Når journalistikk virker

Journalistikken dør hvis vi glemmer menneskene. Trillingmoren i Bergen, den ensomme pensjonisten i Oslo, og 22. juli minner om hvorfor.

RØRTE LESERNE: «Vi vil hjelpe!» var lesernes reaksjon på historien om Mariann Christensen og trillingene. ARKIVFOTO: VEGAR VALDE

Som mange er jeg blitt mer lettrørt med årene, så det sier kanskje ikke så mye. Likevel: Denne uken er jeg blitt beveget tre ganger.

Mandag leste jeg i BT om trillingmor Mariann Christensen. Med mann på sykehus, og tre små på et knapt halvår, er det nesten umulig å forestille seg kaoset hun lever i. I desperasjon stilte hun opp for BT i et håp om å bli hørt: Hun trenger hjelp, med en gang.

Hjelpen får hun, og hun drar heldigvis med seg andre på veien. Også de som ikke stiller opp i avisen skal få hjelp av kommunen.

Jeg ble ikke beveget av kommunen, det skal sies. Men jeg ble beveget av historien Mariann Christensen fortalte utover i uken.

Hun fortalte om en så stor mengde henvendelser at hun ikke klarte å svare på dem. Folk vil hjelpe, de vil bidra. Mange trenger bare det lille puffet i en avissak for å finne sin indre gode hjelper.

Tirsdag leste jeg om Reidun Orest (88), som satte inn følgende kontaktannonse i Aftenposten uken før: «Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt. Bill.mrk.».

Mens handlekraften til Reidun Orest er unik, er ensomheten hun målbærer utbredt. Mange gruer seg til julen og ensomheten, enda flere står på utsiden og er glade for at det ikke er deres problem. Orests historie beveger, men det gjør også alle henvendelsene hun har fått etterpå. Mange vil feire jul med den modige damen, og forhåpentlig mange andre i samme situasjon.

Vi må aldri glemme det tilsynelatende enkle i at vi lager journalistikk om, og for, mennesker.

Tirsdag kveld ble jeg beveget på en helt annen måte. NRKs dokumentar om 22. juli virket.

Etter uker med Stortingets høringer er det lett å sitte igjen med et inntrykk av at parlamentariske teknikaliteter rundt ansvarsbegrepet er det aller viktigste her. Dagen etter de siste høringene minnet dokumentaren oss om hva 22. juli egentlig handler om. Det handler om barn og ungdommer som var på Utøya, og overlevde. Kvestet, skadet, traumatisert, alle med minner og erfaringer som ingen andre kan forestille seg.

22. juli handler om familiene til de drepte. De som i sorgen klarer å trøste seg med at datteren, som sto ved regjeringsbygget, døde raskt, uten å lide, eller skjønne hva som skjedde. Det handler om blinkende mobiltelefoner gjennom kvelden og natten på Utøya, telefoner som fortalte om foreldre som sto i sitt livs verste frykt; har jeg mistet barnet mitt?

Det er fremdeles hjerteskjærende og sjokkerende, og skal alltid være det.

Historiene vi husker best fra uken som gikk har til felles at de treffer oss der det kjennes mest, midt i hjertet. Slike historier er en del av journalistikkens oppgave og eksistensberettigelse.

Journalistikken skal fortelle om mennesker, og det de opplever. Da er journalistikken viktig. Tidvis står historiene støtt alene, som den om Reidun Orest.

Andre ganger skal journalistikken løfte menneskenes historie inn i en ny sfære, den som er befolket av ansvarlige, myndigheter, stortingspolitikere, kommunepolitikere, makt. Det gjorde BT i det små med trillingmoren, det har norsk presse gjort i det store med 22. juli. Derfor er dekningen av Stortingets høring om 22. juli viktig. Det er der enkeltmenneskers tragedier skal knyttes til ansvar og myndighet, det som ble gjort, og det som ikke ble gjort før 22. juli.

Den ulne sekkeposten «mediene» blir tidvis kritisert for å bruke for mye ressurser på enkeltskjebner.

Den dagen vi bare gjør det, og ikke evner å løfte skjebnene inn på de mektige arenaene, er kritikken berettiget. Men også når vi ser ut over den siste uken er det grunn til optimisme. Den totale mengden journalistikk er mye større enn før, gitt alle kanalene og plattformene, og mengden uvesentlig journalistikk er stor. Men jeg har ikke sett grunnlag for å slå fast at mengden god og viktig journalistikk er blitt mindre enn den var. Igjen, det er knapt et kapittel i 22. juli-kommisjonens rapport som ikke ble omtalt av norsk presse i året etter 22. juli.

Dette er viktig å ha med i en tid der journalistikken presses fra ulikt hold. Den økonomiske utfordringen er tydelig og velkjent.

Det er blitt vanskeligere å finansiere journalistikk, og nye generasjoner av lesere tar for gitt at journalistikk er gratis. Men journalistikk presses også fra innsiden og egne rekker. I Storbritannia ser vi hvordan enkeltmediers tungt uetiske metodebruk er i ferd med å plassere en hel bransje inn under lovgivernes kontroll. I Norge er pressen fremdeles selvregulerende, og vi må jobbe for at det alltid skal være slik.

Begge utfordringene må vi som journalister svare på selv. Journalistikken må være viktig nok til at mennesker vil betale for den, og vi må være så skikkelige i vår fremferd at ingen kommer på tanken om å legge oss i hendene til maktinstitusjoner vi skal overvåke. Da må vi diskutere feilene våre – og de finnes det nok av – åpent. Men mest av alt:

Vi må aldri glemme det tilsynelatende enkle i at vi lager journalistikk om, og for, mennesker.

Kommentarer