Osloløftet

Bergen, Stavanger og Tromsø har sakket akterut siden kulturløftets begynnelse. Vi er urolige for den geografiske fordelingen av statens kulturpenger til byene.


Mange er urolig for ett sentralt tema – den geografiske fordelingen. Geografi handler om at vi skal ha kultur der folk er, slik at mange kan ta del i godene. Byene har en sentral rolle som base for større tilbud.

I forlengelse av dette reflekterer vi over hva det er å være en nasjonal eller nasjonalt finansiert kulturinstitusjon.
Mange med tilskudd på statsbudsjettet skaper tjenester til brukere over hele landet, disse er ikke tema for denne artikkelen – dette gjelder bl.a. fag- organisasjoner, kompetansesentre og lignende.

I tillegg har vi en rekke statlige tilskuddsordninger som fordeles bred, bl.a. av Norsk kulturråd, og gode ordninger som momsrefusjon som når svært mange. Slike ordninger er ikke tema i dette innlegget.

 

Det som er tema er de institusjoner som i hovedsak har sitt publikum på ett sted, de som i praksis er regionale. Dette gjelder symfoniorkestre, institusjonsteatre, konsoliderte museer, knutepunktsinstitusjoner som festivaler og andre.

For disse må det vurderes om den geografiske fordelingen av pengene fra kulturløftet er rimelig. I grafikken har vi statsbudsjettets tall for statlig tilskudd til institusjoner. Tall for 2005 og 2013 for de med direkte statstilskudd og for 2004 og 2012 for dem som får driftstilskudd over Norsk kulturråd. Dette er statens pengefordeling til institusjoner som primært har tilbud i en by.

Som grafikken viser har statens engasjement pr. innbygger vært svært ulik i byene. Det har vært stor forskjell i den prosentvise økningen siden kulturløftet startet. Bergen, Stavanger og Tromsø kommer relativt dårlig ut.

For Tromsøs del handler det delvis om at vi har delt tilskuddet til Nordnorsk Opera og symfoniorkester mellom Tromsø og Bodø. Det er verre med Stavanger og Bergen og for det vest-norske publikum.

Statens bidrag pr. hode til institusjoner som i all hovedsak har et lokalt og regionalt publikum, er svært ulik. For slike institusjoner kan det argumenteres at de ulike befolkninger skal behandles mer likt enn dette.

Slike institusjoner var behandlet skjevt allerede i 2004/2005 og skjevheten mellom Oslos innbyggere og tilbudet til folk i Vest og Nord-Norge er blitt enda større under kulturløftet.

Et tradisjonelt forsvar og en enkel retorikk for dette har vært at de steds-orienterte institusjoner i Oslo påstås å være mer nasjonale enn tilsvarende ensembler, museer eller hva det måtte være andre steder i Norge. Statsbudsjettets egne tall viser at dette kanskje ikke er tilfelle.

Statsbudsjettet for inneværende år opplyser hvor stort turnépublikum teater-, dans- og operainstitusjoner med statstilskudd hadde i 2011. Turné- publikum kan defineres som det konkrete ansvar som tas for andre enn «eget publikum».

Det var tre institusjoner med statstilskudd i Bergen som tok slik ansvar (Carte Blanche, Hordaland teater og Den Nationale Scene) og tre i Oslo (Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Den Norske Opera).

Fordeling av turnépublikum var 34.379 for bergensinstitusjonene og 38.616 for osloinstitusjonene. Det nasjonale turnéansvaret som faktisk leveres er noenlunde likt for institusjoner i Bergen og Oslo. Ser vi også på andre dimensjoner, som internasjonalt engasjement, faglige resultater eller evne til å nå bredt ut, så ser vi at å være nasjonal og nasjonalt inspirerende ikke er avhengig av hvilken by man ligger i.

 

Som et apropos så fikk osloinstitusjonene nevnt over 792 mill. i statlig tilskudd i år mot 129 mill. til de i Bergen. Dette var et knippe tall og resultater som underbygger opplevelsen vår av at storbyene og deres regioner behandles ulikt av staten.

Tallene synes å vise at det er ube-grunnede ulikheter i det statlige tilskuddet til institusjoner som primært gir et tilbud i en by. For stedsbaserte institu-sjoner bør vel publikum behandles mer likt enn dette? Vi er mange på Vestlandet som blir uroet når Bergens Tidende melder at kulturminister Hadia Tajik (Ap) mener det er «hypotetisk» med flere nasjonale kulturinstitusjoner utenfor Oslo.

De foreløpige resultatene fra kulturløftet for institusjoner som primært er stedbundne gir også grunn til uro. Vestlandet trenger derfor et løft som likebehandler kulturinstitusjoner slik at den statlige innsatsen pr. innbygger blir mer rettferdig.

Kommentarer