært vanskelig for barn å få etablert et permanent bånd til nye omsorgspersoner når biologiske foreldre svikter. Forskning og innsikt i hvordan innenlands adopterte har det, kan hjelpe oss til å forstå alle sidene ved adopsjon.

Les også: Disse fire ble adoptert

Vi har kommet langt i arbeidet med å ta vare på kvinner som får barn de ikke planla. Vi er ikke kommet langt i arbeidet med å forstå hvordan vi kan ta vare på barn som av ulike grunner ikke har foreldre som kan ta seg av dem. Adopterte barns historie og erfaringer er viktige, og historiene må fortelles, selv om de avdekker nok en skamplett i nyere norsk historie.

Bergens Tidende forteller en del av denne historien. Den må fortelles av flere.

Kommentarer