Et råttent ettermæle

Ratzingers ettermæle som åndelig leder ble ødelagt av hans overdrevne omsorg for prester som hadde begått overgrep mot barn.

 

JOSEPH RATZINGER: Han kommer for alltid til å bli forbundet med overgrepssakene under hans tid som erkebiskop i München og leder av Troskongregasjonen i Vatikanet. Foto: Reuters

Paven offentliggjorde mandag at han ville trekke seg. Som åndelig leder var Joseph Ratzinger sentral i flere alvorlige feilvalg i Den katolske kirke. Han kommer for alltid til å bli forbundet med overgrepssakene under hans tid som erkebiskop i München og leder av Troskongregasjonen i Vatikanet.

Amerikanske aviser begynte i 2010 å skrive om nye, opprivende overgrepssaker i Den katolske kirke. Hvordan kunne en slik ukultur ha vokst frem i et trossamfunn som hevder at de representerer Guds sønn på jorden? Mye av dette skyldes dårlig ledelse på topplanet i kirken, og en sentral forvalter av Kirkens politikk overfor prester som begikk overgrep var Joseph Ratzinger, dagens Pave Benedikt XVI.
Vi kan lære mye av å studere hvordan Ratzinger, som erkebiskop og som leder av Troskongregasjonen, utformet reaksjoner mot overgrepsprester som Peter Hullermann, Lawrence Murphy, Hans Hermann Groër og Stephen Kiesle.

Som åndelig leder var Joseph Ratzinger sentral i flere alvorlige feilvalg

Murphy-saken
New York Times skrev i 2010 flere grundige artikler om Pater Lawrence Murphy. Presten misbrukte over 200 gutter på en katolsk døveskole i Wisconsin fra 1950 til 1974. Han ble ikke anmeldt til politiet av kirken. Etter hvert kontaktet vitner politiet på egen hånd, men de ble ikke tatt alvorlig. Den katolske kirke ga Murphy noen måneders permisjon med lønn i 1974. Frustrerte barn ved døveskolen visste ikke lenger hva de skulle gjøre for å få presten fjernet. I desperasjon trykket de opp “Most Wanted plakater” med bilde av Murphy.

Erkebiskopen av Milwaukee, Rembert Weakland, skrev på nittitallet brev direkte til Joseph Ratzinger i Roma den 17.07.1996 for å få råd om hvordan kirken skulle håndtere anklagene mot Murphy. Ratzinger var i årene 1981-2005 Vatikanets leder for Troskongregasjonen. Kontoret hadde ansvaret for tros- og morallæren i den katolske kirken.

Fryktet offentlig omtale
I et av brevene fra Weakland gir han uttrykk for at han var bekymret for offentlig omtale av saken. Weakland hadde mottatt brev fra en advokat som antydet et sivilt erstatningssøksmål. Dette ville bety at overgrepssaken ble «kjent i lokalmiljøet» skrev Weakland til Vatikanet. Var det ikke på tide å irettesette eller støte ut Murphy fra kirken?

Hva svarte Ratzinger på Weaklands brev? Ingen ting. I Wisconsin begynte kirken på eget initiativ å forberede en kirkelig prosess mot Murphy i 1996. Men noen år senere tok overgriperen Lawrence Murphy selv kontakt med kardinal Ratzinger for å avskjære initiativet. Han skrev direkte til Ratzinger og tryglet om hjelp til å slippe å bli gransket.

Svaret fra Ratzinger
Ratzingers personlige sekretær svarte på Murphys bønn i et brev til den amerikanske erkebiskop Raphael Fliss den 6. april 1998. Hva ble Vatikanets svar, da Ratzingers kontor endelig valgte å kommentere saken? Kirken anbefalte at Murphy skulle få beholde sin prestetittel. Ofrenes krav om rettferdighet ble ikke nevnt.

I et påfølgende møte med en delegasjon fra Wisconsin minnet Vatikanet om at kirkens eget regelverk krevde at alle utveier for å løse tvisten i det stille måtte utprøves. På bakgrunn av dette ble den kirkelige prosessen mot Murphy suspendert 19. august 1998.

Dette falt ikke i god jord hos ofrene. De stod fortsatt på at kirken måtte få Murphy fjernet. Det er verdt å merke seg at den eneste, konkrete represalien mot Murphy etter en kirkelig prosess hadde blitt et vedtak om utstøtelse fra kirken. Murphy hadde blitt fratatt sin presteembete. Beskrivelsen av slike prosedyrer hva gjelder reaksjoner mot kirkens menn er å finne i kirkens interne regelverk, i såkalt kanonisk lov.

