I gode og onde dager

Kom frem redaktører, jeg vil vite hvem dere er.

USYNLIG: Tom Egeland er en av forfatterne som forteller at redaktøren er uvurderlig for den endelige boken. Hvorfor skal redaktøren da være usynlig?
Foto: Arash A. Nejad, Aftenposten

 

Kvaliteten på norske oversettelser er blitt behørig diskutert de siste ukene etter at Aschehoug måtte trekke tilbake utgivelsen av Zadie Smiths roman «NW». Midt i skuddlinjen står ekteparet Kjell og Kari Risvik som til sammen har oversatt mer enn tusen bøker. Selvsagt tar forlaget på seg skylden og sier at kvalitetssikringen ikke har vært god nok. Men samtidig som radarparet Risvik får kritikk for hastverksarbeid, reiser denne saken også mer prinsipielle spørsmål om forlagsredaktørenes (usynlige) rolle i offentligheten.

Den berømte amerikanske novelleforfatteren Raymond Carver skriver i et brev til sin redaktør: Hvis jeg har oppnådd noen som helst slags anerkjennelse eller posisjon, så er det takket være deg. Bare halvparten av teksten var tilbake etter at redaktøren Gordon Lish hadde brukt barberbladet på Carvers manus. Denne ekstreme redigeringen skal ha vært med på å skape Carvers umiskjennelige stil. I litteraturhistorien er fortellingene mange om redaktørens uvurderlige rolle som fødselshjelper, motivator og psykolog for forfattere med skrivesperre.

I Norge har vi dessverre ingen tradisjon for å synliggjøre redaktøren når en bok kommer ut. Forfatterens navn står alene på omslaget og hun må selv bære kritikken mens redaktøren er usynlig. «Det redaksjonelle arbeidet er en sak mellom forfatteren og hennes redaktør, og ofte også mellom forfatteren og flere redaksjonelle krefter i forlaget», begrunner redaktør i Aschehoug, Kari Spjeldnæs i artikkelen «Den usynlige redaktøren» på Forfatterforeningens hjemmesider.

Videre sier hun at det er lang tradisjon for ikke å synliggjøre prosessen frem mot ferdig bok. Slik lyder refrenget fra flere av storforlagene som er representert i artikkelen:
Det er ikke skikk å opplyse om redaktøren, derfor gjør vi det heller ikke. Men det er for lettvint å forsvare usynligheten med at slik har det alltid vært.

Hvorfor skal man usynliggjøre redaktøransvaret for bøker?

Sannsynligvis handler det om en gammel myte – om forfatteren som et ensomt geni som skriver sine bøker upåvirket av andre. Men skriving er som oftest en kollektiv prosess.
Forlagsredaktører forteller om opptil ti gjennomganger av ett og samme manus. Krimforfatteren Tom Egeland forteller at han involverer både hovedredaktøren og en rekke medlesere i forlaget – og at disse er uunnværlige for det endelige resultatet.

I alle andre medier, som avisene, er redaktørens navn synlig, og hun står juridisk ansvarlig for utgivelsen.
Hvorfor skal man da usynliggjøre redaktøransvaret for bøker slik at bare forfatteren står tilbake for å motta begeistring eller slakt? Særlig når det gjelder debutanter savner jeg som anmelder en ansvarlig redaktør som kritikken kan adresseres til. I slike tilfeller er redaktørens rolle ekstra viktig, og det er hun som bør vite om et prosjekt er modent for utgivelse.

Men også på gode dager bør redaktøren krediteres. I  forrige uke ble Kritikerprisen delt ut i ulike kategorier til Vigdis Hjorth, Aage Storm Borchgrevink og Kari Stai, samt oversetter Agnes Banach. Bøkene deres er resultater av atskillige gjennomlesninger, samtaler og korrekturrunder med redaktørene i Cappelen Damm, Gyldendal, Samlaget og Flamme forlag. Forfatterne ble hyllet – redaktørene forbigått i stillhet.

Tags: , , , ,

Kommentarer