Dommens dag

Kan sjelefreden senke seg nå?

Det er en helt særegen stemning når du sitter og venter på en historisk kunngjøring. Også her i Bergen, foran storskjermene i den stumme rettssalen i Bergen tingretts åttende etasje, var det pulsbankende forventning klokken ti i dag.
«Anders Behring Breivik dømmes til forvaring. Dommen er enstemmig», sa dommer Elisabeth Arntzen.
Lyden av stemmen hennes kom først, bildene åtte sekunder etter. Mangelen på synkronitet der oppe på skjermen var distraherende. Men budskapet var like momentant forstått som ellers i Norge og resten av verden. Anders Behring Breivik er tilregnelig, og dømmes til forvaring i 21 år.

Vi som satt der kunne derfor observere ett av prosessens varslede paradokser, slik de utspilte seg i rettssal 250 i Oslo.
TV-kameraet festet seg umiddelbart på massedrapsmannen ansikt – og han smilte ubehagelig selvtilfreds, gjorde ikke forsøk på å skjule at det var dette han ønsket seg.
Og i neste øyeblikk, bilder av pårørende som kikker på hverandre over benkeradene, og smiler varsomt, i erkjennelse av at de også fikk dommen de hadde håpet på.
Men selvsagt med to helt forskjellige utgangspunkt. Morderen smilte, fordi det i hans forskrudde verden er en forutsetning for hele hans bestialske prosjekt, at han fremstår som tilregnelig.
De pårørende nikket, fordi det nå vet at katastrofen som tok deres barn, har et ansvarlig ansikt, at han visste hva han gjorde – og skal straffes for det med alle rettstatens midler.

”Dommen er enstemmig”, sa dommer Arntzen. ”Den er på 90 sider”, sa hun. Opplesningen, som pågår det meste av arbeidsdagen, er en sakte repetisjon av terrorens dynamikk, om hvordan en av historiens verste terrorister ble formet. Fra fødsel og oppvekst, via kontakten med barnevern og psykiatrien på tidlig 1980-tall, til bombebyggingen på Rena og kjøreturen til Utøya. Gjennomgang av hvert eneste drap han begikk den 22. juli ifjor.
Og hele tiden, med Behring Breiviks tilsynelatende uberørte ansikt til høyre på storskjermen.

Det som nesten ikke kan beskrives, har fått en slags begrepsmessig fasthet nå. Det heter ”tilregnelig”, og skjærer forløsende gjennom den plagsomt polariserte striden i rettsspsykiatrien.
Tilregnelig» innebærer at den dødelige terroren og og de kalkulerte drapene på politisk engasjert ungdom var rasjonelt planlagt, og at det medfører straffeansvar.
Selv om dommen går mot aktors påstand, var den påstanden så fylt av tvil, at det foreløpig virker usannsynlig at det blir noen anke.
Så det store spørsmålet som surrer der ute på nett, i korridorer og i hus og hjem nå er: Får vi som nasjon sjelefred nå?

Jeg håper ikke det. I dette tilfellet er ”sjelefred” en klisjé. Ansvaret for selve terrorhandlingene er behørig plassert, men dens konsekvenser er uforståelige, og vanskelig å ta inn over seg, fremdeles. Det er naturlig at sorgen og raseriet over drap, brutalitet og ydmykelsen av en hel nasjon får lov til å leve så lenge det er nødvendig. Vi kan ikke late som om denne tragedien får sitt endelikt i en rettssal.
Og for øvrig: Det er fremdeles en del store debatter som ikke er forløst og ferdig: Politisk ekstremisme, antiislamisme, barnevern, beredskap, samfunnssikkerhet, politisk ansvar – og ikke minst rettspsykiatri. De fortsetter – allerede tirsdag, da Jens Stoltenberg skal i Stortinget og forklare seg om sitt ansvar.

Tags: , , ,

Kommentarer