Hvem skal vi nå ut til?

Skal Litteraturhuset være for en pengesterk øvre middelklasse? Strebende skribenter?  Pengelense studenter? Vel, ingen av de, faktisk. Og alle sammen.


Les også:

Litteraturhus for alle?

– Vi beklager

– Øl-priser ikke viktigst

 

Programmet skal legges, konsepter skal utvikles, avtaler skal inngås. Hvem er det jeg skal nå ut til? Hvem er det mine tanker befolker fremtidens Litteraturhus med? En pengesterk øvre middelklasse? Strebende skribenter?  Pengelense studenter? Vel, ingen av de, faktisk. Og alle sammen.

Når jeg for mitt indre skal fylle Litteraturhuset, tenker jeg på leseren. Jeg tenker først og fremst på mottakeren av litteraturen som husets urinnvåner, vår gjest, per se. Også tenker jeg på hvor mange forskjellige mennesker som fyller denne rollen. Og jeg tenker på alle de leserne jeg kjenner, og på hvor ulike de er.

Jeg tenker på min venninne som underviser på nordisk og som ønsker seg besøk fra samtlige vinnere av Nordisk Råds litteraturpris, samt størsteparten av de nominerte. Jeg tenker på min mor, som tilbringer imponerende mengder av døgnet med nesen i en bok, og som insisterer på at de beste bøkene er føljetongene som legges ved Norsk Ukeblad.

Jeg tenker på min bror, som kan snakke lidenskapelig og lenge om Jo Nesbøs gruvekkende plot, men som aldri har lest noen annen forfatter, om man ser bort fra Nils Arne Eggens Gofoten. Jeg tenker på de utallige fortvilte telefonene jeg fikk da billettene til åpningshelgen var utsolgt, med beskjed om at nettopp denne personen hadde en særlig spesiell tilknytning til gjestenes forfatterskap, at lesingen hadde endret deres liv.

Og jeg tenker på Olga, som har kommet kjolepyntet til hver eneste Lillelørdag for ivrig å lytte til høytopplesing og å være behjelpelig med tilbakemeldinger og innspill underveis. Og jeg tenker på alle de kundene i boksalongen som går hjem med uforrettet sak, fordi Jon Fosses ”Stein til stein” forsvinner ut igjen like etter levering.

Og jeg tenker på alle de oppdaterte tidsskriftleserne som kjøpte opp størstedelen av bunken med Granta før jeg rakk å si  i fra til bokhandelen at de egentlig var tenkt som lesereksemplarer. Og jeg tenker på min stesønn, som kun velger bok fremfor skjerm når det er snakk om Ruben Eliassens fantasyserie Phenomena. Og jeg tenker selvsagt på utrettelige ildsjeler som Henning Bergsvåg, som jobber så engasjert for å gjøre god poesi tiltalende og tilgjengelig

Lesing er en demokratisk praksis og et hus for leseren må speile lesingens mange variasjoner. Lesingens mange modi. Å skrive er en ensom disiplin. Erkjennelse gjennom lesing er privat. Men språket kan brukes til å dele tanker rundt språklige erfaringer. Forfatterne skriver litteratur. Forfatteren skaper litteratur. Som leser er man prisgitt forfatteren. Det forstår de fleste. Men at også leseren skaper litteratur kan det være verdt i minnes om. I sin lesing, i sin tolking, i sin samtale. Også leserne skaper forfattere. Og også forfattere er lesere, ofte både de mest dedikerte og nådeløse på samme tid.

Når jeg skal bygge min fremtids litteraturhuset er det den vidtfavnende lesepraksisen jeg velger som tak og felles ly. Og så tenker jeg stadig vekk på den leseren som ikke leser ennå, og hvordan jeg kan lage en passende inngang.

Tags: ,

Kommentarer