Barnets forstenede smerte

 Aage Storm Borcgrevinks forklaringshypoteser samsvarer godt med eksisterende kunnskap om betydningen  mishandling fra omsorgsfigurer har for barns utvikling.

BARNET ANDERS BEHRING BREIVIK: I ABBs sak var det ikke psykisk helsevern for barn og unge som sviktet, men barnevernet, skriver Turid Suzanne Berg-Nielsen. Bildet er kunstneren Morten Viskums installasjon av ABB. FOTO: TROND SOLBERG, VG

Jeg skal ikke ta stilling til hvorvidt Borchgrevinks offentliggjøring av taushetsbelagt material i boken «En norsk tragedie» er etisk betenkelig eller ei. Under enhver annen omstendighet ville jeg ment at det er grovt uetisk å offentliggjøre en sykejournal. Om det likevel er legitimert ved at dette er en ekstraordinær sak, kan diskuteres.
Uansett, vi er en kollektivt skaket nasjon som har behov for å forstå det ubegripelige: Hvordan kan noen få seg til å gå rundt og skyte barn og unge som om de var leirduer? Hvordan har vi, med en fredsmeglende, allestedsnærværende, omsorgsfull stat og et av de beste velferdssamfunn i verden, likevel greid å skape og utvikle en uhyrlig sadistisk massemorder?
ABBs egen forklaring på sine handlinger var en grotesk forvrengt og paranoid politisk ideologi. Skal vi alle kjøpe den forklaringen og slå oss til ro med det? At ABBs ondskap bare skyldes politisk ekstremisme?
Borchgrevink gjør et prisverdig forsøk på å se mennesket ABB bakenfor det politiske ståstedet, et forsøk på å forstå hvordan raseri, hat og barnets forstenede smerte, kan fortære nærmest alt humant innenfra og skape et iskaldt, robotaktig vesen. Borchgrevinks bokprosjekt – ønsket om å forstå – er et offentlig anliggende fordi den eneste måten vi kan forebygge at nye horrible drapsmenn fostres frem, er at vi, allmennheten, begriper mer enn hva vi gjør i dag, av det som skaper slike ufattelig destruktive, skakkjørte skjebner som ABB.
Jeg kan ikke gå inn på alle detaljer i Borchgrevinks forsøk på å finne psykologiske forklaringer. Jeg har heller ikke rukket å lese hele boken, men forholder meg til de sidene hvor han skriver om ABBs tidlige oppvekstforhold.
Forfatteren har gjort god «research», hans forklaringshypoteser samsvarer faktisk godt med eksisterende evidensbasert kunnskap om betydningen for barns utvikling av tidlige traumer og mishandling fra omsorgsfigurer. Jeg vil ikke bidra til den «fjerndiagnostiseringen» av ABB som mange har forsøkt.
På generelt grunnlag ønsker jeg heller, med utgangspunkt i den barndomshistorikk med mishandling og psykisk lidelse som Borchgrevink gir oss et bilde av, utdype noen punkter som i langt større grad enn det er i dag burde bli allmennkunnskap.

 Barn av mødre med en borderlindiagnose er i en høyrisikogruppe

 

  • Fagpersoner i dag er helt enige i at hvem vi er som barn eller voksne, ikke bare er et produkt av våre gener. Hvilke medfødte gener som kommer til uttrykk eller hvilke som forblir «sovende» formes fra fosterstadiet av og de første leveårene i et kontinuerlig samspill med omgivelsene og de tidlige omsorgsfigurene.

Enkelt sagt, et medfødt musikalsk talent som ikke blir stimulert, forblir sovende. En medfødt sårbarhet for hvordan andre reagerer på en kan mildnes, eller den kan modnes til en god mellommenneskelig sensitivitet, eller den kan bli fullstendig avspaltet, fraværende, avhengig av om omsorgspersonene er uberegnelige, skremmende eller lydhøre, trygge og faste.

  • Mer enn vi var klar over for bare 10-15 år siden, vet vi i dag at hjernen er spesielt plastisk, dvs. formbar, den første levetiden. Den fordobler sin vekt det første leveåret. Barnets tidlige inntrykk er så avgjørende fordi de fører til stimulering eller hemming av dannelsen av celler i hjernen som har varige konsekvenser for barnets utvikling. Stresshormoner har en særlig uheldig effekt.
  • Forskning viser at emosjonell mishandling av et barn er like skadelig for barnet som fysisk mishandling. Vi skal ikke overse barnets blåmerker. Men vi må heller ikke, som familie, som nabo, lærer eller helsesøster overse den smerte som ikke synes på utsiden.
  • Med utgangspunkt i sine kilder beskriver Borchgrevink en typisk borderline-mor. Barn av mødre med en borderlindiagnose er i en høyrisikogruppe for utvikling av en hel rekke psykiske forstyrrelser, mer enn barn av foreldre med andre psykiske lidelser. Mødre med denne diagnosen er ikke «gale» i den forstand, men de er svært ustabile, oppfarende, tillegger andre, gjerne barna, intensjoner som de ikke har og anklager dem for det, for i det neste øyeblikket å være påtrengende nære.

Hva er implikasjonene av denne kunnskapen?

I ABBs sak var det ikke psykisk helsevern for barn og unge som sviktet, men barnevernet. Det må ha bedre kjennskap til evidensbaserte risikofaktorer for skjevutvikling hos barn. ABB ble ikke født som en ond robot. Dette er ikke et forsøk på å gjøre ABB til et offer. Han er dømt ansvarlig for sine handlinger. Det finnes ikke mange ABB’er. Men vi kan likevel bli bedre til å fange opp småbarn som har det så ille på innsiden, at eneste måten å holde ut smerten på, er total «shut down» ikke kjenne på noen ting, og eksportere smerten til andre, sørge for at andre lider, slik at man skal slippe å kjenne på egen fortvilelse.

Tags: ,

Kommentarer