Tragediens utropstegn

Etter en uke med politisk prosess, er NRKs terrordokumentar en sterk retur til utgangspunktet.

Det er nesten ikke til å holde ut. NRKs 90 minutter lange dokumentar om 22. juli 2011, som ble vist i går kveld, er så sterk, så grundig dokumentert og belagt med vitneskildringer, at det er nesten som om man er der selv. Eller kanskje føler selve uhyggen og sjokket fra den kvelden krype inn på kroppen.

I flere dager har vi hørt byråkrater og politikere forklare seg for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om ansvaret for at det gikk så forferdelig galt. Vi har fått en Gjørv-kommisjon, en rapport, og vi har vært gjennom en rettssak. Akkurat da det formelle oppgjøret etter katastrofen er over, kommer denne returen til Oslo og Utøya.

Filmen er en strengt kronologisk fortelling om alt som skjedde. Fra den sjokkerende videoen fra selve eksplosjonen i Regjeringskvartalet, til de aller siste, mørke bildene fra Utøya. Filmen er unikt fylt med foto- og filmmateriale som aldri er blitt vist før. det som til nå har vært tabu, som vi har vært spart for, er satt inn i en form som akkurat nå føles naturlig. Den er også spekket med rekonstruksjoner av hendelser, både i Oslo og på Utøya.

Vi må vite dette. Vi må se dette, for å forstå hva en slik terrorhandling gjør med svært unge mennesker, med familie, foreldre, brannmenn, politifolk, helsepersonell – og alle som berget liv den 22. juli.

En rekke ungdommer og etterlatte forteller sin til nå ukjente historie fra denne kvelden. Også det er en nyttig påminner om at vi ikke vet alt ennå, det vil fremdeles være fakta og fortellinger som vil gi gjenlyd i årene som kommer.

Her er helter, her er ledere som tar sorgtung selvkritikk. Og her er historien om unge Dana, som stod ved pumpehuset med en stein i hånden, klar til å kaste på terroristen, men som måtte ta det forferdelige valget å heller beskytte dem som lå sammen med ham der i buskene. Og så gå og lete etter sine to lillesøstre.

Den svarer på vesentlige spørsmål, kanskje aller mest hvor sjokkerende, sønderrivende og totalt lammende en slik handling virket på ofrene

Dokumentaren gir også unik innsikt i selve terrorens dynamikk og stedenes topografi. Plutselig er det mulig å se nøyere på hvor raskt ting utviklet seg, ikke minst hvor krevende det er å kommunisere i en så vanvittig situasjon. Også Utøyas topografi forteller oss mye om hvor nådeløst sårbare ungdommene var.

Jeg tenker at den svarer på vesentlige spørsmål, kanskje aller mest hvor sjokkerende, sønderrivende og totalt lammende en slik handling virket på ofrene.

I denne ettertanken fremstår alle bedrevitende påstander om hva ungdommene egentlig burde ha gjort da de ble utsatt for vår histories verste terrorhandling, som stump ufølsomhet og blind arroganse.

De burde blitt spart for det.

Dokumentarfilmen er i seg selv historisk, og ligner filmer som rekonstruerte 11. september i New York. Hendelser og personer blir knyttet sammen med intervjuer og bilder, som illustrerer hvor tilfeldig det at noen skjebner ble ristet sammen denne julidagen.

Noen kan mene at filmen burde handlet om alt som sviktet, men det får nesten være en annen film. Dette er filmen som fanger selve øyeblikkene og skjebnene på en måte jeg neppe kommer til å glemme.

Filmen ligger nå på NRKs nettsider.

Tags: , ,

Kommentarer