Du skal ikke furte

Det er surt å miste privilegier. Men det er ikke noe argument for å opprettholde dem.

En gang på det fjerne 90-tallet, i en av rogalandets pietistiske forsteder, søkte jeg om å få livssynsundervisning på barneskolen. Det ble avslått som «upraktisk».

BYRÅKRATI OG PROBLEMER: KrF-leder Knut Arild Hareide er blant dem som forsvarer kirkens vigselsmonopol, da det motsatte vil skape problemer og mer statlig byråkrati. Hvorfor skal personer som ønsker å gifte seg i kirken måtte stille opp på tinghuset i tillegg? spurte han nylig på NRK Ytring. Her fra Hareides eget bryllup i juni i fjor. FOTO: TOR ERIK SCHRØDER

Noen år senere hadde verden gått litt fremover og det statssekulære presset økt, og ungdomsskolen så seg nødt til å lage en «ordning».

«Ordningen» var å legge livssynsundervisningen til nulte time – klokken 07.35 –- før skoledagen egentlig hadde startet. Der satt vi som en pariakaste, fem hedninger, og leste «Sofies verden» høyt for hverandre i en mørk krok i biblioteket. Vi fikk ikke engang bruke klasserommene.

Noen kjenner kanskje det å måtte møte på skolen i syv-draget under en helt annen betegnelse. Det er nemlig nøyaktig det samme som skoleverkets noe arkaiske avstraffelsesmetode parade – en straff for forsentkomming, bråk i timen og andre ubetimeligheter.

Rektor svarte aldri på om skolen mente det skulle straffe seg å avstå fra kristendomsundervisningen. Svaret var vel innlysende.

Mye har endret seg siden det kun fantes én gud for nordmenn, bibelbeltet veltet seg over Vestlandet som klam tåke og katekismen hadde kloen i både rektorer og den norske folkesjelen.

Gud er død for enda flere, kirkene er mest til pynt og tidtrøyte julaften formiddag, og det sekulære mangfoldet har funnet veien langt inn i statens tros- og livssynsutvalg.

Siden sist har selveste den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) krevd at obligatorisk opplæring om religioner skal være objektiv og pluralistisk. Stålsett-utvalget, som har meislet ut en ny, statlig livssynspolitikk, anbefaler blant annet at ekteskapsinngåelsen er en sak for staten, ikke for høyere makter.

Og helseminister Jonas Gahr Støre holder fast ved at kristne leger ikke kan reservere seg mot å henvise kvinner til å få utført abortinngrep.

Blant annet.

Gud er død for enda flere, kirkene er mest til pynt og tidtrøyte julaften formiddag

The tables are turned, kan man vel si. Maktbalansen er snudd, privilegier står for fall.

Som resultat føler store deler av kristenfolket seg marginalisert og krenket av det gudløse flertallet, fremmedgjort i en stat som plutselig ble opptatt av sekularitet og mangfold, og som skusler bort tro og tradisjon til fordel for politisk korrekt pluralisme og nyinnførte «sentrale fellesverdier».

Selvsagt er det surt å miste makt og monopoler. Mer interessant enn sutringen over tapte privilegier, er hvordan det argumenteres for å beholde dem.

Hvorfor skal en kontrakt med så betydelige juridiske implikasjoner som ekteskapet forestås av religiøse institusjoner?

Utvalgsleder og mindretall Sturla Stålsett viser til «dype røtter i det norske samfunnet» og at det «fungerer godt».

KrF-leder Knut Arild Hareide mener det bare vil skape problemer for folk og mer statlig byråkrati å møte opp både i kirke og på tinghus.

– Vigselsretten har vært hyggelig for alle parter, sier Høyre-politiker Michael Tetzschner til Vårt Land, og i samme åndedrag at utvalget burde dvelt mer ved «takknemmelighetsgjelden» samfunnet står i overfor kirken.

Hygge og tradisjon, altså. Fordi det alltid har vært sånn. Fordi ingen har klaget, og fordi det motsatte vil innebære «problemer» og «statlig byråkrati». Og skylder vi ikke kirken vår såpass at de kan få lefle med sakramentene i fred?

Og legene, hvorfor skal kristne legers personlige overbevisning få prege utøvelsen av offentlige helsetjenester?

Det egentlige svaret er selvsagt ikke mer avansert enn renspikket motstand mot abort på religiøst grunnlag. Men begrunnelsen blir pakket inn i ulne stråmannsargumenter.

Samvittighet er en gjenganger, som om troende er de eneste som er utstyrt med den slags. Andre skriker opp om statlig pålagt yrkesforbud. I samme slengen advares gjerne mot tilstander som «autoritære fremrykk» og «totalitære vibrasjoner». Og dessuten gjelder reservasjonsretten i praksis så få at samfunnet jammen bør koste på seg litt storsinn.

Leder i den liberale tenketanken Civita, Kristin Clemet, har med flere påtatt seg oppgaven med å føre det de kaller «en viktig prinsipiell argumentasjon for reservasjonsretten», og gjør det på følgende måte:

«En rekke aktører i helsevesenet tvinges til å handle mot sin dypeste overbevisning. Men borgernes moralske integritet er et stort gode for samfunnet».

Hvis prinsipper var målet, landet tanktenkerne med et aldri så lite mageplask. For det finnes vel egentlig ikke noe mindre prinsipielt enn dyp, religiøs overbevisning.

Tåkeheimen av argumenter når det kommer til opprettholdelse av kristenfolkets og kirkens privilegier er altså ymse variasjoner over kulturarv og tradisjon, gjerne fulgt av omkvedet: La oss være litt rause og pragmatiske.

Det er fristende med en sarkastisk påminnelse om hvilken grad av storsinn og pragmatikk kirken har vist i årenes løp. Eventuelt å dvele litt ved stikkordet «totalitære vibrasjoner». Men la oss vende det andre kinnet til.

Det oppleves kanskje strengt å avkreve iskald, prinsipiell argumentasjon når det gjelder forhold som angår så dypt ikkerasjonelle faktorer som religiøs overbevisning. Opplevelsen av krenkelse fører ofte til forblindet furting fremfor rasjonell diskusjon.

Like fullt: Etter århundrer med hevdvunnet monopol på det norske åndsliv, må kristendommen, på lik linje med andre religioner, forsvare sin posisjon i samfunnet på annet grunnlag enn tradisjon alene. «Fordi det alltid har vært sånn» er rett og slett ikke noe holdbart argument for særbehandling.

Kommentarer