Solidaritet på nytt

MANG SLAGS KJÆRLIGHET: Private helsetjenester er i vekst, kanskje fordi mange ikke føler seg trygge på ytelsene fra det offentlige. Langtidsprognosene fra regjeringen er ikke egnet til å dempe utryggheten. FOTO: COLOURBOX


Er vi moralsk forpliktet til et fellesskap vi tviler på?

Still deg selv noen spørsmål:

Hvis du sto i helsekø, la oss si for operasjon av hoften, og tiden bare gikk – ville du da på ett eller annet tidspunkt vurdere alternativer i det private helsevesenet? Hvis dine gamle foreldre opplevde en hjemmehjelpstjeneste under enhver kritikk, ville du da sondere markedet for private tilbud? Hva med besøk hos Volvat når køen på legevakten blir for lang, eller tegning av privat helseforsikring for deg selv eller din familie?

Og ett spørsmål til: Har alt dette noe med moral og solidaritet å gjøre?

Private løsninger inntar ikke noen dominerende plass i det norske helsevesenet, som fortsatt i all hovedsak baserer seg på offentlige tjenester og universelle, vidtgående rettigheter. For eksempel er kun halvannen prosent av norske sykehjem drevet av private, kommersielle aktører.

Men vi ser at de private tilbyderne av helsetjenester har gode tider, og at privat helseforsikring skyter i været – rett nok fra et lavt utgangspunkt. Selv helseminister Jonas Gahr Støre – som for tiden advarer mot et frislepp av private aktører, og som ønsker å begrense de private klinikkenes mulighet til å drive reklame – vedgår at han har kjøpt private helsetjenester til sine barn ved flere anledninger. «Jeg står helt oppreist for dette», sa Støre da NRK tok opp forholdet med ham i høst.

Regjeringens politiske langtidsmelding, som kom i forrige uke, vil kunne få flere til å se like pragmatisk på saken som helseministeren. Bildet regjeringen tegner er urovekkende, om enn ikke nytt: Vi beveger oss mot en fremtid der en sterk økning i antall eldre, og dermed i etterspørselen etter helsetjenester, vil skape et formidabelt press på statsfinansene.

Selv med en kvalitetsvekst i helsetjenestene som ligger godt under det vi har opplevd de siste årene, ser finansminister Sigbjørn Johnsen en betydelig underdekning på statsbudsjettet frem mot midten av århundret.

Hans oppskrift er at vi skal arbeide mer og lenger, men det er det jo slett ikke sikkert at velstående nordmenn med sans for det gode liv virkelig ønsker. Finansministeren mangler gode virkemidler til å tvinge oss.

Bildet regjeringen tegner er urovekkende

Staten har rett nok andre grep å ty til. Skattene kan settes opp – og det vil nok også skje på litt sikt, uansett hva høyresiden prøver å gi inntrykk av i dag. Hvor mye, er et annet spørsmål: Det er krevende for enhver regjering å mobilisere velgerne bak økte skatter, samtidig som det er klare grenser for hvor høyt skattenivået kan løftes uten å dempe verdiskapningen – også den rødgrønne regjeringen erkjenner det.

En annen mulighet er effektivisering av offentlig sektor generelt og helsevesenet spesielt, men her er mye allerede tatt ut. Samtidig tilsier erfaringen at det er krevende å få til store innsparinger i møte med sterke fagforeninger og interessegrupper.

Økt brukerbetaling for spesifikke velferdstjenester er en tredje mulighet – jeg er overbevist om at det vil komme i fullt monn, selv om få politikere våger å snakke høyt om det i 2013.

Kutt i selve velferdstjenestene er en fjerde utvei, et punkt hvor Sigbjørn Johnsen var påfallende vag da han la frem den skjebnetunge meldingen.

Alt dette vil trolig bli prøvd på litt sikt.

Og likevel: Den største utfordringen for den norske velferden ligger trolig blant brukerne – altså oss selv.

Mens den kulturelle innflytelsen fra de gamle sliterne – de som spiste sild og poteter mens de bygde landet – gradvis er visket ut, har velferdsstaten på sett og vis blitt offer for sin egen suksess, etter tiår med stadig bedre ytelser og stadig høyere forventninger.

Vi fikk en første forsmak her i Bergen i 2007. Rannveig Frøiland – styreleder i Helse Bergen og tidligere Ap-statsråd – ga opp etter en uke på et rehabiliteringssenter i Åsane, fordi hun «ble deprimert av de lange korridorene og de upersonlige pasientrommene», som hun sa til BT. Og så savnet hun svømmebasseng.

Dermed ble hun en tidlig, befriende ærlig personifisering av den «horden av sekstiåttere med gåstol», som SVs Kristin Halvorsen har beskrevet så levende for oss, og som neppe vil gå stille i dørene med sine forventninger og sine krav.

Historiens ironi er knusende: Den generasjonen som har snakket varmest om solidaritet og fellesskap, kan bli selve døråpneren for flere private tilbud i Helse-Norge, og dermed kanskje for økte klasseskiller.

Å sikre og opprettholde et høyt nivå i det offentlige helsevesenet bør være den fremste prioriteringen for alle norske politikere, simpelthen fordi hovedtyngden av jobben fortsatt skal gjøres der. Like fullt har vi trolig bare sett begynnelsen på en økt tilstrømning til de private, fordi mange ikke lenger har tilstrekkelig tillit til, tålmodighet med eller realistiske forventninger til tilbudet fra det offentlige.

Om det skal satses mer eller mindre på private tilbydere som supplement til det offentlige, tegner til å bli et viktig stridstema ved årets stortingsvalg – den enkelte får gjøre seg opp sin mening om saken.

Men jeg tror vi gjør lurt i å legge de moralske merkelappene til side, og erkjenne at det å bruke legitime, private helsetilbud ikke er et spørsmål om moral eller solidaritet. Tvert imot: Det er resultatet av en rent rasjonell avveining fra et folk som er blitt vant til å stille høye krav, og som føler økende uro for om disse kravene vil bli innfridd av det offentlige helsevesenet i en usikker fremtid. Bare kjenn etter selv.

Tags: , ,

Kommentarer