I et kjønnsperspektiv

ARTIST: Susanne Sundfør trakk seg fra nominasjonen til prisen «Årets kvinnelige artist» i 2010. Fortsatt deles det ut to priser i kategorien «Beste artist.»

Ingen har spurt Trond Giske om han slipper billig unna i Entra-saken fordi han er mann. Heldigvis.

I motsetning til andre regjeringsmedlemmer som har vært i hardt vær den siste tiden, ble Liv Signe Navarsete spurt om utskjellingssaken har fått større oppmerksomhet fordi hun er kvinne. Men var det noen som spurte Jonas Gahr Støre om han syntes han slapp lettere unna i Tschudi-saken fordi han er mann? Eller Audun Lysbakken? Faktisk er dette et av punktene hvor forskjellene mellom kvinner og menn i politikken er størst: Kvinner blir spurt om å reflektere rundt det å være kvinnelig politiker, men ingen spør menn om det samme.

Jeg er ganske lei av at kjønnsperspektivet stadig dukker opp når vi trenger det minst. I en periode da jeg lette etter tidligere forskning om mitt forskningstema – migrasjon, fikk jeg ofte opp det jeg trodde var relevante treff. Men svært ofte hadde tittelen på artikkelen en undertittel: «- i et kjønnsperspektiv». Jeg var ikke interessert i det perspektivet, men i selve saken. Saken var vanskelig å finne, fordi alt handlet om kjønn.

Når det gjelder forholdet mellom politikk og medier i Norge, er det lite som tyder på at kjønnsperspektivet er det vi bør fokusere mest på. Det er vanskelig å finne dokumentasjon i forskningen for at kvinnelige og mannlige politikere generelt behandles særlig ulikt i norske medier. For eksempel holder de ordet like lenge i TV-debatter. Forskjellene finnes, men de er små sammenlignet med andre samfunnsområder. Kvinnelige politikere er noe mindre synlige enn menn, men de får også noe mer positiv medieomtale. Kvinner brukes sjeldnere som kilder i politiske nyhetssaker, men tatt i betraktning at det faktisk finnes litt færre kvinnelige politikere, er ikke forskjellen sjokkerende.

Unntaket er altså at kvinner stadig vekk blir spurt om det å være kvinne. En studie av valgkampen mellom Gerhard Schröder og Angela Merkel viser at det var små forskjeller i oppmerksomheten de fikk i tyske medier, både når det gjelder mengden oppmerksomhet, saker de fikk spørsmål om, og typer karakteristikker som ble brukt. Men ett område skilte seg ut: Ikke i en eneste nyhetssak om Gerhard Schröder ble det diskutert at han er mann, mens hele 18 % av sakene om Angela Merkel var relatert til at hun er kvinne. Angela Merkel ble altså langt oftere konfrontert med sitt eget kjønn enn Schröder.

Noen ganger trenger vi å bevisstgjøres. Det finnes fortsatt skrekkelige eksempler på at vi deles inn etter kjønn på samfunnsområder der det er irrelevant. Det verste av alle eksempler er prisen for beste mannlige og kvinnelige artist i Spellemannsprisen. Mange hadde aldri reflektert over hvor problematisk prisene er før Susanne Sundfør nektet å la seg nominere i 2010 fordi hun mener kjønn er irrelevant når en artist skal vurderes. Jeg fatter fortsatt ikke hvorfor ingen av de andre nominerte trakk seg. Spellemannsprisen har fortsatt ikke tatt hintet.

Noen ganger er ikke kjønn verken viktig eller relevant.

Det er lett å latterliggjøre det som fremstår som et helt overdrevent fokus på kjønn i Sverige. Det ble bråk for noen år siden da det kom frem at opptil flere regjeringsmedlemmer nektet å ville kalle seg feminister. Universitetet i Lund – ofte rangert som det beste universitetet i Norden – «kjønnssertifiserer» de alle fag («genuscertifiering»). Ikke bare ved ansettelser, men det må dokumenteres at man har tatt hensyn til kjønnsperspektivet også i forelesninger og i utvalget av pensumlitteraturen. I alle fag. Jeg synes det høres slitsomt ut.

Det er også lett å le av svenske barnehager der de lærer barna å si det kjønnsnøytrale «hen» i stedet for hun og han. Det høres helt sprøtt ut. Men i motsetning til kjønnssertifiseringen er de kanskje inne på noe. Noe av det beste ved å leve i et relativt likestilt samfunn er å slippe å forholde seg til sitt eget kjønn hele tiden.

Noen ganger kan maset om hvordan kvinner og menn behandles ulikt, være plagsomt i seg selv. Ikke minst for kvinner. Vi er ganske mange som først og fremst ser på oss selv som mennesker.

Ja, det er åpenbart en selvmotsigelse i å skrive om at vi skal skrive mindre om kjønn. Noen ganger er ikke kjønn verken viktig eller relevant. Journalistene som trakk frem kjønnsperspektivet i forbindelse med Liv Signe Navarsetes raseriutbrudd, har vært med å forsterke det som kanskje er den største forskjellen mellom kvinnelige og mannlige politikere i norske medier. I iveren etter å lete etter kjønnsforskjeller, er vi noen ganger med på å gjøre forskjellsbehandlingen større.

Tags: , ,

Kommentarer