Underbygget mistillit

Mistillitsforslaget mot byrådet i Bergen vil ikke få parlamentariske følger, men byrådsleder Monica Mæland (H) bør ta det på største alvor.

Byrådsleder Monica Mæland (H)  bør ikke dekke seg bak en historisk og tverrpolitisk ukultur for forsømt vedlikehold når hun skal forholde seg til at opposisjonen i bystyret reiser mistillitsforslag mot byregjeringen. Innføring av byparlamentarisme skulle være en klargjøring av det politiske ansvaret. Monica Mæland har sittet som Bergens regjeringssjef lenge nok til at hun burde fått slutt på den systematiske vanskjøtselen av kommunale skolebygninger.

Mistillit er opposisjonens aller sterkeste virkemiddel, og skal ikke brukes i utide, dersom det skal fungere etter hensikten. Helst bør det også stå en mer eller mindre samlet opposisjon bak mistillitsforlag for at verktøyet ikke skal sløves. Flere opposisjonspolitikere må ta ansvar for at mistillitsforslag har vært fremmet i utide, og har fremstått som et slag i en dyne. Men i dette tilfellet er mistilliten godt begrunnet og samstemmig. Skolebruksplanen fra 2006, vedtatt med full oppslutning i bystyret, er ikke etterlevd. Byrådet har ikke gjort jobben sin.

I dette tilfellet er mistilliten godt begrunnet og samstemmig

Anklagene om forfall og helseplager som følge av manglende vedlikehold har vært tallrike, gjennom mange år. Til dels skandaløse forhold har vært forsøkt lappet på gjennom ulike former for midlertidige løsninger. Monica Mæland har rett i at «man tverrpolitisk, frem til nå, har tatt ansvar for at man i et tiår har havnet i denne situasjonen». Ni av disse årene har hun selv styrt Bergen, men ukulturen har dype røtter, og har festet seg i hele landet: Forsømt vedlikehold har vært en lettvint og særdeles fristende metode til saldering av offentlige budsjetter. Forsømmelsene får sjelden politiske konsekvenser, nyanlegg får gjerne det meste av den offentlige oppmerksomheten.

I Bergen var det et politisk skred som løsnet da de samlede konsekvensene av forsømmelsene kom for dagen, og det var Monica Mæland som fikk skredet i fanget. Byparlamentarismen, hennes lange regjeringstid og hennes umyndiggjøring av opposisjonen i bystyret gjør at hun ikke har andre enn sine egne byrådskolleger å dele ansvaret med.
Når skiftende skolebyråder og finansbyråden henviser til at de enten er nye i stolen eller har skiftet ministerpost, eller har fått manglende informasjon fra fagetatene, skyver de alt ansvar over på byrådslederen.

Byparlamentarismen tilsier at bystyret ikke kjenner noen andre enn byrådene og byrådslederen når ansvar skal plasseres; på samme måte som Stortinget bare kjenner statsrådene og statsministeren. Konsekvensene av denne maktfordelingen har byrådet tilsynelatende vanskelig for å ta inn over seg. En slik vegring bør ikke Monica Mæland lenger slippe unna med.

Tags: , ,

Kommentarer