Han lå der på stuegulvet

Mor fant ham på stuegulvet en tidlig morgen. Bevisst, men snøvlende og uklar. Nok en gang hadde han falt.

Er dette en verdig avslutning på siste kapitlet i et langt liv? spør kronikkforfatterne.
ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX

 

Han hadde hatt en del fall den senere tid. Hvor lenge han hadde lagt der, vet ingen. Heller ikke han. Far var bare aldersdement, urolig og skrøpelig til bens, en dårlig kombinasjon. 90 år gammel. Mor husket ikke lengre telefonnumre, men 113 hadde prentet seg inn. Hun fikk slått nummeret. Ambulansen kom, og han ble kjørt direkte til Haukeland sykehus. Lungebetennelse og betennelse på hjertet var diagnosen.

Dagen før den dramatiske hendelsen, var far blitt utskrevet fra sykehjemmet, for frisk til å være der, i følge forvaltningen. Han måtte hjem igjen, for å bli vurdert på nytt, han var ikke syk nok. En måned med god omsorg og trygge og forutsigbare omgivelser på sykehjemmet, ble avløst av uro og angst. Da vi kjørte inn foran fars leilighet på utskrivelsesdagen spurte han hvor vi var kommet. Her hadde han ikke vært før.

Halvannen måned tidligere ble han ble funnet utenfor garasjen om morgenen. Sammenkrøket, sittende på asfalten, med ryggen mot garasjedøren. Kraftig nedkjølt, gjennomvåt og forvirret. Han hadde kastet den ene tøffelen sin lenger ut på gaten, i håp om at noen vil se den, og han. En nabo fant ham. Hvor lenge han hadde sittet der, vet ingen, kanskje noen timer, kanskje hele natten.  Ikke visste han selv hvorfor han hadde gått ut fra leiligheten i nærheten, nå ville han bare inn. Få varmen i kroppen. Sårene på knær og fingre etter at han hadde krøpet rundt på asfalten, blødde. Han hadde det ikke bra. Ambulansen kjørte ham til legevakten, og hvor han fikk en grundig sjekk. For frisk for Haukeland, for syk til å bli sendt hjem. Resultatet ble et døgn i akuttseng på legevakten.

Far som hadde vært bautaen i hjemmet, den trygge personen for mor som har slitt med aldersdemens de siste årene, han var nå selv rammet. Han som hadde kjørt henne i rullestol, han måtte nå selv hjelpes. Til dels var rollene ombyttet, hun passet på ham, fra rullestolen og med Alzheimer. Hun som var fast rulleringspasient på sykehjemmet. Noen uker inne, noen uker ute. Avlastning i perioder, men med total forvirring som resultat. «Bor jeg her eller der?», spør hun. To aldersdemente mennesker, med hjemmesykepleie og medisinering i hjemmet. Nå med felles rulleringsordning på sykehjem. For frisk for fastplass, men for syk til å klare seg selv, i følge forvaltningen.

Men for helsepersonellet som de har møtt på sin dramatiske vei de siste årene, på Haukeland, på legevakten, på sykehjemmet var reaksjonen unisone: Vantrohet og forbauselse. De er ikke i stand til å klare seg selv, selv ikke med hjemmesykepleie. I mellomtiden fikk de et rulleringsopphold på sitt faste og trygge sykehjem, gjennom forvaltningen.

Så kom gladmeldingen.  De hadde fått fast sykehjemsplass, definert som langtidsopphold, ble det sagt på telefonen fra forvaltningen. Som nærmeste pårørende ble vi svært lettet, endelig kunne vi se en positiv utgang på et mangeårig slit, med daglige besøk i hjemmet, utallige telefoner, og med konstant hjertet i halsen. Men sykehjemmet var ikke i Bergen, det lå i en annen kommune en times kjøring unna. De gamle forstod ikke helt hva de ble tilbudt, og hadde heller ikke hørt om dette stedet, så de ville gjerne tenke seg om, få mer informasjon, bli tryggere på hva de evt. sa ja til. Men forvaltningen ville det annerledes. Man sier ikke nei til et slikt tilbud, selv om de må reise bort. Aldersdemens med angst og uro er ingen hindring. Svar måtte avgis straks. Tilbudet kom om kvelden, neste morgen var det andre rulleringspasienter som skulle overta deres senger. Mor ringte neste morgen, meget fortvilet, og sa de var kastet ut. Bagasjen var satt på gangen. De skulle visstnok til et annet sted, men visste ikke noe mer.

 

Mor og far ble kjørt til det nye hjemmet, landlig og fint, og vi håper de kan trives her. På skiltet i resepsjonen står det «her er kun kortidsplasser.» Skal de ut igjen? Forvirringen var stor. Tenk om de trives her og får det bra? Men kanskje vil de nærmere hjemmet, til mer kjente trakter, og få oftere besøk av familien? Hva skal skje videre med oss? var spørsmålet. Vi prøvde å skjule vår egen usikkerhet, si dem noe trøstefulle ord, om at her ville de sikkert få det bra.  Men det var ikke med en god følelse vi forlot våre to foreldre, på et felles rom, på for dem et ukjent sted. Men forvaltningen har talt. Det er nok til eget beste. Hva er alternativet – å reise hjem igjen? Til enda en nattlig forsvinning eller nye fall på gulvet. Mor har mirakuløst overlevd tre lårbensbrudd, men det har satt sine spor, både kroppslig og mentalt.

Levealderen øker  og man lever lengre med kroniske sykdommer enn før, herunder aldersdemens. Omsorg og helsetjenester skal i størst mulig grad gis i hjemmet, sies det. Hjelpen skal skje i samarbeid med de omsorgstrengende, tjenesteytere og pårørende, er idealet for omsorgstjenesten i Bergen kommune. Brukermedvirkning er stikkordet. Men vi har dessverre opplevd det annerledes: Vi vet nok hva som er best for deg, manglende kommunikasjon og fravær av samarbeid. Vi sitter igjen med en avmaktsfølelse. Og vi har stått på, sendt mange søknader, tatt telefoner, lagt igjen beskjeder, uten særlig resultat. Det er nærmest en heltidsjobb å administrere hjemmebaserte tjenester for aldrende og pleietrengende foreldre. Det måtte gå så langt at det stod om livet hans.

Det er ikke en enkel jobb å finne sykehjemsplasser til alle trengende. Men la oss ha en dialog, gi informasjon til omsorgspersonene og pårørende, la oss bli tatt med på høring, la det bli brukermedvirkning i praksis.

I samhandlingsreformens tid  har terskelen for ordinære sykehjemsplasser for «alminnelige demente» øket. Behovet for flere og bedre faglig tilrettelagte tilbud for aldersdemens er høyst påtrengende. Dette handler om politiske prioriteringer og vilje til å investere i denne delen av eldreomsorgen. Men det er overhodet ingen unnskyldning for dårlig logistikk, planlegging, koordinering og mangel på brukerinvolvering i dagens eldreomsorg. Hvilken verdighet sitter våre foreldre igjen med? Og hva blir neste fase: En kort fasttidsplass eller en fast korttidsplass, vanskelig nok å forstå for den ikke-demente.  Er dette en verdig avslutning på siste kapitlet i et langt liv?

 

Tags:

Kommentarer