Intern håndtering
Steven Geier snakket med New York Times i mars 2010. Han var en av elevene på døveskolen til Murphy. Prestene og nonnene hadde vært harde mot barna. Blant annet hadde de sagt til barna at de var døve fordi Gud ønsket å straffe foreldrene deres. Geier sa til avisen:
«Jeg ble voldtatt. Jeg var ingen frivillig partner for Murphy. Jeg sa nei, og han voldtok meg … Jeg hørte at pater Murphy senere hevdet at det var guttenes egen feil at de hadde blitt mishandlet, fordi de aksepterte det. Med det var ikke tilfellet. Jeg var ikke med på det. Jeg sluttet til og med på skolen etterpå. Det de sier er en forferdelig løgn».

Selv om brevene fra amerikanerne var adressert direkte til Ratzinger, kan han ha vært uvitende om saken, hevdet Vatikanet da Murphy-saken ble kjent i 2010. Men er det sannsynlig at Ratzinger personlige sekretær skal ha svart på brevene uten hans godkjenning? Hva kan ha vært mer prekært for Troskongregasjonens leder enn at barn ble utsatt for sadistisk tortur av kirkens egne prester?

I september 1998 døde Murphy. I over tretti år hadde ofrene forsøkt å få kirken til å anmelde Murphy til politiet og fjerne han fra prestegjerningen. Men Murphy var fortsatt prest da han døde. Han måtte aldri sone én dag for barnemisbruket han stod for.

Hullermann-saken
Ratzinger var erkebiskop i München i fra 1977 til 1982. Også der valgte han en strategi overfor overgrepsprester som viste seg å få tragiske konsekvenser.

Pater Peter Hullermann i Essen stengte i 1979 en 11-årig gutt inne på et rom og truet han til å utføre oral sex. Offeret, Wilfried Fesselmann, forklarte i et intervju med Garmisch-Partenkirchener Tagblatt at bispedømmet til erkebiskop Ratzinger var kjent med flere overgrep som Hullermann hadde begått i Bottrop i 1975 – 78 før presten hadde blitt overført til Essen. Fesselmann sa i intervjuet: «Hadde kirken avskjediget han etter overgrepene i Bottrop, hadde ikke dette skjedd med meg». (29. 04. 2010).

Overført til terapi
Hvordan i all verden fikk en pedofil voldsmann fortsette som prest i kirken, og hvem tok avgjørelsen? Den 15. januar 1980 ledet erkebiskop Ratzinger personlig møtet hvor bispedømmet i München endelig skulle fatte et vedtak på bakgrunn av overgrepsanklagene mot Hullermann. Kirken vedtok hverken straff, utstøtelse eller politianmeldelse. I møtet ble det i stedet vedtatt at Hullermann burde få terapi.

Hullermann angrep deretter nye barn. Han ble dømt for overgrep i 1986. Etter nok en serie overgrep, burde vel kirken endelig ta affære? Men etter endt soning, sendte Den katolske kirke på ny Hullermann ut i arbeid med barn, i småbyen Garching. Kirken fortalte ingen i bygden om Hullermanns dom. Hullermann ble senere anklaget for nye overgrep i 1998.

En slik hemmeligholdelse for å beskytte overgriperen hadde vært utenkelig i en hvilken som helst annen organisasjon. Ingen ved sine fulle fem ville ha latt en la en pedofil jobbe med barn, bortsett fra i Den katolske kirke.

Doktorgrad hjalp ikke
Den katolske kirke hadde på verdensbasis og i Norge, slik som i Peter Müller-saken, i år etter år skjult overgrep mot barn. De tillot at prester som hadde begått overgrep fikk fortsette, mange ganger med nye overgrep som resultat. Ratzingers doktorgrad i teologi og hans professorat i dogmatikk var ikke mye til hjelp da han måtte foreta konkrete valg på vegne av sin organisasjon.

Overgrepshistoriene under Ratzingers ledelse illustrerte at kirkens interne regler, slik som de kanoniske «lovene» som overgriperne gang på gang ble liksom-dømt etter, ikke var i stand til å stanse prester fra å voldta og misbruke barn på nytt. Ratzingers ettermæle som åndelig leder ble ødelagt av hans slette dømmekraft som organisator og hans overdrevne omsorg for prester som hadde begått overgrep. Den omsorgen gikk på barnas bekostning.

Kommentarer