Finanskapitalens brunsnegler

Vi lever tilsynelatende godt med å være medeiere i finansinstitusjoner hvis gjøren og laden undergraver og ødelegger grunnleggende livsvilkår for hundretalls millioner av mennesker verden over.

 

Den spekulative finanskapitalen: Den har fått utbre seg som brunsnegler under alle samfunnsinstitusjoner og skjøre demokratiske grunnmurer, skriver artikkelforfatteren. FOTO: JAN M. LILLEBØ

 

Statens Oljefond Utland  (SPU) dumpet i vår sine beholdninger av statsobligasjoner for PIIGS-landene, de hardest rammede i eurosonen. Selv om det sikkert var smart fra et inntjeningssynspunkt, er det andre verdipapirer SPU heller skulle ha prioritert å kvitte seg med. Ikke minst Norges aksjebeholdninger i Wall Streets og Londons glupske investeringsbanker, og i særdeleshet Goldman Sachs.
Oljefondets investeringsprofil har gjort Norge til en viktig samarbeidspartner for internasjonal storkapital. I vår besøkte Jens Stoltenberg Goldman Sachs’ sjef, Lloyd Blankfein, i New York, og ble «imponert» over «innsiktene» han der fikk formidlet om finanskrisen i 2008. Det skulle saktens bare mangle.

 
Goldman Sachs var jo sterkt medvirkende til selve krisen, kanskje også dens hovedregissør. Blankfeins forgjenger i sjefsstolen frem til 2006, Henry Paulson, var finansminister da krisen slo til, og sørget for at hans eks-kompanjonger kom velbeslått ut, takket være skattebetalernes penger. Etter at Obama ble president, ble Paulson medarbeider ved et forum for konstruktiv kapitalisme ved Johns Hopkins-universitetet.

 

 

 Han viste i hvert fall en konstruktiv holdning overfor Norge sommeren 2008, mens krisen var under oppseiling. Da fikk han nemlig sin statssekretær til å ringe sin norske kollega, Kristin Halvorsen, med forsikring om at den amerikanske regjering ville støtte opp under de vaklende låneinstitusjonene Freddie Mac and Fannie Mae, for dermed å forhindre at Oljefondet trakk seg ut. Om dette var særbehandling av én søkkrik investor, og/eller kanskje skyldtes et mykt punkt hos den norskættede Paulson, også kjent som «Hank the Hammer», skulle vært meget interessant å vite.

 
Ved inngangen til 2012 hadde SPU en eierandel på 0. 96 % i Goldman Sachs, til en verdi av 2 379 652 601 NOK, pluss 2 253 486 143 NOK i selskapets «verdipapirer». Bankens aggressive salg av råtne boliglån og verdipapirer (Terra-skandalen), medvirkning til fusk med Hellas’ nasjonalregnskaper, prisdrivende spekulasjon i mat- og råvarer (som olje), er velkjent og godt dokumentert. En av bankens toppmeglere ble nylig dømt for omfattende innsidehandel.
Oljefondet har et etisk råd som skal etterse at de etiske krav som skal/bør stilles virksomheter som det investeres i, oppfylles. (Det heter blant annet at «grunnleggende rettigheter» hos dem som berøres av selskapenes virksomhet skal respekteres). Det har svartelistet en del selskaper som produserer bestemte typer våpen, som klasebomber og landminer.
Rådet er formodentlig betenkt over at SPU har aksjer i gruveselskapet i Sør-Afrika, som ikke synes å ivareta de «grunnleggende rettighetene» til sine arbeidere med særlig iver. Trettifire av dem ble nylig skutt og drept da de streiket for bedre lønn.

 

 
Finanskapitalen produserer en annen slags klasebomber og miner, og penger lukter som kjent ikke. Norges andel i slike «produkter» er tilsynelatende etisk forsvarlig fordi pengene vi investerer i dem er ment «å arbeide» for å sikre vår fremtidige velferd. Og mens en selvsagt fordømmer at arbeidere plaffes ned, lever vi tilsynelatende godt med å være medeiere i finansinstitusjoner hvis gjøren og laden kronisk undergraver og ødelegger grunnleggende livsvilkår for hundretalls millioner av mennesker verden over, dag ut og dag inn.

 
Goldman Sachs’ makt forgrener seg i en grad som må karakteriseres som enestående i verdenshistorisk perspektiv. Henry Paulson var USAs finansminister alt mens bankens ansatte var de største bidragsyterne til Obamas valgkamp. Obamas administrasjon teller en rekke eks- Goldman-folk. Da eurokrisen begynte å rulle, dukket «gullmennene» på den andre siden av Atlanteren frem som på bestilling – Mario Monti erstattet Berlusconi i et italiensk forretningsministerium.
Mario Draghi, som ledet Goldman Sachs’ London-kontor da Hellas fikk lån som kamuflerte dets faretruende gjeldsgrad, er nåværende sjef for den europeiske sentralbank. Tilløp til kritiske spørsmål om hans og Goldman Sachs’ rolle i den greske kollapsen ble dessverre ikke fulgt opp av EU-parlamentet. EU-lederne har også gitt Goldman Sachs privilegert status i forvaltningen av det planlagte stabiliseringsfondet (ESM), som skal ordne opp i eurokrisen.

 
Under finanskrisen i 2008 hadde The Economist et cover med en slående vri på den ikoniske verveplakaten med Uncle Sam i flosshatt som krever patriotisk oppofrelse. Den flintskallede Hank Paulson retter pekefingeren, med budet: «I want your money». Det gjaldt først og fremst, men ikke bare amerikanske skattebetalere, som telefonen til Kristin Halvorsen klart viser. Da SPU ansatte «hovedkasserer» (chief treasurer) i 2009 valgte de en amerikansk kvinne med blant annet fartstid fra … Goldman Sachs.
Goldman Sachs hadde økt sitt engasjement overfor Norge gjennom hele Paulsons tid i sjefsstolen fra 1999. Oljefondets kjøp av aksjer i banken bidro sitt til at Goldman Sachs-aksjer tredoblet sin verdi frem til 2006. De var rådgivere for de største næringslivshendelsene i norsk historie, delprivatiseringen og børsnoteringen av Telenor og Statoil.

 
Telenor-salget alene løftet Goldman Sachs inn blant de tre største investeringsbankene i Europa (Financial News, 30. mars 2004). Fusjonen mellom Statoil og Hydros olje- og gassavdeling i 2006–2007 tjente Goldman Sachs 140 millioner kroner på. Slikt gir utslag på størrelsen på lønn og bonuser til ansatte i en bank som kun betaler 1 % skatt i USA.
Oppdrag fra den norske stat har i betydelig og kanskje avgjørende grad bidratt til å øke og konsolidere Goldman Sachs’ maktposisjon. Oljerikdommen som skulle komme «hele folket til gode» som det så fint het ved «oljeeventyrets» begynnelse, er dels blitt til sjetonger i finanstrollenes pengespill. Spørsmålet er om SPUs hopehav med Goldman Sachs og andre aggressive finansinstitusjoner er i tråd med de etiske krav som bør følges, og intensjonene for norsk oljepolitikk overhodet.

 
Politikere over hele det ideologiske spekteret har vært tilretteleggere for den spekulative finanskapitalen. Den har fått utbre seg som brunsnegler under alle samfunnsinstitusjoner og skjøre demokratiske grunnmurer. Regjeringer og politikere som tar mål av seg til å løsne investeringsbankenes stadig mer kvelende grep på nasjoner og enkeltmennesker vil garantert sikre seg en fremskutt plass i historiebøkene.

Kommentarer