Du skal ikke stjele

ITALIA I KRISE: Arbeidsløshet og fattigdom fører til at tilliten til EU faller som en stein. ARKIVFOTO: AP

Europeernes tillit til EU faller som en stein. Naturligvis.

Helgeturen til Roma er ikke begynt før klisjeene tar spenntak: Vi blir forsøkt lurt av sjåføren allerede i taxien fra flyplassen til hotellet. En femtieuroseddel og en tier skifter hender for den forhåndsavtalte prisen av 55 euro, før de umåtelig smidig blir byttet ut med to tiere i den til da joviale sjåførens lommer. «But you only gave me 20 euros?», sier han vantro, og ser på meg med et helt Middelhav av forurettet lidelse i blikket.
Men denne gidder vi ikke; denne har vi opplevd litt for mange ganger før. «No», sier jeg bare, du fikk dine seksti, og plukker frem mobilen med en tilkjempet, verdensvant mine. Sjåføren vakler et lite øyeblikk, jeg ser ham vurdere lynraskt for og imot en opptrapping, før han plutselig hiver seg bak rattet og forsvinner i en høylytt larm av horntuting og latinske skjellsord. Vekslefemmeren min er med ham på lasset. Så vant han da noe.

Hjemme på Flesland plukker jeg opp Morgenbladet, hvor professor Gudmund Hernes vise en slags forståelse for søreuropeere som tyr til ulovligheter for å få livet til å gå opp. «Hva ville fått meg til å kjøpe et brekkjern og begå innbrudd?», spør han seg selv, og gir et ærlig, direkte svar: «Hvis en i familien trengte antibiotika mot akutt infeksjon eller medisiner mot alvorlig kronisk sykdom og de fantes på apoteket, men jeg sto uten jobb, midler eller hjelp til å skaffe dem – ja, da hadde jeg vært klar for et brekk. Hvis medisinmangelen attpåtil, nå i 2013, skyldtes politikk, ville jeg se meg om etter høygaffelen».
Hernes’ finger er rettet mot Hellas, hvor legemiddelindustri og apoteker for tiden holder tilbake leveranser til sykehusene av frykt for ikke å få betalt, og syke mennesker drives på panisk jakt mellom medisinutsalgene. Europa, revolusjonenes kontinent, skal passe seg når folket mister tålmodigheten og forbitrelsen tar over hånd.

Ferske tall fra Eurostat (se faktaboks) viser at tilliten til EU faller som en stein over hele Europa, selv i kjerneland som Tyskland og Frankrike. I det dypt kriserammede Spania, med flere enn seks millioner arbeidsløse, hadde to av tre innbyggere tillit til EU i 2007. I dag står syv av ti spanjoler uten tillit til unionsprosjektet i Brussel; et helt spektakulært fall.
Slik måtte det nesten gå, all den tid EU og de nasjonale regjeringene har sluttet å levere arbeid, velferd og trygghet til borgerne sine, som for lengst har gått lei av den endeløse sparepolitikken og de evige forsakelsene som tvinges på dem.

Etter at Tysklands Angela Merkel har myknet i synet på en bankunion og Den europeiske sentralbanken fikk friere hender til å kjøpe opp nasjonal gjeld, er euroen foreløpig reddet, og den verste makroøkonomiske krisen lagt på is. Men problemet er at folk flest ikke lever livene sine i «makro»; de vet knapt hva «makro» er. De lever livene sine i en daglig kamp med små og store bekymringer i form av regninger, bolig, helse, arbeid, barn, fremtid. Og de ser at tiden går, og at situasjonen ikke blir bedre.
Politikerne famler i blinde. I Spania kastet man sosialisten Zapatero på dør og tok inn den konservative Rajoy: Ingen bedring. I Frankrike gikk man motsatt vei, kastet konservative Sarkozy på dør og tok inn sosialisten Hollande: Ingen bedring. Italia valgte sin egen, dypt desillusjonerte «løsning»: Ut med teknokraten Mario Monti, som har presset på med vonde, nødvendige reformer, og massiv oppslutning om den profesjonelle komikeren Beppe Grillo (25 prosent) og den notorisk upålitelige Silvio Berlusconi (30 prosent), etter et valg med rekordlav deltakelse. Italienerne vender ryggen til politikken; de håner og latterliggjør den.

Europa, revolusjonenes kontinent, skal passe seg når folket mister tålmodigheten

I Storbritannia tar selv markedsliberale The Economist nå til orde for økt offentlig pengebruk fra den konservative regjeringen: Ny aktivitet i økonomien må til! Men minner samtidig om at landet står oppe i en gjeldskrise, og at den gamle europeiske løsningen med ukritisk å kaste penger etter problemene ikke lenger nytter. Pengene må brukes selektivt og med presisjon, det må spares og stimuleres på samme tid, men hvordan?

Ikke en gang i Norden vet vi svaret. Den rødgrønne regjeringen i Norge beskylder Høyre for å kopiere de blå Moderaterna i Sverige, med nedbygging av velferdsstaten som resultat. Mens de rødgrønne i Danmark legger seg tettere opp til nettopp svenskene, med forslag om kutt i skatter og avgifter, en slankere stat og lavere sosiale ytelser; alt sammen antiteser til klassisk sosialdemokratisk politikk.
Uten Norges unike tilgang til oljeglinsende madrasspenger, og nedsyltet i gjeld, later ingen europeiske land til å finne svaret på EU-sirkelens kvadratur. Som er å få Europas aldrende, kostbare realøkonomier til å vokse igjen i en uhyre krevende global konkurranse, og det på en måte som inkluderer og gir reelle gevinster til folk flest.

For øvrig har jeg bare dette å melde fra Den evige stad: Den leverer fortsatt så til de grader på sin eldgamle sjarm, sin fantastiske arkitektur, maten, vinen og det poetiske kaoset; et skjønnhetens velgjørende dampbad for oss forhutlede knokkeldyr fra det kalde nord.
Men Roma er blitt et falmet bilde; en foruroligende, dypt villedende pappmasjé: Som om alt som er igjen av Europa er den gamle, dekadente elegansen, utbredt som et loslitt lappeteppe over forfallet og den nakne fortvilelsen. Sør-Europas tapte generasjon holder snart ikke ut lenger.

Fakta
Fallende tillit til EU
¤ Tilliten til EU faller i et stort flertall av Unionens medlemsland.
¤ I Frankrike oppgir 34 prosent å ha tillit til EU, mens 56 prosent ikke har det. I Tyskland er tilsvarende tall 30 prosent og 59 prosent.
¤ Størst er tillitsfallet i kriselandene Hellas og Spania. I Spania står 72 prosent av innbyggerne uten tillit til EU, mot 20 prosent i 2007.
KILDE: Eurostat

Tags: ,

Kommentarer