Dansen rundt ansvaret

Landet trenger bedre terrorberedskap, men også en forståelse av hva det vil si å ta ansvar.

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité avsluttet i går ettermiddag sine høringer om Gjørv-kommisjonens rapport med utspørringen av Jens Stoltenberg.
Aldri har en statsminister stått i en slik situasjon, men det er vanskelig å si at vi ble så mye klokere. Stoltenberg tar så gjerne ansvar, men i høringen gjentok han sin definisjon av dette; å finne fakta, lære, og gjøre nye tiltak. Å ta konsekvensen av den massive beredskapssvikten, gå av og la andre gjøre jobben bedre, var aldri noe alternativ.
Dermed er den største systemsvikten i nyere norsk historie er i ferd med å gli over uten at noen tar et personlig ansvar ved å si: Jeg sviktet, og det betyr at jeg ikke kan fortsette i min stilling. Ingen er heller blitt avsatt ved at en overordnet har trukket den samme konklusjonen.

To av dem med mye konkret ansvar ble sentrale for gårsdagens utspørring. Tidligere justisminister Knut Storberget ble konfrontert med tidligere politidirektør Ingelin Killengreens påstand om at hun gikk av noen måneder før 22. juli i protest mot manglende bevilgninger til nytt datautstyr til politiet.
Storberget kunne, i likhet med Justisdepartementets embetsmenn, ikke huske at Killengreen hadde gitt denne begrunnelsen for sin overgang til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Storberget stilte seg også undrende til Killengreens klagemål om overstyring fra departementets side, og han gjorde det ganske overbevisende.

Den største systemsvikten i nyere norsk historie er i ferd med å gli over uten at noen tar et personlig ansvar

Like fullt sitter Ingelin Killengreen visst trygt i sin nye jobb. Knut Storberget selv hadde det overordnede ansvaret for at flere etater sviktet kapitalt 22. juli i fjor, til tross for en kraftig økning av sine ressurser i årene forut. Han gikk av i november i fjor, angivelig av private grunner.
Kontrollkomiteens leder Anders Anundsen (Frp) spurte i går Storberget om han, gitt at han hadde blitt sittende, kunne ha fortsatt som justisminister etter at Gjørv-kommisjonens innstilling var blitt kjent. Her fikk Storberget en mulighet til å påta seg et mer konkret ansvar uten særlige ekstra omkostninger, men valgte å la være å svare under henvisning til at spørsmålet var ”hypotetisk”.

Jens Stoltenberg  fikk gjentatte spørsmål om sin oppfatning av politisk ansvar. Han gjentok gang etter gang at alt hadde vært mye enklere dersom det hadde vært en enkel svikt, med en ansvarlig statsråd.
I statsministerens logikk er det selve omfanget, den totale og altomfattende svikten i norsk beredskap, som får ham til å mene at han selv skal fortsette å lede arbeidet med å styrke den. Det må være vanskelig for de etterlatte og pårørende etter 22. juli å oppleve at politisk ansvar forskyves på denne måten.

Tags: , , ,

Kommentarer