Godt dømt

Kun én mann har villet ta ansvar og straff for 22. juli, og han fikk lov til slutt.

”Landet uten konsekvenser” er blitt et munnhell, og det handler altså om Norge. I kjølvannet av 22. juli-kommisjonens rapport har vi sett fenomenet i fri utfoldelse. Myndighetenes totale svikt i utførelsen av sin primære oppgave, å beskytte borgerne, har ikke ledet til en eneste avgang. Selv politidirektøren gikk ikke på grunn av sin svikt i tragediens etterspill, bare fordi han følte han ikke fikk nok tillit fra overordnede.

Den suverent største synderen, Anders Behring Breivik, er den eneste som hele tiden har insistert på at han ville ta ansvar og personlig straff, men også han så ut til å bli avskåret av en psykiaterduo og av aktoratet. Han smilte da dommen kom i går. Han fikk straff som ansvarlig for sine handlinger, ikke psykiatrisk behandling som uansvarlig.

Jeg har ikke vært særlig opptatt av hvordan retten ville konkludere i dette hovedspørsmålet. Udåden i fjor har åpenbart elementer av både galskap og politikk i seg. Om Breivik handlet på grunn av en politisk overbevisning, eller om han primært var gal og brukte politikken som påskudd og pynt, er ikke avgjørende. Uansett må vi ta inn over oss at deler av samfunnsdebatten før 22/7 har bidratt til at Breivik gjorde det han gjorde.

Da den første psykiaterrapporten kom, tenkte jeg som så mange andre: Her er det noe som ikke stemmer. Breiviks meningsunivers er vel ikke så spesielt at det i seg selv kan begrunne en diagnose for psykose.

Etter hvert som jeg tenkte mer på det, og også var tilstede i retten i noen dager, vippet jeg til motsatt konklusjon: Greit – bomben i regjeringskvartalet kan gjerne ha vært en politisk motivert handling. Men kan en mann som går rolig rundt i over en time på en øy for å skyte barn i hodet være politisk motivert?

Nei, kom jeg til å mene. For å gjøre noe slikt, må man være utilregnelig. Den Breivik jeg så i retten var en annen enn han som gikk på Utøya. Selv om jeg jo forsto de politiske og moralske behovene, undret jeg meg stadig over mange debattanters insistering på at mannen som myrdet barn på løpende bånd var ”frisk”.

Samtidig fikk jeg økende sympati for et filosofisk argument: Det er en menneskerett å få lov til å ta ansvar for sine handlinger. Vi så uten tvil en tilregnelig Breivik i retten. Denne utgaven av massedrapsmannen ville like tydelig erklæres tilregnelig også i gjerningsøyeblikket. Vel, tenkte jeg, må samfunnet da insistere på det motsatte?

Jeg skjønner hvorfor resonnementet ikke holder juridisk, men jeg ser på denne saken for seg, og alle som ikke er dommere bør få tenke om dette som de vil.

Dommer Elisabeth Arntzen sa i går at retten ikke ville legge vekt på tiltaltes ønske, men hun sa også at ”det er betenkelig å ta skyldevnen fra en tiltalt ved uberettighet sykeliggjøring av vedkommendes sinn. Lovbrytere med reell skyldevne skal dømmes”.

Retten mener han hadde reell skyldevne både 22/7 og nå. Jeg er litt i tvil om det første, men anser det tilstrekkelig at han i alle fall har skyldevne nå.

I den største straffesaken etter krigen har Oslo Tingrett, som første instans, maktet å ta en beslutning som begge parter godtar, som tilfredsstiller de fleste relevante fagfolk og som endatil er i overensstemmelse med folkeflertallets rettsoppfatning. Det er rett og slett godt dømt. Dessuten er det altså godt at i det minste hovedpersonen selv får ta ansvar og straff for at 77 uskyldige ble frarøvet sine liv i fjor sommer.

Kommentarer